Verdidebatt

Barn, Gud og vitenskapen.

Professor Mark Gray, en seniorforsker ved CARA sier til CNA at «denne generasjonen (barn og unge) strever med troen på en måte som vi ikke har sett i tidligere generasjoner».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den 5.september 2016 publiserte Catholic News Agency (CNA) resultater fra vitenskapelige data fremkommet ved CARA (Center for Applied Research in the Apostolate at Georgetown University). En av forskningsrapportene så på populasjonen 15 – 25 år hvor barn hadde blitt oppdradd katolsk, men ikke lenger identifiserte seg som katolikker på undersøkelses tidspunktet. Flere av de som ikke lenger trodde på Gud oppga at troen var uforenlig med hva de lærte på høyskoler og på Universitetsnivå. En av fem respondenter forklarte at de ikke hadde funnet at Gud kunne bevises vitenskapelig. Hele 23 % oppga at de hadde mistet troen før de fylte ti år.

Sammenhengen mellom manglende religiøs atferd hos far og frafall var en medvirkende årsak. (Young Catholic America: Emerging Adults In, Out of, and Gone from the Church (2014) Smith, Longest & Hill).

Jeg går ikke inn i mulige feilkilder ved undersøkelsene her. Gjennom flere år som tidligere frivillig kateket har jeg selv truffet barn som ikke trodde. Jeg kan dermed av erfaring bekrefte tendensen i noen grad.

Dersom vi skal tro disse vitenskapelig fremkommet resultatene, bør ikke Kirken stille seg likegyldig til dem. Hvis barn i USA, hvor religion står mye sterkere enn i Norge, slutter å tro på Gud fordi han ikke kan vitenskapelig bevises, så kan vi ikke trekke på skuldrene og si at slikt hender bare i Amerika.

Kirken må se at den har et ansvar. Professor Mark Gray, en seniorforsker ved CARA sier til CNA at «denne generasjonen (barn og unge) «strever med troen på en måte som vi ikke har sett i tidligere generasjoner».

Den uttalelsen er antakelig en svært viktig formulering av tidens tilstand som mange ikke er klar over fordi avkristningen i samfunnet generelt har gått så fort at det for mange nærmest ble umulig å fatte hva som skjedde.

Kirken og far.

La meg si noen ord om fars rolle i overleveringen av det kristne livssynet. Noen er gift med ateister og man kan selvsagt ikke forvente at disse skal være gode kristne forbilder for barna sine. Det er de passive kristne fedrene jeg tenker på. Jeg tror at noe av det viktigste mødre i slike familier kan gjøre er å forlange at far tar sin del av oppdragelsen. Kanskje mor og far kan dele på det å lese aftenbønn med barna eller komme frem til en annen ordning hvor barna ser at far ber regelmessig. Er det mor som har tatt over kontrollen i hjemmet slik at fedrene føler seg overflødige, så må de rett og slett slåss (verbalt) for sin plass som ansvarlige fedre. Det er f.eks ingenting i veien for at de kan snakke litt om sin tro på Gud under søndagsturen.

Man skal ikke tvinge tro på barn. Derimot kan man gjøre det trygt for dem å komme frem med sin tvil. Da kan man hjelpe dem å sortere i de problemene de legger frem slik at får «mat for tanken» som de kan grunne videre på. Å true dem med helvetet er neppe en god måte.

Kirken og foreldre.

Jeg tror forøvrig at Kirken kan gi en hjelpende hånd til usikre foreldre ved å invitere dem til felles samlinger hvor temaet går på hvordan formidle troen til barn på ulike alderstrinn. Kateketisk senter har mye god litteratur her. Det er viktig å ta på alvor at foreldre også kan tvile, at foreldre også kan føle seg ensomme og alene med sin kristne tro i et sekulært samfunn. Det å da få en gruppe å høre til i, kan kanskje være avgjørende for hvor trygge de blir i trosformidlingen til egne barn.

Gud og vitenskap.

La oss så ta en titt på vitenskapen. Mange foreldre som selv ikke er vitenskapelig utdannet har gjerne ikke så mye å bidra med når deres barn kanskje lærer på skolen (hvis læreren er klumsete nok) at vitenskapen står over Gud. Hvem har ikke hørt mennesker uten vitenskapelig utdanning si f.eks: «Tenk nå har vitenskapen kommet frem til «dette eller hint». Det har jeg visst i mange år. De tror vist de er noe de der vitenskapsfolkene. Tenk å bruke penger på å finne ut noe som alle vet fra før».

Ja, slik kan altså skepsis (eller misunnelse) til det man ikke forstår seg på, komme til utrykk. La meg minne om at uten vitenskapen så ville vi fremdeles ikke ha fått bukt med sykdommer som tidligere kunne være dødelige (medisinsk vitenskap). Uten vitenskapen ville vi fortsatt ha måttet lide atskillig mer enn vi gjør i tannlegestolen (medisinsk utstyr forsket frem av ingeniører). Uten vitenskapen ville vi ikke kunne fått behandling for psykiske lidelser (psykologisk og medisinsk vitenskap) osv, osv, osv. Jeg kunne holde på i det uendelige med eksempler ...

Jeg vil ikke råde foreldre til å så vitenskapsforrakt i sine barn. Det vil bare føre til at de opplever seg dradd mellom skole og hjem.

Det som imidlertid er viktig å få frem i skole, menigheter og i hjemmet er at man tror ikke på vitenskapen. Vitenskapen handler nemlig ikke om tro. Vitenskapelige resultater må, dersom de i utgangspunktet er reliable og valide (dvs til å stole på) vike når senere forskning evt kommer frem til noe annet. Vi skal ha respekt for vitenskapen (jeg syns vitenskap er gøy), men ikke gi den Guds plass. Vi tilber ikke vitenskapen!

Vitenskapen kan verken bekrefte eller avkrefte Gud fordi Gud ikke er direkte tilgjengelig via vitenskapen. Dermed er det kunstig å snakke om å velge mellom å tro på vitenskapen eller å tro Gud.

Biskop Robert Barron gir gode eksempler på dette i boken: «Vibrant Paradoxes – The Both/and of Catholicism». Han viser til at han ofte har truffet på ateister, agnostikere og andre sekulære som har fortalt ham at tro er naiv, overtroisk, irrasjonell og som nonsens å regne. Et av hans argumenter mot dette er at vitenskapen søker å forklare det som er innenfor det skapte (innenfor kosmos, også det som ennå ikke er oppdaget), mens Gud altså skapte kosmos utenfra. Det er denne forskjellen a-teistiske vitenskapskvinner/menn ikke begriper. Ingen katolikk med autentisk tro, skal behøve å ofre intellektet sitt (sacrificium intellectus), påpeker biskop Barron. Det er jeg absolutt enig i. Dette aspektet; vitenskap vs Gud er det foreldre må ta tak i når barna forteller at vitenskapen ikke har bevist Gud og at de derfor lurer på om det er «noen vits» i troen.

Ikke svar med samme mynt, dvs ikke gjør narr av de som nekter for at Gud eksisterer. Forklar bare nøkternt at man kan ha vitenskapelige tilnærminger til religion (se på alt fra hva de spiste på Jesu tid til hvordan Bibelen har blitt fortolket mm), men at vi ikke har vitenskapelige metoder til å studere Gud direkte og heller aldri kommer til å få det.

Bishop Barron gir en god forklaring i sin Youtube video: "Bishop Barron on Who God Is &Who God Isn't."

(Søk den opp på overskriften dersom lenken ikke virker når den blakkes).

Katolikker, trygge i troen.

Etter å ha lest Ottosens artikkel, «Ulikt syn i viktige spørsmål» her på VD, har det slått meg at det det alltid må være en prioritert oppgave å hjelpe katolske barn til å være stolte av sin katolisitet.

(PS. Det er Verdidebatt som har endret navnet mitt. DS).

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt