John Daniel Lannemyr Andersen

4

Noen ganger må vi si nei

Det at kirkehistorien også inneholder eksempler på klanderverdig bibelbruk og unødvendige konflikter bør ikke ta bort vår frimodighet til å fortsette å holde fast ved Bibelens absolutte autoritet i tro, lære og etiske spørsmål. Alternativet vil være at vi undergraver kirkens fundament.

Publisert: 1. des 2016

Den anglikanske teologen Alister McGrath er en av dem som har påpekt hvordan klassisk liberalisme får vanskeligheter med å trekke grenser fordi toleranse utgjør den politiske ideologiens normative fundament. Spørsmålet er med andre ord: Når bør vi si «nei»?

En kirke med et liberalt skriftsyn har tilsvarende problemer med å si «nei». Hvordan kan man avgrense seg mot ikke-kristen lære eller det Bibelen kaller for synd? Hva skal man si når tidligere biskop Tor B. Jørgensen benekter muligheten for fortapelse og ber om ikke å bli kjetterstemplet slik andre er blitt i kirkehistorien? Eller hvordan skal vi forholde oss til prester i Den norske kirke som er villig til å vie homofile?

Det kan innebære en kostnad å si «nei». Når frimenighetene i Vennesla ikke ønsker å arrangere fellesmøter som gir plattform til forkynnere og medhjelpere som støtter opp om vigselsliturgi og ekteskapsinngåelse mellom likekjønnede, skriver Fædrelandsvennen om «harde fronter mellom kristne». En prost «reagerer og føler seg stemplet som vranglærer» fordi pastor i Filadelfia Vennesla, Gunnar Jeppestøl, sier «det strider mot Guds ord å vie homofile».

Er kristen enhet og samarbeid mellom kirker så viktig at man bør la homofilispørsmålet ligge? Nylig hevdet Peter Halldorf i et intervju i Dagen at spørsmålet om likekjønnet ekteskap ikke er blant de spørsmålene som er «legitimt kirkesplittende». Så lenge vi kan samstemme i «vår store og felles trosbekjennelse» - også kalt den Nikenske - mener Halldorf at ingen spørsmål er kirkesplittende. Halldorf mener med andre ord at ingen etiske eller moralske spørsmål kan skille kristne. En kan undres over om det er mulig å forfekte dette standpunktet uten å måtte gå på kompromiss med Bibelens autoritet.

Grunnen til at homofilispørsmålet er blitt selve «lakmustesten» på bibeltroskap, er at Bibelen i dette konkrete tilfellet taler entydig (se f.eks Mark 10,6-9; Rom 1,18-31; 1 Kor 6,9-11). Spørsmål om dåp, kvinner i tjeneste, forutbestemmelse, gjengifte og jordens alder faller i en annen kategori. Her synes uenighet mer å skyldes forskjellige tolkninger av ulike skriftsteder, ikke uenighet om hvorvidt man er forpliktet på Bibelen. Den tyske teologen Wolfhart Pannenberg hevder at en kirke som velger å anerkjenne homoseksuell praksis, imot et utvetydig bibelmateriale, ikke bare har forlatt Bibelens autoritet. Den vil også opphøre å være «én, hellig, allmenn, og apostolisk kirke». Pannenbergs poeng er altså at det å velsigne homofilt samliv er et så radikalt brudd med Bibelen at det her er tale om en ikke-kristen lære, altså vranglære.

Vi må ikke glemme at de oldkirkelige trosbekjennelsene – som vi i dag kaller felleskristne – i virkeligheten også uttrykker oldkirkens oppgjør med datidens former for vranglære. Kirkens bekjennelser er fundert på Bibelen, på «apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen» (Ef 2,20). Det at kirkehistorien også inneholder eksempler på klanderverdig bibelbruk og unødvendige konflikter bør ikke ta bort vår frimodighet til å fortsette å holde fast ved Bibelens absolutte autoritet i tro, lære og etiske spørsmål. Alternativet vil være at vi undergraver kirkens fundament.

Kirken må derfor kunne si «nei» ut ifra sin overbevisning. Den forkynner jo at Gud i sin kjærlighet sier et absolutt «nei» til synden. Alt som skader oss selv og vår neste. Derfor taler vi om Gud som hellig kjærlighet. Jesus demonstrerer denne kjærligheten på korset: Gud dømmer synden – men samtidig led han straffen i synderens sted.

I møte med dagens kirkesituasjon aktualiseres flere viktige og prinsipielle spørsmål for norsk pinsebevegelse, som jeg tilhører, og for andre som fastholder en klassisk ekteskapsforståelse forankret i Bibelen. Det kanskje mest presserende er: Hva innebærer det å gi plass på talerstolen til dem som forfekter en lære som anerkjenner homoseksuell praksis? Her mener jeg at vi bør minne oss selv på at vi noen ganger må si «nei».

Kronikken ble først publisert som innspill i ukeavisen Korsets Seier 25.11.2016 og (denne versjonen) som synspunkt i avisen Dagen 01.12.2016.

3 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere