Kollektivt åndelig ansvar

Pastor Joakim Lundqvist i Livets Ord skjønte at sterke symbolhandlinger var nødvendig da han på vegne av menigheten skulle be medlemmer om unnskyldning for skader de er blitt er blitt påført. Lundquist fremførte sitt budskap knelende på scenen. Unnskyldningen satt langt inne, og den kommer sent. Mange ­mener at det var tidligere pastor Ulf Ekman som burde ha knelt foran menigheten.

• Les også Ole Petter Erlandsen: Vi trenger ledere - bedre ledere

Før vi blir for sterke i kritikken av Livets Ord og andre trosfellesskap som har vært preget av prestasjonsorientert åndelighet, er det grunn til å stille selvkritiske spørsmål til hele kristenheten.

Hva har vi gjort for å advare? Bygger vi i realiteten opp under samme teologiske tenkning, bare med mindre proklamasjon og høyrøstet snakk om hva Gud kan utrette? Og endelig: Hvordan er vår evne til å ta imot kritikk?

Kollektivt oppgjør. Svarene på disse spørsmålene er ikke så åpenbare som vi vil ha det til. Selv i miljøer som absolutt ikke er stemplet som herlighetsteologiske, presenteres et gudsbilde som under gitte omstendigheter­ vil kunne gi mennesker store problemer.

Jeg tror det er nødvendig å ta et kollektivt oppgjør, og også ta et kollektivt ansvar for å rette opp i det som er på avveie.

I boken En Gud for de mange, som gis ut på Kagge Forlag denne­ uken, forsøker jeg å gå inn i denne­ vanskelige materien.­ Jeg skriver ut fra en selvkritisk ­erkjennelse av at religion er et tveegget sverd i samfunnet: Tro kan være en betydelig kraft i menneskers liv og gi ­retning til en god samfunnsutvikling, men religion på avveie kan være svært farlig.

Oppgjør er nødvendig for å gi hjelp til de som er blitt skadet i møte med usunn åndelighet. Jeg mener at dette ansvaret er kollektivt. Det må etableres noen kjøreregler som alle trossamfunn er enige om, og som kan hindre at åndelige overgrep gjentar seg.

Umodererte ytringer. Jeg har min yrkesbakgrunn i pressen. Her er Vær varsom-plakaten et av de viktigste etiske fundamentene. I Norge har denne fungert i nesten hundre år som en veiledning til journalister og redaktører.

Begrunnelsen for plakaten står nevnt aller først: «ord og bilder er mektige våpen». Disse våpnene kan så lett misbrukes. De kan legge menneskers liv i grus. Pressens etiske plakat har ikke kunnet forhindre alle overgrep, men likevel har plakaten satt en standard.

Gjennom tette fellesskap, ­religiøst språk og tolkning av Bibelen, besitter predikanter og åndelige ledere også mektige våpen, men i motsetning til pressen har de ikke noen Vær varsom-plakat som kan veilede dem. Kristenheten i Norge bør ta ansvaret for at en slik plakat kan utvikles.

Usunn åndelighet er ikke noe nye nytt, men i de siste årene er det blitt en ny situasjon. Tidligere­ ble sterke åndelige ytringer ­filtrert bort før de nådde den store­ samfunnsarenaen. Tanker og forestillinger lå igjen i bedehusbenkene. Med fremveksten av sosiale medier er dette filteret borte. Samfunnet eksponeres for et stort antall umodererte, åndelige ytringer som ikke alltid er så gjennomtenkte.

Mange føler seg kallet til å formidle hvordan Bibelen og Gud skal forstås. Flere kommuniserer ut fra noen innarbeidede, åndelige instinkter uten alltid å tenke over virkningene av det de sier og gjør. Mange av dem som uttaler seg, ønsker å fremstå som hengitte på Guds vegne.

Vær varsom-plakat. Jeg har forsøkt å komme med noen eksempler på områder der man skal trå ekstra varsomt. Her er overskriften til en del av tesene som drøftes og presenteres i boken:

• Vær varsom når du fristes til å tenke at Gud velsigner deg mer enn andre.

• Vær varsom når du fristes til å hevde at Gud velger ut og velsigner folkeslag og nasjoner.

• Vær varsom når du fristes til å gi Gud æren for alt det gode som skjer i ditt liv.

• Vær varsom når du fristes til å underkaste deg ledere som hevder­ at de har fått et spesielt kall og en autoritet fra Gud.

• Vær varsom når du fristes til å være bastant i din tolkning av hvordan Bibelen skal forstås.

• Vær varsom når du fristes til å love for mye på vegne av Gud.

• Vær varsom når du karakteriserer andres handlinger som synd.

• Vær varsom når du gjør annerledestroende til fiender.

Mine forslag er sikkert ikke utfyllende, men jeg håper at mitt bidrag kan være et utgangspunkt for Norges Kristne Råd og at rådet setter i gang et arbeid med en åndelig Vær varsom-plakat. Det er en god begynnelse når rådet i samarbeid med Modum Bad i november inviterer til et ­frokostmøte om åndelig lederskap. Møtet skjer etter den omfattende debatten­ om «brente­ barn» i kjølvannet av serien «Frelst» på VGTV.

• Les Kari Halstensen med flere: Mulige veier til et sunnere kristent lederskap

Marginalisert. Det er ikke bare av hensyn til de som har lidd overgrep at en samlet kristenhet bør gripe fatt i disse problemstillingene med full tyngde. Jeg ser klare tendenser til at kristendommen er i ferd med å bli marginalisert. At samfunnets skepsis til religion er økende, er lett å forstå når vi ser hva som er kommet ut av islamsk fundamentalisme.

Denne skepsisen vil også kunne ramme kristne trossamfunn. Kirkelige ledere har her et stort veiledningsansvar. Særlig bevisst bør man være på kristen ordbruk som kan ligne på det ytterlig­gående muslimer verbalt forfekter. Dette gjelder både skriftssyn og i formidling av synspunkter om hva Gud eller Allah har bestemt.

Det ligger dypt i de fleste at folk skal ha rett til å tro. Men svært mange reagerer når religiøse miljøer utøver makt over mennesker eller begår overgrep i Guds navn. Én av måtene å møte denne skepsisen på, er å markere en tydelig vilje til å ta oppgjør. En åndelig Vær varsom-plakat kan bli stående som en bekreftelse på at man går inn i problemene med full tyngde.

Samfunnets kritiske syn på religion handler også om de religiøse miljøenes evne til å ta imot kritikk. Mitt inntrykk er at det ikke bare er i Livets Ord det sitter langt inne å erkjenne at trosutøvelse på avveie kan skade.­ Jeg har hørt så mange troende si: «Hvorfor skal vi pryle oss selv, når det er så mye som er bra med religion?».

Pedofili. Jeg tror ikke Den katolske kirke i USA lenger tenker slik etter at pedofiliskandalen ble avdekket. Den glimrende filmen Spotlight viser hva som skjedde­ da avisen Boston Globe bestemte seg for å inn i saken med store­ journalistiske ressurser. De møtte kirkeledere som var mer interesserte i å tilsløre enn å gi hjelp til oppklaring.

Her hjemme møtte forskeren Eva Lundgren sterke reaksjoner fra kristne ledere da hun avslørte at det også i våre miljøer skjedde seksuelle misbruk. Kristenlederne­ ville ikke tro det de hørte.

I kristne miljøer er det ikke alltid så populært å hevde at vi trenger mer av kritisk sans og etterprøving av våre åndelige standpunkter.

Norge har i de siste tiårene­ vært preget av en økumenisk tilnærming. Mye av dette er bra, men har også skapt en følelse av det ikke er stuerent å kritisere andre troendes teologi og åndelige atferd.

Noen kristne begrunner endatil hvorfor man skal avstå fra ­debatt om åndelige stridsspørsmål. Disse­ viser til Jesu ord om å være ett. De frykter at tydelige debatter­ blir et bevis på at kristne ikke står sammen om det vesentlige.

Det er på tide at kirkelige ledere­ legger av seg slike restriksjoner. Religion kan være en betydelig maktfaktor i menneskers liv. Maktutøvelse og grunnlaget for makt må alltid diskuteres av hensyn til de mennesker som blir utsatt for maktpåvirkning.

Jeg har nevnt pressen. Dens selvpålagte etiske plakat ble nødvendig fordi samfunnet la så sterkt til rette for presse- og ytringsfrihet.

Selvjustis. Samfunnet under­streker også betydningen av ­religionsfrihet. Det skal vi være glade for.

Det beste svaret vi kan gi tilbake til, er at kristne trossamfunn stiller opp med minst like god selvjustis som pressen har. Dette er ikke nok påaktet i det kristelige Norge. Alle kirkelige ledere har et ansvar for å korrigere og kritisere usunne åndelige meninger og atferd.

Det er aldri for sent å begynne et arbeid som kan gi gode virkninger og som hindrer at nye grupper av mennesker utsettes for usunn åndelig påvirkning.

I neste omgang kan et slikt ­arbeid skape grunnlag for at kristendommens posisjon igjen kan styrkes i det norske samfunnet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.09.2016