Verdidebatt

"Selge pantsatt gull for å drive inn lånegjeld" - var det dette jeg jobbet med ?

«Er det dette du har jobbet med ?» spurte kollegaen min meg da jeg kom inn på arbeidsrommet i morges. Han satt og leste dagens oppslag hos VG, som ganske riktig dreide seg om min gamle arbeidsplass.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Og dette oppslaget, Misjonsselskap selger pantsatt gull for å drive inn lånegjeld, har kvernet i hodet mitt hele resten av dagen. Og som matematikk-lærer var det faktisk fristende å bruke reportasjen ovenfor mine videregående-elever som repeterte til prøve i prosentregning i neste uke. Men det var ikke bare innen matematikk at kunnskapene i reportasjen var mangelfulle.

Situasjonen i landet

Aserbajdsjan er et oljeland, minst like oljeavhengig som mitt hjemfylke Rogaland. Også i Aserbajdsjan merkes den lave oljeprisen og økende arbeidsledighet. Og det gjelder særlig den lavere verdien av den lokale valutaen manat.

Det har vært landets politikk i mange år å holde valutaen stabil ovenfor dollaren. Men denne politikken har hatt sin pris. Og i løpet av fjoråret kunne befolkningen våkne opp til to kraftige devalueringer. Da jeg besøkte landet i sommer hadde verdien på valutaen sunket fra ca 8 norske kroner til 5.50. (Og den norske krona har jo som kjent også svekket seg i forhold til dollar og euro). Og alle ventet på at en ny devaluering vil komme denne høsten. Ustabil valuta har man vært vant til fra de første årene etter uavhengigheten tidlig på 90-tallet, derfor har dollar vært en mye brukt valuta i landet. Da jeg kom til landet første gang på slutten av 90-tallet var det mange som fikk lønn i dollar, og det var valutaen for alle større ting, inkludert lån. Gradvis har den lokale valutaen fått større tillit, og en større del av låneporteføljen har gått over til manat.

At dollar fortsatt er mye i bruk innen lånevirksomhet, skyldes at Viator Mikrokredit og andre mikrokreditt-institusjoner og banker har lånt penger fra internasjonale investorer for å kunne betjene flere kunder. Mikrokreditt-institusjoner må utvikle seg, for kundene kommer tilbake og ønsker større lånebeløp. Norad var viktig bidragsyter for å bygge opp institusjonen, men det er flere år siden det kom midler fra Norad eller andre i Norge. Midler til å dekke den økte etterspørselen etter kreditt må derfor finansieres gjennom lån. Og disse lånene er i utenlandsk valuta. Hadde alle lån til kundene vært i den lokale valutaen ville trolig mesteparten av egenkapitalen i dag vært tapt.

Sikkerhet for lån

En eller annen form for sikkerhet for lån er vanlig for alle institusjoner som låner ut. Banken selger boligen min om jeg ikke betaler tilbake lånet. Da jeg kjøpte min første bolig, trengte jeg i tillegg at foreldrene mine stilte som kausjonister. I Aserbajdsjan er sikkerhet i bolig vanskelig å få til, dessuten ønsker man jo ikke å selge boligen og sette kundens familie på gata hvis de ikke klarer å tilbakebetale lånet. Den vanlige sikkerheten å stille for lån i landet er gull.

Der banken min krever sikkerhet for mer enn 100% av lånebeløpet, har det vært vanlig for mikrokreditt-institusjoner å kreve en del av lånebeløpet. Rundt 50% var et utgangspunkt for førstegangslån, men etter hvert som kunden opparbeider seg tillit har man ofte fått et noe større lånebeløp for samme depositum.

Å selge depositum er et av de siste virkemidlene man har, og det er langt fra sikkert at det dekker det resterende lånebeløpet. Og pengene må inn igjen, for de skal lånes ut til andre som trenger hjelp til å utvikle egen virksomhet.

Rentenivået

Små lån er dyre. Et lån på 100 dollar har de samme kostnadene som et lån på 5000 dollar. Kredittkonsulentene skal blant annet oppsøke virksomheten, og avlegge kunden et hjemmebesøk. En av de vanligste grunnene til avslag på lånesøknad har vært at ektefelle ikke ønsker å ta opp lån. Banken min nøyde seg med å se papirene på boligkjøpet mitt.

Jeg jobbet med mikrokreditt i Aserbajdsjan fram til år 2011. I min tid var et typisk førstegangslån på rundt 500 dollar, det medførte at kunden skulle tilbakebetale ca 600 dollar i løpet av et år. Har kunden en god forretningside vil han/hun tjene penger på det, hvis ikke hjelper vi kunden bedre ved å ikke gi lån. Og det er viktig at institusjonen har mekanismer som stimulerer kredittkonsulentene til å tenke tilbakebetalingsevne. Det opplevde jeg at vi hadde den gang jeg jobbet der.

Det er nå 5 år siden jeg flyttet tilbake til Norge, og jeg har ikke vært involvert i mikrokreditt-arbeidet etter det. Likefullt gir det ingen god følelse når det arbeidet en har vært med på å bygge opp blir brettet ut i VG på denne måten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt