Verdidebatt

Feil om regjeringen i 1940

I filmen Kongens nei som nå har suksess på norske kinoer, gis det et tildels feilaktig bilde av reaksjonene på de krav den tyske sendemannen i Norge, dr. Curt Bräuer stilte regjeringen Nygaardsvold 9. april.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kongens «nei» var definitivt ikke det første nei som ble gitt i disse dramatiske døgnene, slik filmen gir inntrykk av.

Ved firetiden om morgenen ringer Bräuer Victoria Terrasse hvor statsrådene er forsamlet, og ber om et møte med utenriksminister Halvdan Koht. Møtet finner sted en time senere. Bräuer opplyser om at Tyskland har bevis for at England og Frankrike akter å blokkere malmtilførselen nordfra, angripe Tyskland og gjøre Skandinavia til en slagmark, og Koht blir forelagt et omfattende memorandum summert i tretten punkter. Memorandumet uttrykker forventning om et omfattende sivilt og militært samarbeid. Men om en slik samarbeidsvillighet ikke imøtekommes, vil hele den vennligsinnede, men formidable tyske flåtestyrke som i dette øyeblikk stevner opp Oslo-fjorden, og med støtte av et mobilisert og fryktinngytende tysk flyvåpen i bakhånd, være nødsaget til å knuse all militær og sivil motstand.

Høydramatisk. Situasjonen er høydramatisk, disse to på hver sin side av bordet: En meget erfaren og dyktig yrkesdiplomat og lojal representant for et brutalt og skruppelløst manipulerende naziregime på den ene side, fredsvennen og det overrumplede offer på den andre, sittende overfor hverandre i en atmosfære av strengt formalisert diplomatisk høflighet, og i lysskjæret fra blafrende stearinlys – flyalarmen var gått, og strømmen var koplet ut.

Bräuer var ankommet i november året før, og Koht hadde møtt ham flere ganger, for å motta tyske protester over de grove, britiske nøytralitetskrenkelser, men også for å lytte til tyske beklagelser over tyskfiendtlige ytringer i norske media. Koht tok disse meget alvorlig, og holdt fortrolige pressekonferanser med redaktørene for Oslo-avisene i sakens anledning, og påla dem å utvise forsiktighet for ikke å skape komplikasjoner for norsk nøytralitetspolitikk.

Absurd sammenfallende. I realiteten var Bräuers og Kohts realpolitiske synspunkt om Norges rolle i den stormaktskonflikten som var under oppseiling i Europa, nesten absurd sammenfallende. Absurd i den forstand at Bräuer, såvel overfor Koht som i sine rapporter til sine overordnede i Berlin, fastholdt at det både var i Norges og i Tysklands interesse at Norge forble nøytralt. Koht og Bräuer var her skjønt enige: Det var ikke i Norges interesse å bli slagmark i den stormaktskonflikten som var under oppseiling. Koht – som Nygaardsvold – så i sine skrekkvisjoner for seg britiske og franske styrker besette strategisk viktige norske byer, for å blokkere tysk skipsfart, og for å få satt en stopper for de tyske ubåtangrep som hadde fått pågå med skjul innenfor territorialgrensen. Han så da for seg tyske tropper som tilsvar besette det sørlige Norge. Et nøytralt Norge var følgelig også – og for Bräuer først og fremst – i tysk interesse: Derved kunne nordgående tysk skipsfart som hittil nyte godt av den beskyttelse det norske nøytralitetsvern ifølge internasjonal rett ga overfor den overlegne britiske Home Fleet som jaktet aggressivt langs norskekysten. Og Bräuer lokket og truet Koht: Dersom nordmennene holdt fast ved og forsvarte sin nøytralitetspolitikk til alle sider, var Tyskland på sin side innstilt på å respektere den fullt ut. Braüer var villig til å sette sin stilling inn på at denne hans garanti ble respektert i Berlin.

I motsatt fall, om nordmennene ikke satte i gang effektive tiltak mot de grove folkerettslige britiske krenkelsene av lovlig tysk skipsfart i norsk sone, kunne Tyskland bli nødt til å gjøre de alvorligste overveielser, som han sa. Bräuer truet med dette i en samtale med Koht 23. mars. Koht svarte at man allerede hadde protestert skarpt i London, og at heretter ville norske stridskrefter skyte på alle fremmede krigsskip og fly som krenket norsk nøytralitet. Bräuer telegraferte disse responsene fra Koht og den norske regjering, hjem til Berlin, og han understreket at den norske utenriksministeren så meget alvorlig på situasjonen og ville foreta seg noe effektivt. Og Bräuer forsikret Berlin om dette igjen og igjen gjennom hele krigsvinteren 1939-40: Norge aktet med alle tilgjengelige midler å holde fast ved sin nøytralitet, og det var ingen grunn for Tyskland til å gripe inn militært. Han holdt fast ved denne argumentasjonen og denne garantien overfor Berlin også etter Altmark-affæren. Han trodde fullt og fast på nordmennenes ærlige vilje til nøytralitet, bare Tyskland opptrådte folkerettslig korrekt. Bräuer videreførte her bare offisiell, tysk utenrikspolitikk instruert av ministeren Joacim von Ribbentrop, og ble altså holdt uvitende om det forestående overfallet på Danmark-Norge, Weserübung, helt til 8. april.

Lekser opp. Nå sitter altså Bräuer, lojal overfor sin embetsplikt, kjølig og korrekt, og lekser opp for Koht det tyske memorandumet i tretten punkter, men uten å ha militærmakt i bakhånd. Nøytralitetslinjen har strandet, og begge forkjemperne for den, på hver sin side, er tapere. Bräuer diplomatisk disiplinert. Koht lyttende med stigende, men behersket redsel.

Koht svarer at dette må legges fram for regjeringen. «Bare en snarlig avgjørelse kan stoppe utviklingen,» advarer Bräuer. Koht: «Regjeringen sitter ved siden av.» Og idet Koht samler papirene sammen, sier han – ofte sitert: «Jeg husker hva føreren Deres nylig sa, at det folk som uten motstand bøyer seg for en voldsmann, er ikke verd å leve.» Hitler hadde latt denne uttalelsen falle som en hån overfor tsjekkerne som viljeløst hadde latt seg hærta etter vestmaktenes fatale svik i 1938.

Regjeringens enstemmige avgjørelse fattes etter få minutter: De tyske krav er ikke akseptable. Bräuer får denne beskjeden litt senere på utenriksråd Bulls kontor. «Tyskland har ikke rett til dette», sier Koht, «Vi vil verge vår selvstendighet.» «Da blir det kamp, og ingenting kan redde dere,» svarer Bräuer med udiplomatisk ettertrykk. Koht: «Der Kampf ist shon im Gange – Kampen er allerede i gang.» Idet Bräuer skal til å forlate kontoret, sier Koht: «Vi står nå som fiender overfor hverandre, men jeg har ikke av den grunn noen fiendtlig følelse mot Dem personlig, eller det tyske folk.»

Fluktplaner. På stortingspresident Hambros initiativ blir nå fluktplaner iverksatt, og Bräuer har etter senkingen av Blücher ikke midler til å få stoppet det ekstratoget som går fra Østbanen nordover til Hamar klokken 7.23 om morgenen med storting, regjering og kongefamilie ombord.

På Hamar får regjeringen en inntrengende appell fra Bräuer om å oppgi den militære motstand som hensiktsløs og kun egnet til å «forverre situasjonen». Hans oppfatning er at ideologiske motsetninger her ikke kunne spille noen avgjørende rolle, selvfølgelig i skarp kontrast til den norske regjering, som med Kohts formulering framfor alt frykter å havne «på den range sida». Etter Bräuers mening er det i Tysklands interesse å få nordmennene til å samarbeide ved legale midler og ifølge norsk konstitusjon, gjennom forhandlinger med konge og regjering. Det er ikke i tysk interesse å knekke motstanden i folket ved – som Falkenhorst kommer til å foreslå etter sabotasjeaksjonen mot Lysakerbroen mellom Oslo og Fornebu 14. april – å skyte framtredende norske borgere som Paal Berg, biskop Berggrav og noen skipsredere. Bräuer blir da bedt om å lage sin egen gisselliste, men motsetter seg det, og får Falkenhorst overtalt til å søke legale utveier.

Hitlers ordre. Natten til 10. april gir Hitler personlig Bräuer ordre om å insistere på Quisling som statsminister. Samtidig var Bräuer jo instruert om å gjennomføre forhandlinger med konge og regjering. Bräuer vet at slike forhandlinger er dømt til å mislykkes, men resignerer, lojal overfor sin embetsplikt. Han møter Koht og kongen på Elverum samme dag, og insisterer på å få tale med kong Haakon under fire øyne. Kongen vegrer seg – han taler dårlig tysk, mener han – men Bräuer får likevel en ti minutters samtale med ham. Etter at Bräuer innledningsvis har smigret Hans Majestet med den store respekt han nyter i Tyskland, truer han kongen med den sannsynlige muligheten for en blodig og ødeleggende krig, og for hans personlige ansvar for den ved ikke å godta Quisling som regjeringssjef. Under den påfølgende samtale med kongen og Koht, presiserer Bräuer så at alternativet til regjeringen Quisling vil måtte bli en tysk regjering. Koht spør så om tyskerne vil kunne godta en norsk regjering som stiller seg velvillig til Tyskland, men får til svar at Quisling i så fall måtte bli regjeringssjef. Kvelden før var det nemlig blitt  bestemt i et stortingsmøte å «innlede forhandlinger, og gitt regjeringen fullmakt til å stoppe all motstand, og til å godta resultatet, den såkalte 'Elverumsfullmakten'», som Lars Borgersrud skriver i en kronikk i Klassekampen 5. oktober. Det var følgelig ikke denne forhandlingsløsningen som ble avvist i Elverum, men det å godta Quisling som regjeringssjef. Men kong Haakon ville ikke svikte Norges grunnlov og sin livsoppgave. Kongen og Koht  i enerom var skjønt enige: Svaret er nei!

Bräuers ublide skjebne. Sendemann Bräuer gikk forøvrig en ublid skjebne imøte. Han forsøker etter dette «nei» flere ganger å overbevise Berlin om at Qusling bør fjernes - han er «som en rød klut for nordmennene» - og han støtter seg til innbitte norske motstandere av Quisling, og som nyter stor tillit i legasjonen, folk som Victor Mogens og J. B. Hjort. Endog general Falkenhorst støtter ham og kan bevitne at harmen mot Quisling og hans NS har forverret den militære sitruasjon.

Bräuer ønsker framfor alt å finne en legal løsning på problemet, og når derfor tanken om et Administrasjonsråd  - dvs.et sentralstyre for sivil-administrasjonen i de besatte områder, innsatt av Høyesterett - blir foreslått for ham i løpet av de neste dagene, griper han sjansen med begjærlighet. Quisling er ikke er forutsatt som regjeringssjef i dette opplegget, og i Administrasjonsrådet ser mange muligheten for en fredelig overenskomst med okkupasjonsmakten, fra det øvre borgerskap og ledende industrifolk, via Oslo Arbeiderparti som ønsker «..fred, arbeid og ordnede konstitusjonelle forhold i Norge», til kommunistene som proklamerte at «...den viktigste oppgaven for den nye ledelse er å oppta arbeidet for å skaffe fred innad i landet og derved trekke norske borgere ut av aktiv deltakelse i krigen», og «... spare vårt folk fra krigens redsler». (Knut Aagesen, s. 384, 386).

«Quisling må vekk!» Etter at Bräuer har lagt forslaget om et administrasjonsråd fram for sine overordnede i Berlin, samt for understatssekretæren i hans departement på besøk i Oslo-legasjonen 14. april, er saken klar: Quisling må vekk!

Administrasjonsrådet blir dannet allerede neste dag 15. april, først i Vitenskapsakademiet, dernest i kringkastingens studio, der Quisling formelt dimisjonerer på vegne av sin regjering. Imidlertid ser Adminsistrasjonsrådet på seg selv som kun et forvaltningsorgan, og ikke som et regjeringsorgan i konkurranse med konge og regjering. Bräuer prøver å dekke over denne avgjørende forskjellen, idet han betegner det nye organet so «Regierungsausschuss» i sine rapporter til Berlin, og den faktiske betegnelsen «Verwaltungsausschuss» kun i kopier beregnet på norsk side. I Berlin tror man derfor at Bräuer har greid å få etablert en legal samarbeidsvillig norsk regjering. Men det bli snart klart for Berlin og Hitler at så ikke er tilfelle. 16. april ved tolvtiden få Bräuer en illevarslende ordre om å innfinne seg i Berlin.

Han kommer ikke tilbake. Hitler er rasende på kong Haakon som trosser ham, og han beslutter seg for en hardere linje: Bräuer frabeordres stillingen i Norge som den øverste sivile tyske mydighet, «Bevollmachtiger des Reichs in Norwgen», og Josef Terboven blir gitt vide militære og sivile fullmakter til å administrere Norge. Bräuers politiske karierre er over. Hitler sender ham først til vestfronten, deretter til østfronten. Han blir tatt til fange, og blir sittende i russisk krigsfangesskap i 9 år, som nesten knekker ham fysisk.

I et intervju Berit Nøkleby hadde med ham i mars 1966 forsvarer han den nøytralitespolitikken han hadde oppmuntret Norge til å føre, men også den etter 9. april. «At Norge valgte å føre sin håpløse kamp mot overmakten, kom av at Tyskland dumt nok hadde stilt uantakelige krav. Feilen lå på tysk side, Bräuer har overhodet ikke sett saken fra norsk side [...] For Bräuer var kappløpet mot Norge kappløpet mellom to likeverdige stormakter, og han har aldri forstått at nordmennene anså den ene for part å være 'den gale siden', uansett.» (s. 82).

Hovedkilder:

Bjørn Bjørnsen: Det utrolige døgnet, 1997 og 1990.

Berit Nøkleby: Fra november til april – sendemann Bräuers personlige politikk. Bidrag i Norge og annen verdenskrig – fra nøytral til okkupert, 1968.

Knut Aagesen: Fagopposisjonen av 1940. (ibid).

Magne Skodvin: Norge i stormaktstrategien, (ibid)

Hans Fredrik Dahl: Dette er London. NRK i krig.1940-1945. Annet bind av kringkastingens historie i Norge, 1978.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt