I hverandres sko

Budskapet i reportasjen kan sammenfattes slik: «Bibelen tillater kun to utfall etter en skilsmisse. Enten blir man gjenforent med partneren eller så fortsetter man å leve enslig».
            Jeg hadde trodd at tiden for denne typen bastant selvrettferdigheten var over i kristen-Norge. Inntrykket mitt er da også stort sett er den heldigvis det. Er det noe som er totalt uegnet å møte mennesker som har gått på store nederlag i livet med, er det den kategoriske enten/eller-«løsningen» som skisseres her: Forson deg med din eks eller lev alene resten av livet.
            Den som brenner for dette budskapet er en skotsk forkynner ved navn Barclay Stevenson. Han har levd med sin norske kone i mer enn 40 år, kan man lese i reportasjen.
             Ja vel, så har han og hans kone klart det jeg vil tro alle både ønsker og regner med når de gifter seg: Å leve sammen til døden skiller dem ad. I hvert fall fram til nå. Gratulerer med det. Men det er ikke alle får til det samme.
            I den samme utsendelsen hadde man laget et intervju med et par som fant sammen igjen etter å ha vært skilt i flere år.
           Igjen: Ja vel; slike fortellinger finnes. Men de er ikke særlig vanlige.

Fortellinger
For noen skjærer det seg fordi det viser seg at den man trodde man skulle dele livet med er en helt annen og helt annerledes enn man trodde. Det finnes altfor mange fortellinger om ektefeller som i årevis holdt ut med fysisk og psykisk mishandling fordi man hadde vært utsatt for denne typen forkynnelse.
            Det finnes «ekteskap» som tilsynelatende varer livet ut, men som aldri var noe annet enn et skalkeskjul for en i forholdet som egentlig ikke var så interessert i det som hører med i et ekteskap.
            Det finnes ekteskap der man «holder sammen» i et hjem preget av både krig og kulde.
            Så finnes det brudd som kommer «som lyn fra klar himmel», enten fordi den ene i forholdet har «funnet en annen» eller av helt andre årsaker. Og det skjer samlivsbrudd der den ene – eller begge – etablerer seg i nye forhold og kanskje også får barn i disse.
            Jeg registrerer at taleren fra To Spor ser ut til å ha gått behendig utenom denne typen problemstillinger i sitt foredrag. Det var sikkert lurt av ham; det kan fort bli vanskelig når de sinnrike teorier og bastante tankemodeller kolliderer med livets virkelighet.

Respekt
Når det er sagt: Jeg har stor respekt – kanskje også beundring – for de som velger å leve alene etter et samlivsbrudd, på samme måte som jeg har det for den og de som gjør det samme valget etter en ektefelles bortgang. Men dette må være deres eget valg, truffet ut fra både samvittighet og andre vurderinger.
            Jeg synes også det er flott når par som har vært fra hverandre, finner sammen igjen. Men jeg synes ikke det er like flott dersom denne forsoningen kommer i stand gjennom nye brudd og ved at tredje- og fjerde personer blir såret.
            Spørsmålet om «gjengifte» har alltid vært krevende i kristen-Norge. I perioder har man forsøkt å komme til rette med det ved å operere med kategorien «den uskyldige part». Det var gjerne den som fortsatte å gå i menigheten eller på bedehuset etter et brudd.
            Alle som har levd i ekteskap vet at det er absurd å snakke generelt om en «skyldig» eller «uskyldig» part i slike situasjoner. Det skal som kjent to til for å danse tango. Det gjelder all slags tango.

«For lett»?
Anklagen fra Stiftelsen To Sko er at kristne «tar for lett» på gjengifte.
            Anklagen tilbake må bli at de som står bak denne stiftelsen tar for lett på kompleksiteten ved den menneskelige natur og ved de naturgitte/gudgitte mekanismer som gjør at de fleste av oss ønsker å leve i forpliktende parforhold.
            Det er mulig man fra stiftelsens side oppfatter sitt anliggende som «bibelsk».
            Jeg våger å slå fast at det ikke er evangelisk. For å begrunne det, henviser jeg til de to fortellingene vi har i evangeliene om Jesu møter med noen av dem som ikke hadde «klart det», men lidd nederlag, og fikk lov til å gå videre.
           Det er ikke alle sko som passer alle føtter.

Denne artikkelen er en bearbeidet utgave av et innlegg som står i Dagen 3. oktober 2016