Verdidebatt

Barn i gudstjenesten

Premisset for at barn gis en spesiell rolle i gudstjenesten er ikke noe annet enn for voksne: Det må understøtte gudstjenestens hensikt. Det fungerer oftest helt fint. Det som bryter rytmen er som regel en voksen som skal kommentere barnas deltakelse

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Heid Leganger-Krogstad formidler i Vårt Land 20. august viktige anliggender for gudstjenesten: Barns deltakelse må ikke bli en forestilling. Gudstjenestens rytme må ikke forstyrres. Barn er grunnleggende rituelle. De er glade i nattverden. At de ikke forstår alt, hindrer dem ikke i å glede seg over det de er med på.

Mine tanker om dette tar utgangspunkt i spørsmålet: Hva er en gudstjeneste? I en gudstjeneste sitter vi vendt fremover mot et alter. Alteret er et symbolsk uttrykk for Guds tilstedeværelse. Man kommer altså for å møte Gud, sammen med andre. Alt som skjer i gudstjenesten må understøtte dette. En gudstjeneste er ikke et sted hvor man skal bli underholdt. Det er noe man deltar i. En eventuell opptreden må altså understøtte gudstjenestens hensikt.

Det er i denne sammenheng man må vurdere det å la barn ha en spesiell rolle i gudstjenesten – enten det er i tradisjonelle liturgiske roller eller mer ad-hoc pregede initiativ som f.eks. utdeling av 4-årsbok. Det må understøtte gudstjenestens hensikt. Min erfaring er at barn gjør liturgiske oppgaver i gudstjenesten på en måte som bidrar til nettopp dette, til å berike mitt møte med Gud. Barn tenner et dåpslys med et kroppsspråk ingen voksne kan få til. De formidler en lesetekst på en måte ingen voksne kan. De uttrykker sjenanse og stolthet i det de mottar en 4årsbok – altså det sant menneskelige. Man berøres av slikt – og kan derigjennom gjenkjenne noe i sine følelser som kan tolkes som Guds nærvær.

Gudstjenesten er også en prosess man går igjennom, uttrykt i liturgiens ulike ledd. Det er derfor gudstjenestens rytme er viktig. Problemet med avvik fra gudstjenestens rytme, er gjerne ikke barnas deltakelse, men de voksne, som stopper opp for å introdusere og kommentere barnas deltakelse. Det er de voksne som går inn med forestillingens vokabular – ikke barna. Det forstyrrer rytmen. Barna fungerer godt i seg selv, uten ytterligere kommentering eller forklaring fra voksne. Og så må man ha øvd, slik at man er trygg. Det kan være spesielt krevende i kortere ad-hoc pregede trosopplæringstiltak som Lys Våken, Tårnagent o.l. Men at trosopplæringen knyttes til gudstjenesten, er så viktig at da får vi heller tåle litt haltende rytme et par ganger i semesteret.

Barnekor åpner så å si alltid opp for Guds nærvær i meg. Barnas sang formidler den trygghet og glede troen kan gi. Den trygghet jeg som gudstjenestedeltaker lengter aller mest etter. Jeg er alltid litt gladere hver gang barnekoret har sunget. Mon det er et møte med Gud? Klok er den prest som lar barna gå og sette seg etterpå uten å kommentere, fordi hun er trygg på at barnas sang står støtt på egne bein – som en del av gudstjenestens rytme.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt