Kan vår tid fostre en Lønning?

Brødrene Inge og Per Lønning er kanskje de to menneskene jeg har beundret mest. Nå er de begge borte. Det som er virkelig trist, er at det er vanskelig å se for seg at slike mennesker skal fremstå i vår tids offentlighet. De var anakronismer allerede mens de levde, og nå er de utenkelige. Den verdikonservative, brilliante Inge Lønning ble i sin tid vraket av partiet Høyre til fordel for enda en kremmersjel. Som om de (og vi) ikke hadde nok av dem.

Offentligheten har ikke lenger plass for Lønning-typens interesse for de lange(somme) resonnementene. Twitter-formatet setter nå standarden. Man vil ha hardtslående konklusjoner. Resonnementene bak fremstår som irrelevante. Spør du folk hvorfor de mener som de gjør, ser de uforstående på deg. I beste fall henviser de til magefølelsen. At en eller annen er en dust. Jeg føler av og til at jeg er født minst 50 år for sent. Som en liten anakronisme – i all beskjedenhet.

Men dog – vår tid er likevel den til nå beste å leve i. Vi respekterer mangfold på en helt annen måte enn før. Vi forstår intuitivt mye bedre hva barn trenger av oppmerksomhet og respekt. Vi reagerer oftere med magen når noen blir plaget. Så får vi heller leve som best vi kan med det forbaskede Twitter-formatet.

Problemet med denne teksten er forøvrig at den har for mange konklusjoner som ikke understøttes av resonnementer eller argumentasjon.