Verdidebatt

Forstå verden, les Bibelen

Kristendommen er ikke norsk, den er ingen vestlig stammetro, men fra Asia og Afrika. Bare spør Augustin.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det siste tiåret er det hyppig blitt sagt at vi må lese Koranen for å forstå alt fra terrorangrepene i New York og Paris til dagens konflikter i Midtøsten. Men er vi blitt noe klokere av det?

Mer nyttig kan det være å lese Bibelen med et globalt blikk, for slik å forstå kristendommens grunnleggende ikke-europeiske verdier. Slik kan vi bedre forstå både oss selv og andre.

Den mest innflytelsesrike kristne tenkeren fra antikken heter St. Augustin av Hippo (354–430). I dagens Norge fremstilles han som en «vestlig teolog», som har lagt grunnlagt for vår kristne, norske verdier. Eller som det står i Store norske leksikon:

«Augustin av Hippo, teolog og filosof, helgen, Vestens største kirkelærer; la grunnlaget for både teologi og filosofi i middelalderen, fikk avgjørende betydning for reformasjonen, og studeres også i dag.»

Kulturkamp. Vi kan her se hvordan Augustin forstås som del av en kulturell eiendomskamp, beregnet kun for såkalte vestlige samfunn. Han blir «Vestens største kirkelærer», altså ikke «kristendommens største kirkelærer». Troen på Vesten synes viktigere enn troen på religionen.

Noe lignende ser vi ved dagens norske universiteter og høgskoler. På Universitetet i Oslo har humanistisk fakultet undervist om Augustin ved å presentere ham slik: «Om man vil forstå vesentlige sider ved Vestens historie og tenkning, er det ikke mulig å komme utenom Augustin.» Våren 2017 kan studentene ta bacheloreksamen i idéhistorie i emnet «Vestens kristne mystikk fra Augustin til våre dager».

Men er det belegg for å bruke Augustin til å fremme en forestilling om det «kristne Vesten», noe som i praksis gjør kristendommen til nærmest en regional stammetro? Er ikke selve kjennetegnet på kristendommen nettopp dens globale utbredelse og allmennmenneskelige potensial basert på Jesu oppfordring om å spre hans budskap, slik vi leser i Matteus 28:19? Og hvordan rimer norske statsinstitusjoners nye, geografiske innsnevring av det kristne budskap overens med at omtrent 62 prosent av jordens kristne nå lever i Afrika, Asia eller Latin-Amerika – altså utenfor «Vesten»?

En konsekvens av det sekulariserende Norge synes å være at dagens akademikere har fått dårligere kjennskap til kristendommen og Augustins budskap. Muligens kan slikt forklare hvorfor leksikonene og universitetene ikke forteller at Augustin i 1600 år har vært en like stor helgen innenfor Den koptiske kirke – som har hovedsete i Alexandria i Egypt og som ble grunnlagt av evangelisten Markus rundt år 40. Det utelates også å fortelle at han ble født inn i en afrikansk kultur, og at han så seg selv som afrikaner og føniker, i kontrast til europeiske romere.

Berbisk bakgrunn. Augustin ble født i Tagaste, dagens Souk-Arrhas, i det østlige Algerie – som da var en kulturhovedstad for den opprinnelige befolkningen av amazigh-folket («frie menn», på norsk ofte kalt «berbere»).

De fleste innen amazigh-folket var her blitt kristnet allerede på 200-tallet. Augustins mor var kristen og het Monica, og i dag tilbes hun iden koptiske kirkensom helgenenSankt Monica. Augustins far het Patricius, var ikke-kristen og av romersk avstamning. Det var han som nektet moren å døpe Augustin.

I en nyere studie fastslås det at «forskere er stort sett enige om at Augustin og hans familie i det store og hele var av afrikansk avstamning – berbisk – dog sterkt romanisert og latinisert.»Men i dagens Norge virker det provoserende hvis man betoner hans bakgrunn. Eller som en av Skandinavias ledende fagfolk skriver: «Å kalle Augustin 'berber', er langt over streken.»Hvorfor er det i 2016 kontroversielt å forstå kristendommens intellektuelle ledestjerne som afrikansk mer enn europeisk?

Da Augustin kom til Kartago (i dagens Tunisia) for å studere som 17-åring, konverterte han til den persiske religionen manikeismen. I 387 gikk han over til kristendommen. Ifølge vårt fremste leksikon hadde da følgende skjedd: «Den filosofiske skepsis (representert blant annet av Ciceros Hortensius) og den greske forståelse av verden som et ordnet kosmos,overvant den østerlandske forestilling om det materielle som dominert av mørkets makter.»

Slik ser vi hvordan det påstås at den gresk-romerske rasjonalitet vinner over Østens mytiske forestillinger. Men Augustin selv skriver noe helt annet i Bekjennelser (398), der han forteller at han «mislikte» Homer og den fremmede greske litteratur. Og Hortencius leste han som 19-åring og manikeer. Augustin knytter seg snarere til Kartago og fønikisk kultur fra Nord-Afrika.

Kristne Etiopia. Augustin går også imot forestillingen om at jødene skulle ha skyld for Jesu død, han hadde da også jødiske bekjente i Nord-Afrika. Slik står han i skarp kontrast til biskop Ambrosius av Milano, født i dagens Tyskland, som i 388 forlangte at keiseren skulle brenne jødenes synagoger i Roma.

I dagens Norge synes det underkommunisert at kristendommen fra første stund var en tydelig «ikke-vestlig» og ikke-romersk religion. Det begynte ifølge Matteus-evangeliet med de tre vismenn fra øst – persiske magier – som nektet å følge kong Herodes' ordre om å opplyse hvor Jesus befant seg, før en engel åpenbarte seg for Josef og ba ham søke redning i Egypt.

I Apostlenes gjerninger kan vi lese om evangelisten Filip som får beskjed av herrens engel om«å stå opp og gå mot sør». På vei ned til Gaza møter han en mektig etiopisk hoffmann, som sitter og leser profeten Jesaja. De begynner å drøfte teksten, før Filip døper etiopieren – som så drar til sitt hjemland. Fra historiske kilder vi vi atden etiopiske kong Ezana (regjerte 321–360) konverterte til kristendommen rundt år 330, noe som gjør at afrikanske Aksum konkurrerer med Armenia om å være verdens første kristnede stat.

Sørlig lærdom. I Bekjennelser kan vi lese at Augustin og kristne i Roma var inspirert av de første kristne ørkenfedrene fra Egypt, som den koptiske Antonius den store (ca 250–350). Den kristne tradisjonen med munke- og nonneordner ble skapt i Egypt.Både Augustin og de første kristne i Roma fulgte Jesu budskap om at det ikke er noe østlig eller vestlig under Gud.

I de første århundrer var det kristne fra Afrika og Asia som bragte den kristne lære til Europa. Som den kristne professoren Thomas C. Oden skriver: «Dette poenget må understrekes langsomt for å synke dypt nok inn: De kristne sør for Middelhavet lærte opp de kristne nord for havet.»

Mot Roma. Augustin og den afrikanske kirke sa klart ifra da den irske teologen Pelagius fornektet hans arvesynddoktrine. 200 ledende afrikanske biskoper samlet seg til det 16. konsilet i Kartago, 1. mai 418, for å tale Roma midt imot. Eller som vedtak nummer 17 lød: «Den som klager til en domstol på den andre siden av havet [Roma], vil ikke lenger bli mottatt til nattverd av noen i Afrika.»

Også dagens norske kristendom stammer slik først og fremst fra Asia og Afrika. Hvis vi istedenfor å fornekte historien begynner å anerkjenne vår kulturarv, vil vi forstå både vår egen og andres kultur langt bedre.

Teksten er basert på en lengre gjennomgang av kristendommens opprinnelse på bl.a. s. 278–290 i boken Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (Scandinavian Academic Press), som utkommer denne uken. Et prosjekt i samarbeid med Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI).

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt