Et felles menneskelig ideal

I nyere tid vitner vi krass kritikk mot Islam, som anses for å være antihumanistisk med en underkuende moralkodeks. Det hersker ingen tvil om den store muslimske majoritetens manglende selvkritiske og refleksive tilnærming til sine egne troskonstruksjoner og forestillinger. En (konstruktiv) kritikk av religiøst-motiverte desentrerende tankebaner og praksiser, som skyver det autonome, moralske subjekt til det perifere, er høyst påkrevd. Men i iveren etter kritikk er det fort gjort å utvikle en rigid og klart definert motpol, et essensialistisk fiendebilde, hvor «islam/muslimer» symboliserer stillstilstand og anti-humanisme mens «det norske» blir den diametrale motsetningen: progressivt og humanistisk. Å operere på slike premisser baner veien for et idealistisk-dogmatisk tankemønster som opprettholder polariserende konstruksjoner, en invitasjon til å fostre bl.a. ytterliggående krefter sugd opp i «høyere formål». Erfaringer viser at samfunn ikke er tjent med et sådant kulturklima.

Det er nå tidens kall å (gjen)reise et felles humanistisk ideal som transcenderer partipolitiske og religiøse skillelinjer. Et ideal som kan danne en felles motkultur, i stand til å motarbeide den rasjonalitet og falsk bevissthet som reduserer menneskets «egenverdi» til «instrumentell verdi», samt definerer mennesket partikulært og ikke universelt.

Det er fullt mulig, gjennom en filosofisk-teologisk oppryddings- og nytolkningsprosess, å utvikle en islamfortolkning, en alternativ modell tuftet på Koranens kjerneverdier, som rommer bl.a. kritisk resonnering, en anerkjennelse av menneskets autonomitet og naturlige tankekraft, dannelse, samt en modell som setter likeverds- og velferdstenkningen over pedantiske, sjelsfordervende ritualer/riter i ortodoks-konservativ forstand. Altså, fokuset flyttes fra en konservativ fortolkningsmodell som baserer seg på en gammelmodig «hellig tradisjon» til en Koran-dedusert humanistisk modell, et filosofisk fundament for menneskerasens velferd og verdighet, i tillegg til at det også kan fungere som en motkraft til reduktive antroposentriske tendenser (homomensura tesen)

Et mulig perspektiv, som forfatteren har beskjeftiget seg med i sin masteravhandling og som er et hovedanliggende utad det akademiske univers, er definert i forhold til menneskets særstilling i tilværelsen, et perspektiv som verner om menneskeverdet, samt inntar en posisjon som anerkjenner dets autonomitet og potensialiteter. Dette perspektivet er en livsforståelse der mennesket er en bestemmende agent både i forhold til naturen og det overnaturlige, Gud/guder. Med andre ord, mennesket er verken en kasteball i Guds hånd (teosentrisk determinisme) eller i naturens hånd (naturalistisk determinisme), men en uavhengig variabel som griper skjebnen i sine egne hender med muligheter til å opptre mål- og verdibevisst.

Den islamske forestillingen om menneskerasen som innehar «Guds energi» impliserer blant annet at verdighet ikke kan utledes av vår subjektive opplevelse av verdighetsfølelse, men tvert imot en «iboende verdighet», som kommer tydelig til uttrykk i Menneskerettighetserklæringen av 1948. Gjennom en hermeneutisk nytolkningsmodell, som tar hensyn til helheten av Koranens basale lære (essens) og til de konkrete omstendigheter hvori Koranen ble åpenbart (kontekst), er det mulig å artikulere en Koranfortolkning av humanistisk-filosofisk karakter, som vektlegger den horisontale dimensjon (mellommenneskelige forhold) i større grad enn den vertikale (gudsdyrkelse). I denne filosofiske fortolkningstradisjonen ligger Koranens fundamentale mening i troen på et menneskeverd som transcenderer tilhørigheter (etnisk basert nasjonalisme) og egenskaper (kvalitetsgradering/høy-lav intelligens). Dette «verdighetsparadigme» bidrar til å stimulere de tendenser og tankebaner som forener mennesker som likeverdige på tvers av sosiale, etniske og biologiske variasjoner.

Et fruktbart fundament for en idé om det «felles menneskelige» er menneskets ontologiske likeverd. Med andre ord, mennesket besitter en «essensiell verdi» som gjør det til et autonomt og moralsk subjekt (mål i seg selv) og ikke et objekt (middel). «Menneskelig verdighet» bør ikke være knyttet til selveste livskvalitet (evnen til å oppleve/føle verdighet) men snarere tvert imot «selve dets eksistens og til det å motta menneskelivet». Altså, menneskelivets hellighet er ikke relatert til evnen til selvutfoldelse og handling (funksjon), men til det faktum at alle, uavhengig av funksjonsdyktighet, har rett til liv (essens). Lakonisk berettet, menneskeverdet er ikke synonymt med «opplevelsen av menneskelig verdighet». Dette bør være vårt aksiomatiske utgangspunkt for å bekjempe religiøst og sekulært umenneskeliggjøring som frarøver individet dets myndighet og verdighet, en blind allianse mellom idèsystemer og ondskap. Markedsliberalistiske krefter er et «sekulært» eksempel som har forent seg med ondskapens mekanikk, en logikk som desentrerer subjektet (mennesket reduseres til noe sekundært, et middel til fordel for et mål, en idé). Religiøst motivert moralsk ondskap er et annet konkret eksempel, som opererer med idèsystemer som bidrar til å rettferdiggjøre og rasjonalisere terroraksjoner utført for et høyere formål.

Det 20. århundres opplevelser og erfaringer har vist at menneskeheten trenger sårt en filosofisk-humanistisk basis i kampen mot målrettet umenneskeliggjøring. Kampen for menneskets uantastbarhet og likeverd er mer enn sekulært; mer enn religiøst. Det gjelder menneskerasen om en organisk helhet.