Hva med medienes eget omdømmeproblem?

Mediene knallharde kjør mot norsk skiidrett begynner å få følger. Følger for mediene selv. For ikke mange år siden avslørte en undersøkelse at de yrkesgruppene nordmenn flest har lavest tillit til, er politikere og journalister. Og sinnet mange føler etter det de opplever som ensidig forhåndsdømming av folkekjære iderettsutøvere i mediene kommer tydelig til uttrykk i sosiale medier.

I flere uker har mediene kommet med stadig nye oppslag der det påstås fra ulike hold at norske skiløpere jukser, at de medisinerer helt friske utøvere for å oppnå bedre prestasjoner og at Therese Johaug lyver. Gamle, svenske skihelter blir hentet frem for å fortelle at Johaug lyver og skjuler fakta, og utenlandske utøvere og trenere får fritt mikrofonstativ i norske medier for å fortelle om den gjennområtne skinasjonen Norge, som driver systematisk doping.

Nå begynner den ensidige forhåndsdømmingen å få konsekvenser. Astma- og allergiforbundet melder at unge idrettsutøvere med astma ikke tør å ta medisinen sin fordi de blir beskyldt for å jukse. Den norske skiskytteren Tiril Eckhoff sier det samme. Hun har fått diagnosen astma, selv om sykdommen ikke er kronisk, men slår ut i perioder. Hun tør ikke lengre ta sin medisin fordi hun ikke vil leve med å bli betraktet som jukser.

Når skal mediene besinne seg og se i øynene at deres ensidige omtale av astmamedisin som juks og at Norge medisinerer helt friske utøvere begynner å få følger som kan være skadelige?

Det ser faktisk ut til at enkelte medier begynner å innse at de har gått langt over streken for akseptabel journalistikk. TV2s Ernst A Lersveen har blitt inkalt på teppet til ledelsen og bedt om å dempe seg i sin omtale av Johaug-saken. Han har vært en av de eller fremste til å så tvil om Johaugs forklaring. Og den kanskje aller hissigste kritikeren av norsk skiidrett, VGs sportskommentator Leif Welhaven ser ut til å registrere at hans ensidighet slår tilbake på ham selv. Reaksjonene mot den aggressive og pågående journalistikken møter så stor oppstandelse blant folk flest på sosiale medier, at han faktisk har prestert en ørliten tendens til selvransakelse.

Det burde flere gjøre. Mange mennesker reagerer kraftig på den måten norske medier har behandlet noen av våre mest folkekjære idrettsutøvere. Sakene må selvsagt omtales og spørsmål stilles, men disse sakene har blitt omtalt med en så skremmende ensidighet og med en så massiv medieomtale, at det begynner å minne om personforfølgelse.

Og mediene jager som vanlig i flokk. De som i det hele tatt stiller spørsmål ved sin egen ensidighet påberoper seg at de driver kritisk journalistikk. Javel, så kritisk journalistikk er blitt ensbetydende med mistenkeliggjøring, ensidighet og forhåndsdømming?

Mediene innser ikke at de er i ferd med å påføre seg selv et gedigent omdømmeproblem. Når folk forteller, slik en artikkelforfatter gjorde her på verdidebatt, at hun nesten ikke orker å åpne en avis om dagen pga av all hetsen mot enkeltpersoner, burde det mane til ettertanke.

I mine øyne er det ikke skiløperne som er de stor taperne i denne saken, det er pressen og de andre mediene som ikke har vist seg saken voksen. Ensidigheten og forhåndsdømmingen har vært skremmende og antallet artikler der man gir ordet fritt til hvem det skal være for at de skal fortelle at norske skiløpere er juksere og at Johaug er en løgner, står overhode ikke i rimelig forhold til sakens reelle innhold.

Dette står klart: Det er kun Sundby som er dømt for å ha inntatt for stor dose astmamedisin. INGEN andre har hittil gjort noe som strider mot skisportens regler for bruk av astmamedisin. Det er IKKE bevist at helt friske utøvere har fått astmamedisin for å forbedre deres prestasjoner. Norske leger sier de utelukkende har behandlet utøvere med astma eller andre luftveisproblemer på et medisinskfaglig grunnlag. Og Johaug er ennå ikke dømt.

Men jeg er redd dommen over norske medier kan bli hard. De ser ikke at det er de som faktisk ødelegger sitt omdømme, som fra før av er ytterst tvilsomt. Folks lesevaner er under endring, og dersom tilliten til de tradisjonelle mediene blir lav nok, søker folk flest andre steder som kilde til informasjon.

DET burde pressen kanskje ta mer alvorlig?

Sverre Avnskog