Verdidebatt

I for integrering

Det er veldig populært å tørre å snakke om problemene ved integrering. Tør vi å snakke om løsningene?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne uka har jeg hatt god tid til å lese. Så god tid at jeg bestemte meg for å lese internettet fra A til Å. Under I fant jeg integrering. Det var mye å lese på internettet om integrering. Jeg skjønte fort at en veldig populær ting å si om integrering er at vi må tørre å snakke om problemene. Særlig ministeren for integrering er flink til å si mye om problemene. Det var lite om løsninger.

Ministeren sa at kommer du hit, er det våre regler som gjelder. Vi spiser svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt. Det må alle som kommer hit gjøre, sa ministeren. Dette handlet ikke om å forplikte seg til Norges nedskrevne og vedtatte lover, men å forplikte seg til det uskrevne, usagte. Det var som å bli kastet tilbake til starten på åttitallet. Jeg var 11 år og kom som innflytter fra en forblåst fjordtarm på Nordmøre til det flate og steinkalde Hedemark. Jeg snakket rart, jeg hadde rare klær (allværsjakke, ikke dunjakke) og beskjeden var klar; kommer du hit er det våre regler som gjelder. Læreren min sendte meg til logoped for å gjøre det lettere for meg å legge av meg dialekten min. Jeg leste Prøysen, plukket poteter i høstferien og prøvde å forstå sjarmen i den blikkstille Mjøsa. Vanskelig for en en sjel som hadde vokst opp med orkan i kastene. Jeg lærte en ting; det jeg hadde, det jeg kom med, det jeg ville, hadde ingen verdi. Jeg sluttet å være meg selv, men fant ingen andre å være.

I mange år var jeg ingen. Helt til den første store gruppen somaliere kom på slutten av åttitallet. Jeg så dem og skjønte at de var akkurat som meg, jeg var som dem. De kom med det eneste de hadde, sine ressurser, sin kompetanse og sin vilje til å være. De ble systematisk mistrodd og misforstått. Mange ble fanget i den samme fella jeg befant meg i; du kan ikke være deg selv, men du får ikke være som oss heller, uansett hvor mye svin du spiser, alkohol du drikker og ansikt du viser. Siden har jeg vært sammen med asylsøkere, flyktninger, innvandrere og utlendinger på ulike måter. Jeg utdannet meg til antropolog. Holmlia tør jeg kalle hjemme.

Jeg leser mye om problemer med integrering. Det virker som om det grovt sett handler om to ting; unge gutter som ikke finner sin plass i samfunnet og som har lite å tape på å melde seg ut av fellesskapet, og mødre som ikke lærer norsk og/eller ikke jobber.Men hvor er løsningene, minister? Tør du å snakke om løsningene? Alle vet at du får ikke jobb, ikke hos statsministeren, og ikke noe annet sted, bare ved å vise ansiktet ditt, spise svin og drikke sprit. Vi må tørre å snakke om løsningene, minister.

Hva kommer det av at noen unge gutter med minoritetsbakgrunn sier at de ikke har noe å tape? Hva gjør det så vanskelig for dem å finne sin plass i samfunnet vårt? Skolen er en av de få arenaene alle samfunnsborgere møtes. Skolen skal ikke bare gi elevene ferdigheter innenfor gitte rammer definert i læreplaner og klare kompetansemål, de skal også gjøre elevene til dugelige samfunnsborgere. Hva har skjedd i løpet av grunnskolen når elever går ut med et papir i hånda og en følelse av at de ikke har noe å tape? Jeg har tre barn som alle har gått på skoler med høy andel barn med minoritetsbakgrunn. De fleste barn følger en linje, et spor, hvor de utvikler kompetanse, bygger ressurser, velger retning og blir litt sterkere for hvert steg de tar. Mens noen få barn, ofte gutter med minoritetsbakgrunn, starter med den samme pakka ressurser og kompetanse, men for hvert skritt de tar nærmer de seg ikke et mål, men et stup. Når barneskolelæreren, treneren og nabokjerringa som så potensialet i han må slippe taket, blir han ikke det vi trodde han skulle bli; politi, sosionom eller skuespiller. Han står igjen som just another innvandrer-kid. Enten er det han som ikke tror på egne ressurser, eller så blir han ikke trodd. Uansett er det både han og samfunnet som taper. Som lokalpolitikere og mor vet jeg litt om hva det koster, både for han og samfunnet. Jeg har sett det mange ganger. Kan du snu dette, minister?

Før denne ukens store integreringskonferanse var det språk som var nøkkelen til integrering. Det er ingen overdrivelse, selv når man sier det tusen ganger; språk er viktig. Jeg jobbet noen år i norskopplæringen for voksne innvandrere. Hvis vi virkelig vil at alle voksne innvandrere skal lære norsk, trengs det en kraftig opprydning i voksenpedagogikken. De som kommer hit som voksne er alt fra analfabeter til professorer. Norskopplæringen for voksne innvandrere er, sist jeg sjekka, for mye konsentrert om en måte å lære språk på, nemlig gjennom grammatikk. Det funker for noen, men er ikke bra nok gitt effektiviteten ministeren og samfunnet forventer. Det er mange veier til å beherske et språk, grammatikk er bare en vei. La oss finne flere veier, for effektivitetens skyld. Analfabeter som knapt har holdt en blyant tidligere i livet sitter time etter time og øver på å skrive, med et uklart mål om en gang å skrive slik som jeg, samtidig som de skal lære å forstå norsk, snakke norsk og lese. Det er en lang vei med ikke-mesting de har foran seg før de kanskje når målet.For hver time de sitter der forsvinner ressursene de en gang hadde. Kanskje var de gode snekkere? Kanskje var de gode omsorgspersoner? Drev de kanskje forretning? Vi aner ikke, for alt vi bryr oss om er at de klarer å lære å lese, skrive, snakke og forstå, samtidig.

En gang møtte jeg en kvinnelig advokat. Hun var veldig frustrert og ville at jeg skulle hjelpe henne å bli kvitt aksenten hennes. Hun snakket flytende arabisk, men trodde at hun ikke hadde verdi før hun snakket norsk slik som jeg snakker norsk. Vi må slutte å gi folk slike ideer. Hvis vi ikke har bruk for en advokat som snakker flytende arabisk og gebrokkent norsk er det oss det er noe alvorlig galt med. Språk er en nøkkel til integrering, men bare forutsatt at vi lytter til hverandre og anser det som blir sagt som en ressurs.

Vi har et departement og en minister for integrering. Problemet med det er at man kan tro integrering er en jobb som gjøres en gang, ett sted av mennesker som er betalt for å gjøre akkurat det. Integrering er som husarbeid. Det er en pågående prosess som gjøres litt hele tiden av alle som tilhører i fellesskapet. Og akkurat nå har vi en minister som tror integrering er noe de andre gjør. Følg våre regler, tilpass deg, spis svin og drikk sprit. Det er som en bortskjemt tenåring som overlater skitne tallerkner og tannkrem i vasken til mamma. Unyttig og irriterende.

Integrering er en verdi, en holdning, et valg. Hvordan vil vi møte mennesker og gjøre plass til dem i fellesskapet? Hvordan holder vi, du, jeg unge gutter fast i troen på at vi trenger dem, at vi har alt å tape på å miste hverandre? Tør vi velge å tro på hverandres ressurser? Har vi råd til å la være? Husk at de verdiene, de holdningene og de valgene vi gjør også vil gjelde oss selv.

Svaret ligger ikke i svin og alkohol. Jeg vil selv bestemme hva jeg spiser og drikker. Folk må få være seg selv, for vi har ingen andre å være. Som fellesskap blir vi aldri sterkere enn den som faller utenfor.

Vi må tørre å snakke om løsninger. L for løsninger.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt