Verdidebatt

Liberalisme - med et menneskelig ansikt?

Kan det finnes en liberalisme med et menneskelig ansikt?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er daværende førsteamanuensis, nåværende professor i filosofi og religionsvitenskap ved NTNU, Truls Wyller, som stiller dette spørsmålet i en artikkel i Norsk Filosofisk Tidsskrift (1994). Altså, ideologisk brennaktuell sett på bakgrunn av den krisen som per dags dato utspiller seg rundt Ernas blå-blå regjeringskonstellasjon.

Wyller fastslår innledningsvis at de klassiske liberale verdier representerer umistelige sivilisatoriske goder. Hos Locke og Kant er frihet og pluralisme ikke bare nødvendige vilkår for et godt samfunn, men de er i en viss forstand også tilstrekkelige. Frihetlig pluralisme og den forbundne retten til å søke lykken "etter eget hode" er hos dem ikke bare et gode blant andre goder i samfunnet, men det er snarere slik at det står enhver fritt å leve sitt liv innenfor en sfære beskyttet mot staten og samfunnet forøvrig. Denne negative friheten knesettes som det høyeste gode staten kan fremme gjennom sine lover. Forutsetningen er bare, som Kant formulerer om all rett, at den enes frihet må la seg forene med den annens frihet i overensstemmelse med en allmenn lov. Kant og andre liberalere la stor vekt på at et samfunn skulle være konstituert av nettopp rettigheter. Men også hos Locke og Jon Stuart Mill knyttes individets rettigheter til verdiene pluralisme og autonomi. Rettigheten uttrykker retten til å unndra seg moralske bud bestemt av sosial konsensus, tradisjon og rollefordeling, men nå også med en egen moralsk verdi: Man skal tenke positivt, stå til ansvar for egne handlinger og velge sin egen livsform. Individets rettigheter knyttes fortsatt, som hos Hobbes, til en garantert sfære av "asosialitet". Og vi står her overfor et irreversibelt framskritt i den liberale pluralisme, poengterer Wyller: At borgerne har anledning til å trekke seg tilbake i en beskyttet, privat sfære, uten at dette er uttrykk for en bornert egoisme. Det er således liberalismens historiske fortjeneste at den har betonet den allmennmenneskelige verdi av tillatt "asosial" opptreden.

Men i et rettighetsbasert samfunn som det klassisk liberalistiske med en også rettighetsbasert moral, dvs. en moral som faller utenfor hva vi vanligvis mener med moral, står vi her overfor en grense for hva en slik rettighetsmoral kan omfatte. Til enhver rett må det nemlig følge en tilsvarende plikt, mens ikke omvendt at det til enhver moralsk plikt tilsvarer en rett. Vi har således en moralsk plikt til å behandle våre medmennesker anstendig og hensynsfullt, men uten at vi derfor har tilsvarende retter. "Rett" har vi bare til det som lar seg forene med andres rett, påpeker Wyller, og er det tale om frihetsretter, må andre få beholde sin rett til å opptre sosialt eller moralsk i en mer omfattende forstand – eller la være.

De liberalistiske samfunn skiller seg da fra de totalitære ved at det lar eksisterende motsetninger mellom borgerne løses via upersonlige lover, og ikke via personlige diktat. I dette klassisk liberalistiske idealet hvor frihetsrettene ikke bare er nødvendige, men også tilstrekkelige for samfunnsdannelsen, er ikke de talløse mellommenneskelige tvistene i et samfunn ansett som noe negativt, men snarere som et ideal, et uttrykk for hvordan et frihetlig samfunn bør være. Av dette følger det at ikke bare en påtvunget moralsk og sosial holdning vil være totalitaristisk, og derved gå i retning av en «utopisk totalitarisme», men dét vil også gjelde en harmonimodell der samfunnsmedlemmene på grunnlag av positive, sosiale holdninger frivillig samordner slike holdninger.

Den frihetlige liberale pluralismen gjør det utillatelig å basere samfunnet på generell mellommenneskelig sympati. Den liberale stat knytter borgerne sammen utelukkende gjennom generelle rettsregler, og ikke gjennom slike sympatifølelser.

Innenfor en liberal forfatning er frihetsrettene de eneste som kan gjøre krav på statlig beskyttelse. Men hva så med menneskerettighetene? Slike retter har ofte karakteren av å uttrykke ønsker og aspirasjoner, eller de er rent metaforiske heller enn reelle retter. Hva er da vunnet ved å utvide FN's opprinnelige katalog over menneskeretter, fra de opprinnelige og borgerrettslige, til de sosiale og allmennkulturelle? spør så Wyller. Rett forutsetter makt, og maktbruk for å trumfe igjennom felles oppslutning om bestemte mål for samfunnsutviklingen munner ut i totalitarisme. Ingen liberal stat vi kjenner til har noen reell plikt til å sikre sine borgere arbeid, et anstendig utkomme, en skikkelig bolig eller rene omgivelser, og ingen bryter noen ”rett” dersom de ikke gjør det. Skulle en slik rett håndheves, måtte arbeidsplasser dirigeres på bestemte måter, hvilket ville kollidere med de individuelle rettighetene det økonomiske liv i en markedsøkonomi er basert på. Skal en liberal, demokratisk stat garantere sosiale hensyn som mål for produksjonen, må den forutsette en utbredt enighet om disse målene. Men denne utvidede rettighetsterminologien gir et skinn av at liberalismens rettighetskonstruerte samfunnsideal kan utvides uten å overskride sfæren av statlig sanksjonerte retter, hvilket ikke er tilfelle.

Dynamikken i en utviklet konkurranseøkonomi er nå slik at anledningen til å kjøpe produksjonsfaktorer gjør det mulig å utvide produksjonen, dvs. ta over markedsandeler og med det muligheten til å utkonkurrere sine bransjefeller. Av dette følger det igjen som en nødvendighet å øke sin egen bedrifts lønnsomhet, dvs. forskjellen mellom inntekter og utgifter. I dette systemet blir da distribusjonen av produktive resurser og hele den sosiale arbeidsdeling bestemt av private, monetære lønnsomhetsbetraktninger. Derved oppstår et historisk unikt fenomen, påpeker Wyller: et samfunn der økonomien lever sitt eget liv uavhengig av den øvrige sosiokulturelle ramme. "Resursfordelingen finner sted i henhold til økonomiens egenlovmessighet – en lovmessighet hvis øverste kriterium er en rent kvantitativ, monetært uttrykt vekst." Wyller drøfter så, i en grenseoppgang mellom «sosialisme» og "liberalisme", mulighetene for å forene et pluralistisk samfunn med en frivillig konsensus om grunntrekk ved produksjonens innretning.

Man kunne her tenke seg som utgangspunkt Jon Rawls karakteristikk av en typisk ”tynn” teori om et minste felles multiplum, et ”overlappende konsensus”, for Det Gode Liv, og hvor rene konsumpreferanser var utgangspunktet for bygging av operahus, moskeer, sanger-utdanning osv., og ikke statlige forordninger om livsstil. Men også en slik ”tynn” sosialisme vil bryte med den forutsetning at frivillig konsensus om kriterier for sosial hensyntagen ikke kan legges til grunn for statens politikk. Skal denne ”tynne” varianten fungere, er den betinget av en bestemt type samarbeid som ikke er hjemlet i en rent liberalistisk stat. I et liberalt samfunn er det legitimt å ha både libertarianske, sosialdemokratiske og rent egalitariske forestillinger om rettferdighet. Disse frihetsrettene i et liberalistisk samfunn kommer bl.a. til uttrykk i prinsippene for maktfordeling og for det representative (i motsetning til det direkte) demokratiet.

Prinsippene svarer til en «rettsliggjøring» av hele statsadministrasjonen og skal sikre individenes frihetsretter ved at bare generelle lover kan begrense deres handlefrihet, og ikke enkeltpersoners vilje. I en samarbeidsøkonomi er man ikke i denne forstand «fri» i sin produktive virksomhet. På den annen side er det vanskelig å få øye  på noe virkelig alternativ til markedsøkonomien om ikke produksjonslivet hviler på frivillig samarbeid. Den type "sosialisme" Wyller ender opp med å argumentere for, mener han er forenlig med liberalismens betoning av alle menneskers likeverd kombinert med en tilsiktet livssynspluralisme. Han argumenterer mot Rawls avvik fra sin egen snevre liberalistiske regel-utilitarisme, og som han ikke kan legitimere, der han  legger til grunn sitt "maximinprinsipp", hvor angivelig alle borgere i et liberalt samfunn forutsettes å være enige om at den fordelingspolitikk er best som resulterer i et best mulig utkomme for de dårligste stilte.

Men dette er jo allerede i strid med den abstrakte, frihetslige og regelstyrte pluralismen Rawl har fundamentert hele sin filosofi på. Wyller forutsetter da også en tilsvarende bred konsensus i en «sosialistisk» samfunnsform, som imidlertid forøvrig synes å ha bibeholdt liberalismens frihetslige økonomiske struktur: Et egalitært samfunn med en frivillig samarbeidsøkonomi organisert med minst mulig strev, med mest mulig hensyn til naturen og det arbeidende mennesket, mot skrikende fattigdom og utplyndring av resurser, men med noe mindre hensyn til individets rolle som konsument. Dette er verdier det allerede foreligger en omfattende enighet om i vårt samfunn, og som bør kunne danne grunnlaget for frivillig konsensus om prinsippene for en mulig framtidig samfunnsorganisering, tilstrekkelig vage og situasjonsspesifikke til at de hverken blir innholdsløse eller totalitaristiske, konkluderer Wyller. - Så langt Wyllers meget optimistiske artikkel.

Først: Hvilken kontrast her til den "teologiske" kommunisme, der individet frihet bare kan utspille seg innenfor det kollektive "vi", og der det konkrete individet utenfor, eller i opposisjon til dette kollektivet, er en abstraksjon som knapt har konkretistisk eksistens, eller bør ha det.  Her er alt "politikk", også når du sover, som Lenin skal ha postulert. - En "depersonalisering" som for øvrig også vår egen Dag Solstad har beskrevet med humor og gravalvor i flere av sine bøker. Altså, et uhyggelig, destruktivt, statlig overvåket, meningsløst mareritt for dem som befinner seg utenfor dette ideologiske paradigme, men et - riktignok ufullbyrdet og mangelfullt, men likevel meningsfullt utopia - for dem innenfor. Og så antitesen til dette: Den liberale statsdannelse som nettopp verner om og beskytter livssyns-mangfoldet og individets rett til en innhegnet sfære av "asosialitet", og til å "søke lykken etter eget hode". Men vi aner også, allerede her, konturene av liberalismens systemiske ahumanisme, nemlig i det prinsipielle forbudet mot å la mellommenneskelige sympatifølelser overprøve det frie markedet.   

Hva er nyliberalisme?

Universitetsstipendiatene Dag Einar Thorsen og Amund Lie er forfatterne av en 23- siders artikkel med ovenstående tittel, sikret med en omfangsrik litteraturliste. Artikkelen er del av et prosjekt "Politikkens vilkår i det nyliberale samfunn".  Forfatterne innleder artikkelen med å understreke at begrepet nyliberalisme tildels er et uklart motebegrep. Selv definerer de det i samsvar med Anna-Maria Blomgrens (1997): "Nyliberal politisk filosofi. En kritisk analyse av Milton Friedman, Robert Nozick och F. A. Hayek", og Raino Malnes' (1998): "Liberalismens mangfold". I tillegg til de definisjoner og utlegninger Wyller i det foregående gir av hovedtrekkene i den klassiske liberalismen, med særlig vekt på enkeltmenneskets frihet, understreker  Mises (1962), Nozick (1974) og Hayek (1979) her særlig den private eiendomsretten og individets ukrenkelig frihetsretter på det økonomiske området. Resultatet av dette synet er at statens rolle må være drastisk redusert både i styrke og omfang.

Et hvert overtramp utover statens legitime rolle blir sett på som uakseptabel atferd, også hva angår det internasjonale nivået. Det eneste akseptable grunnlaget for å regulere internasjonal handel er å sikre den samme økonomiske friheten og de samme eiendomsrettighetene på internasjonalt nivå som allerede på det nasjonale. Frie markedsmekanismer er den beste måten å organisere utveksling av goder og tjenester på. De frie markedene og fri handel vil sikre den kreativiteten og entrepenørånden som er innebygd i et hvert samfunns såkalte spontane orden. Derfor leder utformingen av en i hovedsak passiv stat til mer individuell frihet og velstand, og til en mer effektiv allokering av resurser og goder (Hayek 1973, Rothbard [1962/1970] 2004).

Nyliberalt tankegods inneholder også tanker om moralsk dygd (uttrykket ”dyd” gir her helt feil assosiasjoner). En god og dygdig person er én som evner å skaffe seg tilgang til markeder, og som kan være en kompetent aktør i markedet – villig til å akseptere risiko, og flink til å tilpasse seg endringer (Friedman 1980). Han (eller hun) er også helt og holdent ansvarlig for følgene av slike frie, individuelle valg. Skaper disse sosial ulikhet og grell sosial urettferdighet, er dette normalt akseptabelt ((Nozick 1974, Hayek 1976). Krav om at staten her må gripe inn, er en indikasjon på at man er moralsk fordervet eller mangler noe i ens personlige utvikling – knapt nok forskjellig fra en tilhenger av en totalitær stat (Mises 1962).

I motsetning til den klassiske liberalismen, sier nyliberalismen ikke stort om hvorvidt det bør eller ikke bør være demokrati eller fri utveksling av politiske ideer innen en nyliberalistisk statsdannelse. Harvey legger derfor vekt på at politikk inspirert av nyliberalismen kan settes i verk både av et diktatur og innenfor liberale demokrati. Nyliberalismen krever bare at så meget som mulig skal overlates til markedet, og så lite som mulig underlagt politiske prosesser. Tilhengerne av nyliberalismen er derfor ofte framstilte som skeptiske til demokratiet: dersom demokratiet bremser nyliberale reformer eller truer individuell og kommersiell frihet, som det noen ganger gjør, bør demokratiet settes på sidelinjen og erstattes av regler utarbeidet av eksperter eller forskjellige former for rettslige instrumenter. En praktisk gjennomføring av nyliberal politikk vil derfor lede til en omfordeling av makt fra politiske til økonomiske prosesser, fra staten til markedet og individene, og endelig, fra lovgivende og utøvende institusjoner til domstolene (jfr. Østerud et al. 2003, Tollstøl and Stensrud 2005, Tranøy 2006).  – Så langt forfatterne Dag Einar Thorsen og Amund Lie. 

Den nyliberale grenseløse friheten

For oss som definerer oss selv på den ideologisk liberale venstreside, er det en åpenbar sammenheng mellom nylibertalismen og finansmarkedenes kollaps i USA og i Europa, og som antydet ovenfor, allerede tydelig i liberalismens prinsipielle premiss om ikke å tillate sympatetiske følelser å overprøve markedets monetære logikk.

Wyllers optimistiske artikkel bærer således preg av å være datert 1994, mange år før Enron-skandalen med påfølgende strukturelle dominokrise. En samarbeidsøkonomi basert på enighet om egalitære mål har lenge vært arbeiderbevegelsens målsetting, og den har historisk et stykke på vei lykkes i sine bestrebelser, ikke minst takket være et nært samarbeid med den organiserte fagbevegelse (som Wyller overhodet ikke nevner), og som i dette nære felleskapet har forsøkt å holde den systemiske, liberalistiske ahumanismen i tømme. Finanskrisen viste at denne kontrollen ikke fantes - og foreløpig heller ikke finnes - i den globale liberalistiske økonomien. Chr. Anton Smedshaug og Håvard Friis Nilsen viser i sin bok, Troen på markedet. De nyliberale strategier (2011), hvordan nyliberalsimens idéologiske kopling mellom fritt marked, politisk frihet og økt velstand for alle, er en plantet myte, nå avslørt gjennom tre tiårs erfaringer. Det man trodde var velstandsøkning, viste seg i realiteten å være gjeldsøkning, med gjeldsslaveriet som følge for mange mennesker. Gapet mellom fattig og rik i USA er blitt svimlende, påpeker forfatterne. Mens reallønnsveksten for amerikanske lønnstakere ikke har økt siden 1970,  har den rikeste ene prosenten tilvendt seg fra 9 til 24 prosent av de samlede inntektene i landet etter 1976.

Bedriftlederne i de største amerikanske selskapene tjente i 1980 i gjennomsnitt 42 ganger lønnen til en vanlig lønnsmottaker. I 2001 var dette forholdstallet steget til 531. Fra 1980 til 2005 gikk over 80 prosent av den totale inntektsøkningen i perioden til den rikeste éne prosenten av befolkningen. New York Times (16. nov 2010) karakteriserer denne rikdomsfordelingen som endog skjevere enn i tradisjonelle «banan-replublikker» som Nicaragua, Venezuela og Guyana. Samtidig øker antallet innsatte i amerikanske fengsler etter samme bratte kurve. Tallet femdobles fra 1980 til  2008, fra en halv til 2,5 millioner. Forfatterne konkluderer at disse tendensene - konsentrasjonen av rikdom på toppen og innsatte på bunnen - faller sammen i tid og utgjør et strukturelt skifte gjennom perioden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt