Kristendom som del av en ukultur, eller som motkultur?

Noen av oss har over tid stridt med psykologiske lidelser mer enn godt er. Vi kan videre fortelle om erfaringer fra diverse kristne, også fra en og annen prest, som har gjort situasjonen og helsen desto verre.

Psykiske lidelser har dessverre alltid blitt møtt med et uvitenhetens slør; også i kristne miljøer: I vår smertefobiske kultur eksisterer det ennå en berøringsangst over for intense og kroniske sjelesmerter og psykiske lidelser. Smerter er en nødvendig del av livet; man kan ikke ha lest mange sidene i bibelen før man får bekreftet dette til fulle. Like vel preges noen troende av et idealisert "kristent" bilde av virkeligheten autorisert via visse bibelvers og vel-utvalgte fortellinger. Men det ser faktisk ut til at disse menneskenes noe ubevisste og grunne livsholdning også er preget av impulser fra en vestlig individualistisk egokultur mer enn fra livsrealitetene per se. Innpakningen av livet er muligens endret, men dog ikke alt innholdet som etiketten på sin side gir signaler om? Det man sannsynligvis egentlig (og forhåpentlig) vil ta avstand fra ser altså ut til å snike seg inn en bakdør på selv de presumptivt beste arenaer.

Livssmertene er som nevnt dog uunngåelige, de tilhører menneskets eksistensvilkår. Men både den sekulære kulturen og noen kristne har i stedet utviklet noe som altså minner om en type lidelses- og smertefobi. Siden Gud er god, så kan jo ikke det som erfares vondt være riktig for en kristen? Konsekvensene er ikke sjeldent at man omtolker, fortrenger eller bortforklarer utfordringene og vanskelighetene. Ergo blir deler av virkeligheten holdt på armlengs avstand igjen; tragisk nok med henvisning til Gud og troen. Men som de fleste vet, så bobler lidelsene alternativt bare opp i andre forkledninger andre steder i livet om den trykkes bort ett sted.

Fordi smerter og problemer ikke helt aksepteres som nødvendige ledd i livet, så ender det med at noen med lidelser i visse kristne miljøer blir dårlige... faktisk fordi (!) de lider og opplever livet vanskelig: Ut fra en forenklet og skremmende naiv forståelse, så ses lidelsene nemlig som en feil ved det troende mennesket. Det er altså en feil at man er syk. Og videre desto verre: Fordi man ikke blir frisk og deltar som de andre, så har man dermed sannsynligvis noe uoppgjort i forhold til Gud. Og her skjer det fatale: Fremfor å hjelpe den lidende i livet, som allerede har mer enn nok å stri med, gir man nå vedkommende et nytt og desto mer alvorlig problem: Det er faktisk Gud som implisitt står bak dette fordi Han tillater det hele som et pedagogisk grep? (Som pedagog, må jeg si at dette i tilfelle dog står til stryk).

Lidelsene og mørket er derfor til syvende og sist din og min egen feil, m.a.o. Her økes ikke bare lidelsene eksponentielt, men en får samtidig reisepass fra det gode fellesskapet. Den som lider blir m.a.o. dyttet bort av både mennesker og Gud. Ikke nødvendigvis bare gjennom direkte ordbruk, men også gjennom de holdninger som alltid er virkende i det sosiale feltet.

Man mer enn aner at noen kristne er preget av samme holdninger som ellers ser ut til å dominere i samfunnet: Man anser det selvrealiserte og selvhjulpne mennesket som det egentlig vellykkede og en som dermed har opptrådt i takt med Guds gode vilje. Vedkommende kan glad synge sitt halleluja. Det menneske som skaper og definerer seg selv, som hviler i seg selv, er m.a.o. på ganske så rett spor. Man er faktisk så og si tilbake til holdninger som preges av gjerningsrettferdighet. Selvutfoldelse og selvstendighet er her øverste mål og prioritet. Vær deg selv nok. Men det blir ikke mer sant og bedre gjennom at det pakkes inn i kristne ord og begreper.

I motsetning til dette så vil jeg bestemt hevde at denne kristne tolkningen er mer sann: Nemlig at mennesket er en skapning med begrensninger og avhengighet av andre og av Gud skaperen selv.Ser vi på Kristus, så gjelder det å bryte isolasjonen og utstøtingen. Og dette gjør Han faktisk gjennom å legitimere lidelsene og den lidende. Som Kierkegaard skriver, så gjelder det å møte mennesket der det faktisk er, fremfor der man ønsker det var. I motsetning til hva man ellers lett møter i samfunnet, så representerer kristendommen her en motkultur hva gjelder menneskelig lidelse. Den tílbyr en kreativ bemøtning av noe som samfunnet ellers definerer som meningsløst, negativt eller sykelig. Selvrealisering er jo for øvrig også kun mulig når man blir det man er. Og det gjenfinner man om man speiler seg i menneskesønnen; Kristus.

Hva da om mørket og utfordringene ikke ser ut til å gi seg nevneverdig? Da er det en idé å se på hva som er selve mysteriet, som Kristus anskueliggjorde og ga løfter om. Hans løfter er de samme uansett forhold: Det grunnleggende handler ikke primært om livskvalitet her og nå. Selv om det er et gode vi bør tilstrebe oss og bidra til hos hverandre. For all del.

Ser vi på Johannes døperen, så blir det tydeliggjort i all sin skrekkelige velde: Johannes opplevde tidlig at han var sendt av Gud selv for å varsle om og forberede Kristi ankomst og gjerning. Hvilket er en ikke ubetydelig og vesentlig oppgave og tilltserklæring fra Gud skulle en tro? I sin glødende Gudsoverbevisning og kall, så varslet Johannes om at Han som kom nå skulle gjøre det hele klart; nærmest endelig sette ting på plass:

"Vend om, for himmelriket er nær!", "Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden", "Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner". etc. Dette var Johannes overbevist om og tydelig på. Nå skulle den utvalgte endelig komme og ordne opp? Få skulle altså behøve å være i tvil om hvem Jesus egentlig var og representerte. Men...

Johannes blir puttet i fengsel, samtidig som den varslede Jesus vandrer så og si i samme området. Dag ut og dag inn... Men absolutt intet ser ut til å skje. Hvorfor "griper ikke Gud inn?"

Den Jesus som skulle rydde opp løfter altså ikke en hånd for å hjelpe Johannes i hans fengslende mørke. At Johannes i sin ensomhet og depressive smerter her kommer i dyp tvil og nesten resignerer kommer til uttrykk gjennom at han får sendt noen til Jesus for å spørre om Han egentlig ER den som skulle komme. Eller om det heller kanskje er en annen man skal vente på? Her er det jo noe som tydelig nok ikke stemmer? Og Jesus reagerer endelig på Johannes sin bekymringsfulle henvendelse.

Men bare med en hilsen.

Johannes sine hjelperes eneste melding tilbake til fengselsmørket er et vitnesbyrd: "Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører,døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg."

Og det var det... Jesus mente tydelig nok at det var tilstrekkelig med et vitnesbyrd ut over det Johannes allerede hadde fått gjennom livet? Og det var dette som ble Johannes sin "niste" og utfordring for resten av livet: Det ble så bare verre for ham; Johannes ble senere halshugget.

For andre bibelske personligheter, f.eks, Paulus, var det også tilstrekkelig med en viten om at Guds nåde er tilstrekkelig. De måtte alle stri videre med sine utfordringer og begrensninger.

Så får en annen vanlig snublende pilegrim se om dette virkelig holder. For egen del, så har jeg i tider stridt voldsomt med Gudsfraværet fra en Gud som jeg samtidig vet er der; hvilket er en mildt sagt heller heavy byrde og oppgave. Kan hende blir det tidligere nevnte i fortellingen også min vei? Dvs å snuble og krype fortvilet videre i samme spor - i lange trekk - til det er slutt en dag. Dog med en viten om at andre har blitt fri og friske. Vitnesbyrd får jeg jo i ny og ne. Og hvorfor skal ikke det holde? Tja...

Det har i hvert fall inspirert meg til å se på hva jeg like vel fikk en og annen gang. Takknemligheten for dét vil aldri dø, om enn alt annet i livet svinner hen.

Min grunnleggende konklusjon er: Jeg er mer enn glad for å være et Guds barn.

Det holder.

.

.

Stå stilla i smärtan,

rotad i det som är ljus i dig.

Låt svärdet gå genom dig.

Kanske det inte alls

är ett svärd.

Kanske det är en stämgaffel.

Du blir en ton.

Du blir den musik

du alltid längtat efter

att få höra.

Du visste inte att du var en sång.

.

(Ylva Eggehorn)