Sissel Johansen

58

Å komme til en slags forståelse

Er det mulig for folk som tenker veldig ulikt om viktige ting i livet å kunne komme til en felles forståelse om å respektere hverandre?

Publisert: 1. jan 2011

Veien til aksept mellom kristne som har tolket skriften ulikt, har ofte vært lang og tornefull. Mange ønsker vel ikke minst av den grunn fokuset på økumenisk samarbeid hjertelig velkommen. Andre er fortsatt mer skeptiske.

I mine tidligste barndomsår var jeg mye sammen med min nokså jevnaldrende kusine, hun hos oss og jeg hos dem. Stort sett gode barndomsminner. I 2.etg. i huset deres bodde en svært så bibeltro og sannhetselskende bestemor som var indremisjoner og streng søndagsholder. En myndig, men også på sitt vis omsorgsfull og godhjertet person. Jeg husker henne godt, den dag i dag og hører hennes stemme for meg,  formanende om hva som sømmet seg bl.a. på Den Hellige Guds egen dag. Ikke kunne man klippe papirdukker, ihvertfall, det skjønte man raskt. Sakser skulle ikke brukes denne dagen. Det var en regelrett synd! Det var også mye annet som ikke sømmet seg. Og særlig min kusine ble nok jevnlig minnet om hva dette var og innebar. Det å gå i kirka på søndagen var viktig også, må vite.

Dette ble jo ikke så helt enkelt for denne unge kusina mi. Hun hadde nemlig på andre siden en annen bestemor, vår felles mormor, som var en like så overbevist og sannhetssøkende kristensjel - og dertil like streng sabbatsholder, eller rettere sagt lørdagsholder. Hun var nok like ivrig på å undervise den unge damen om at det dreide seg om en annen forståelse av budet om hviledagen.

Iblant ble det nok litt tøft for disse to sterke personligheter å vise den påkrevde finfølelse for hverandres ståsted, og man ble ikke så veldig gammel før man første gang stiftet bekjentskap met ordet vranglære. Man forstod også instinktivt at det ikke var et videre positivt ord. Det var aldri noe snakk om å møtes på noe halvvei, såvidt meg bekjent. Bare det å snakke om kristendom ble vel ganske så betent. Det ble dermed et ikke-tema i påkrevde felles sammenkomster for storfamilien. Slik var det i mange år.

Så hendte det seg slik at jeg og min famile flyttet til en helt annen kant av landet, langt bort fra min kjære kusine (som nesten var som søster å regne). I denne byen bodde hennes tante, som forøvrig var datter av den strenge søndagsholder-bestemor. Trosmessig kan man nok si at disse var som mor og datter, ganske samstemte.

I min familie var det lørdagshelligholdelse som gjaldt. Likevel utviklet det seg en kontakt fordi familiene var fra samme landsdel og delte familiebånd. Det ble litt besøk frem og tilbake og utviklet seg et vennskap som faktisk virket å være i gjensidig respekt.

En dag kom den gamle strenge søndagsholder på besøk til sin datter. Og selvsagt skulle vi komme på besøk og hilse på familiens matriark. Det var med blandede følelser. Endel år var gått siden sist.

I kjent stil ønsket den gamle at det skulle holdes andakt og leses fra Guds ord. Dette var heller ikke noe ukjent aktivitet i min familie. Selv kan jeg enda likevel kjenne på den utrygghetsfølelsen som oppstod der og da. Kunne man faktisk enes om noe, var spørsmålet som opptok en. Det hadde vel inntil da festet seg en følelse i et barnesinn om at dette vanskelig lot seg gjøre. Av en eller annen merkelig grunn...

Stor var da overraskelsen da matriarken faktisk la sin gamle og velbrukte Bibel i hendene til min sjokkerte far og sa med salvelsesfylt stemme: vil du lese fra Guds ord for oss og lede oss i bønn? Det var mer en ordre enn en bønn, føles det som i ettertid. Men enda kan jeg erindre at det gjorde et sterkt inntrykk. Og at en følelse av forsoning og forståelse la seg over forsamlingen mens min far på sin sedvanlig dyktige måte lede an i lesning og bønn. Den gamle lyttet andektig og uttrykte et klart og tydelig AMEN!

I ettertid har jeg også hørt  mine foreldres versjon av hvordan de følte denne hendelsen. Den var ikke mindre sterk for dem. De opplevde den dagen at det ble mulig å finne mange ting å enes om og sammen prise Gud for. Dette hadde nok lenge vært noe de også hadde ønsket, forstod jeg.

I alle de år som gikk etter dette, var det alltid en forståelse av respekt og forståelse for den forskjellighet som var et faktum og det at man samtidig kunne være vel forlikte og gode medkristne.

Ut fra min egen opplevelse av dette, vil jeg få oppfordre alle kristne til å vise respekt for annerledestroende og forsøke å finne det vi kan stå sammen om og glede oss over på vår felles vei mot målet. La oss ha den tillit til hverandre at vi vil hverandre vel og skvære opp der vi kommer skjevt ut på noe vis. Den oppvoksende slekt kan ikke få noe bedre bevis for hva fred og forsning vil si enn akkurat dette.

Kommentar #1

Odvar Omland

369 innlegg  550 kommentarer

Bort med retthaveri

Publisert nesten 11 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Ut fra min egen opplevelse av dette, vil jeg få oppfordre alle kristne til å vise respekt for annerledestroende og forsøke å finne det vi kan stå sammen om og glede oss over på vår felles vei mot målet. La oss ha den tillit til hverandre at vi vil hverandre vel og skvære opp der vi kommer skjevt ut på noe vis. Den oppvoksende slekt kan ikke få noe bedre bevis for hva fred og forsning vil si enn akkurat dette.

Takk for bra innlegg. Ord i rett tid.

Kanskje vi kunne bli flinkere til å bry oss om hverandre  i fred og forsoning. Ja også være raske til å be om unnskylding når vi tråkker feil. Og for all del kaste retthaveriet på dør. 

Jeg var så heldig å vokse opp i et område hvor kirkefolk, indremisjonsfolk, baptister, pinsevenner og frimisjonsvenner omgikk hverandre med respekt. Det var ikke slik mange steder i min oppvekst.

Vi kristne er jo på veg til samme hjem. Det burde forplikte.

 

 

Kommentar #2

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

La oss ha den tillit til hverandre at vi vil hverandre vel og skvære opp der vi kommer skjevt ut på noe vis. Den oppvoksende slekt kan ikke få noe bedre bevis for hva fred og forsning vil si enn akkurat dette.

Å være rollemodell og forbilde er klart det aller viktigste man kan gjøre for kommende generasjoner.

Dessverre er det ikke alltid at alle ønsker å skvære opp eller komme til en enighet. Og ikke alle ønsker å prate om alt heller. Noe som da fort kan bli et problem hvis ting egentlig burde vært snakket om, fordi det ligger uløste problemer der.

Spesielt innenfor familier og venneflokker kan det være positivt å lufte ting som skurrer. Er det snakk om sterke personligheter som står mot hverandre på noe vis, så kan det fort bli en belastning for alle som sitter midt i klemma imellom, og som ikke vet hvem de skal holde med. Fordi de egentlig ikke ønsker å falle ut med noen av dem.

Derfor tror jeg på å snakke om ting. Helst så tidlig som mulig. Å la årene gå med de samme "problemene" hengende over familien eller venneflokken pga noen som på en eller annen måte er i konflikt, stjeler tid, energi, og glede fra alle andre rundt.

Men er det snakk om alvorlige konflikter, hvor det har blitt begått ulovligheter eller andre rett og slett slemme ting, så er det ikke alltid like enkelt å bare snakke ut. Da må kanskje ting løses på helt andre måter. Og i de verste tilfellene må man kanskje gå til det punktet å bryte med noen for å slippe belastningen vedkommende legger på en selv eller noen som står en nær.

 

Kommentar #3

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Ut fra min egen opplevelse av dette, vil jeg få oppfordre alle kristne til å vise respekt for annerledestroende og forsøke å finne det vi kan stå sammen om og glede oss over på vår felles vei mot målet. La oss ha den tillit til hverandre at vi vil hverandre vel og skvære opp der vi kommer skjevt ut på noe vis. Den oppvoksende slekt kan ikke få noe bedre bevis for hva fred og forsning vil si enn akkurat dette.

 

Fine tanker du har her Sissel, men jeg lurer på om du med ordet "annerledestroende" også inkluderer andre søkende og oppriktige mennesker, som ikke nødvendigvis passer inn i "kristen"-båsen.  Hva med bahaier, muslimer, alternative?  Er ikke disse også på veg mot målet - eller mener du deres mål er så forskjellig fra ditt at respekt og felles glede er umulig?

 

Kommentar #4

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Odvar Omland. Gå til den siterte teksten.

Vi kristne er jo på veg til samme hjem. Det burde forplikte

Takk for hyggelig tilbakemelding, Omland! Du sier det selv så fint her i den setningen jeg siterer. Det sier egentlig det meste.

 

Takk også til deg Sølvi, for fine refleksjoner om å skvære opp generelt i livet, ikke bare i kristen sammenheng.

 

Frode - jeg skrev dette mest med tanke på den felleskristelige samhørighet og den splid som også kan finne sted mellom oss. Nå utelukker selvsagt ikke dette at man så absolutt bør ha det samme mål: å komme til en slags forståelse, med alle andre medvandrere- uansett hva slags mål de er på vei mot. Takk for din respons!

 

Kommentar #5

Kim Bowles Sørhus

0 innlegg  10 kommentarer

Flott innlegg om et vanskelig spørsmål!

Publisert nesten 11 år siden

Akkurat dette med å kunne komme til enighet tross ulik forståelse av grunnlaget for diskusjonen og ulike vurderinger av verdien til argumenter er et utrolig vanskelig spørsmål. Jeg registerer at du i utgangspunktet sikter dette innlegget til et kristent publikum og ulikhetene mellom ulike kristne mennesker, men det har et mye bredere publikum.

Hvordan kan man argumentere med en som har en annen forståelse av hva argumentering er? Hvordan kan du overbevise en person om viktigheten av bevis/bevisføring i en diskusjon når personen ikke verdsetter bevis eller har en annen formening om hva et bevis er?

Jeg har en lignende familiesituasjon. Min bestemor er en veldig kristen person. Hun har veldig tydelige meninger om endel ting som synd, abort, blasfemi osv. Mange av disse meningene har jeg(og flere andre i familien) store problemer med å forholde oss til og løsningen har stort sett vært å unngå diskusjon rundt dette. Om vi ville begitt oss inn i en diskusjon om dette ville det kun ført til krangel, og jeg tror ikke det er noen måte vi kunne "bevist noe" for henne da hun har et siste "kort" å spille som det i hennes forståelse av verden ikke kan argumenteres mot. "Gud sier at slik er det". For meg er ikke dette et bevis, eller engang et argument, men om hun slenger det på bordet er det et punkt vi ikke kan komme forbi da hun ikke vil høre snakk om at hun kanskje tar feil om dette. Hun vurderer det som et gyldig argument og det gjør ikke jeg.

Vår løsning har som sagt vært å unngå disse spørsmålene og det fungerer svært godt på vårt lille private plan. Vi kan omgås og det er alltid hyggelig å treffe henne på tross av våre meningsforskjeller.

Men hvordan kan man håndtere noe slikt på det nasjonale og globale plan hvor uenigheter i stadig større grad fører til konfrontasjoner nettopp fordi vurderinger av gyldigheten til argumenter og bevis er så forskjellige og så fundamenterte at det virker som det ikke er noen måte å enes om noen "platform" å diskutere på?

 

Kommentar #6

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Kim Bowles Sørhus. Gå til den siterte teksten.

Hvordan kan man argumentere med en som har en annen forståelse av hva argumentering er? Hvordan kan du overbevise en person om viktigheten av bevis/bevisføring i en diskusjon når personen ikke verdsetter bevis eller har en annen formening om hva et bevis er?

 

Sykt godt spørsmål.  Eksempel: En person som er mot den nye ekteskapsloven, bruker som argument at Gud ikke liker homofili.  Dette er et argument som krever at    1. mottaker tror på Gud    2. mottaker i tillegg tror Gud har den samme meningen om homofili.  Han treffer ikke andre enn de som fra før mener akkurat det samme.

Det beste vi kan gjøre, er å fremføre våre argumenter så rasjonelt som mulig i offentligheten.  Der kan de bli plukket opp eller forkastet.  Folk med totalt forskjellig grunnlag skjønner uansett ikke hverandres argumenter.  Argumenterer man rasjonelt, f.eks med å dokumentere konsekvenser av et anliggende, kan argumentet bli plukket opp av noen med et helt annet livssyn.

 

Kommentar #7

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.

Folk med totalt forskjellig grunnlag skjønner uansett ikke hverandres argumenter.

Og nå var jo mitt anliggende også veldig smalt fordi det også der ofte mangler grunnlag for å forstå hverandre. Til tross for at man altså ikke har veldig store avvik. Det kan dreie seg om ytterst små tolkningsulikheter. Og det kan faktisk føre til at folk nesten ikke er på talefot.

Jeg synes forøvrig også at det spørsmålet Kim B.S. stiller er kjempebra og veldig aktuelt. Mons Henrik Slagsvold var jo inne på noe av det i sin tråd som handlet om dette å nå frem til andre med sin tro. Men dette spørsmålet er jo like aktuelt når det gjelder andre viktige saker vi ønsker at andre skal forstå.

I familiesammenheng kan man jo som du, Kim, skriver; velge å se bort fra visse temaer.

Men dette er ikke like lett sett i et større perspektiv som f.eks. bygging av samfunnsstrukturer, bruk av ytringsfrihet osv. Det kan ikke ties ihjel, men bør debatteres av alle samfunnslag i et demokrati. Men hvordan lykkes med dette, tro?

Nå har, i den forbindelse, nettopp nettstedet document no. fått endel pes pga. et innlegg de trykket av en anonym skribent som gir uttrykk for samfunnsløsninger de fleste ikke kan gå god for. Det blir da viktig for noen å umiddelbart klart ta avstand, mens andre mener det er viktig at ulike stemmer høres. Noen hevder at det meste bør bli hørt, for så å dømmes. Hvem har rett, hvem skal dømme?

Kommentar #8

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Hvem har rett, hvem skal dømme?

 

Mulig jeg misforstår deg, men den eneste som kan dømme er du.  Og jeg.  Du ser hvilke argumenter som fremføres, og tar stilling basert på dine subjektive oppfatninger om verden.  Så også jeg i mitt liv.  Så leverer vi hver vår stemmeseddel når det er valg på det parti som ligger våre synspunkter nærmest.

I et "perfekt" demokrati ville vi hatt folkeavstemning om hver minste lille sak.  Men siden det er umulig å gjennomføre i praksis, er det ikke så perfekt likevel.

 

Kommentar #9

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.

Så leverer vi hver vår stemmeseddel når det er valg på det parti som ligger våre synspunkter nærmest.

Nå er det jo langt fra alt som kan bestemmes via en stemmeseddel. Det er jo alle disse andre vanskelige etiske og moralske dilemmaene vi f.eks. også står i. Der det ene godt kan være like riktig som det andre, ikke sant. Vi kan f.eks. stemme på at vi skal ha ytringsfrihet og sette opp en noenlunde dekkende definisjon for hva det innebærer. Likevel vil det dukke opp mange grensetilfeller, der noen vil ha ønske om å stemple/kneble, mens andre tolker budskapet annerledes - enten i form av å være nyttig informasjon eller kanskje ganske enkelt være nyttig bruk av nettopp ytringsfrihetsprinsipper.

Jeg sier ikke at jeg har svaret. Da hadde jeg nok sikkert vært mer populær :)

Kommentar #10

Arja Larsen

44 innlegg  1011 kommentarer

Søren Kirkegaard

Publisert nesten 11 år siden
Kim Bowles Sørhus. Gå til den siterte teksten.

Vår løsning har som sagt vært å unngå disse spørsmålene og det fungerer svært godt på vårt lille private plan. Vi kan omgås og det er alltid hyggelig å treffe henne på tross av våre meningsforskjeller.

Men hvordan kan man håndtere noe slikt på det nasjonale og globale plan hvor uenigheter i stadig større grad fører til konfrontasjoner nettopp fordi vurderinger av gyldigheten til argumenter og bevis er så forskjellige og så fundamenterte at det virker som det ikke er noen måte å enes om noen "platform" å diskutere på?

Først takk til Sissel for et godt innlegg og en praktisk og gjenkjennelig problemstilling.

Til Kim Bowles Sørhus. Din kommentar engasjerer meg og leder mine tanker til noen visdomsord av Søren Kirkegaard, som jeg har tidligere sitert her på Verdidebatt. Som oftest er det mye maktarroganse bak  nasjonale og globale uenigheter, og da er det ikke lett å finne fram til ydmykhet, som Kirkegaard framhever. Jeg finner hans ord stadig oppmuntrende, men også krevende å gjennomføre.

Hvorfor ikke interessere seg for og "akseptere" motpartens  mangelfulle argumentasjon for å finne hans verdier i hans begrunnelser, og fra hans eget ståsted muligens hjelpe ham til bedre forståelse. Kanskje hjelper det å gå inn i hans tanker meg til en utvidet innsikt?

Kommentar #11

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Jeg sier ikke at jeg har svaret. Da hadde jeg nok sikkert vært mer populær :)

Nå er det vel i en del sammenhenger (kanskje spesielt i mindre "miljøer", som familie, menigheter, venneflokker, osv) at den som faktisk tør å si "sannheten", og ser det som faktisk blir riktig for alle parter, risikerer å bli veldig upopulær.

For dette med å sitte på "svaret", kan ha flere sider. Mange ganger kan sannheten være skremmende, truende, avslørende, osv, for en del mennesker. Og første reaksjon er derfor sinne, gå i skyttergraven, forsøke å kneble den som sier "sannheten", sverte vedkommende, fryse ut vedkommende, osv.

Et eksempel:

Far i familien drikker for mye. Etter mange år hvor alle har gått på tå hev, og beskyttet mht at noen utenfra skal få vite noe som helst, så sier eldstemann på 19 som akkurat har flyttet hjemmefra klart og tydelig hva han mener. Så hele familien hører det. Han forteller også hvordan han i mange år har lidd under fars alkoholproblem. Han har funnet det flaut å ta med venner hjem, samt at far stadig krangling med mor når han har drukket har slitt på gjennom mange år.

Far, som har fått lov til å skjule sin alkoholisme i mange år, ved god hjelp av de andre i familien, reagerer med å gå i forsvar. Han drikker absolutt ikke for mye, bare "koser seg" med en flaske vin (evt en sixpack med øl) hver kveld året igjennom. Noen ganger mer også, for familiemedlemmer har alltid funnet flasker gjemt på de utroligste steder (skjulesteder). Mor forsvarer automatisk far. Det har hun alltid gjort, og gjør det helt automatisk uten å tenke seg om. Dessuten bor hun sammen med far, og orker ikke noen konfrontasjon innad i huset utover det som allerede er. Det holder lenge at eldstesønnen er så "frekk" at han kommer med "beskyldninger".

I tillegg så er det to søstre som fortsatt bor hjemme. Ei på 13, og ei på 16. Men begge holder sine munner klokelig lukket. De må jo holde med både mor og far, for det er jo tross alt dem de skal bo under samme tak med fremover.

På kjøpet så har man kanskje noen tanter, onkler og andre familiemedlemmer som vet om fars drikkeproblem. Men som aldri har blandet seg, fordi de store problemene aldri har oppstått for deres del. Noen av dem velger å holde med mor og far, men noen ser seg enig med eldstesønnen.

Konflikten oppstår, familien blir splittet, og alle mener at de sitter på "sannheten".

Så å fortelle andre "sannheten" gjør en ikke alltid populær. Tvert imot kan det skape mange problemer. Men noen ganger så må man likevel si hva man mener er sant. Spesielt i tilfeller der det faktisk er ting som går utover en selv, eller andre man er glade i. Å da bare lukke øynene, tie ting ihjel, osv, vil egentlig bare utsette hele problemet.

 

 

Kommentar #12

Tor Martinsen

44 innlegg  3111 kommentarer

Økumenisk samarbeid

Publisert nesten 11 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Veien til aksept mellom kristne som har tolket skriften ulikt, har ofte vært lang og tornefull. Mange ønsker vel ikke minst av den grunn fokuset på økumenisk samarbeid hjertelig velkommen.

Selvfølgelig skal vi prøve å holde fred med hverandre. Det går fint an å ha to tanker i hodet på en gang, selv om jeg er adventist så ligger jeg ikke i krig med min bror om han er medlem i den norske kirke, er katolikk, mormon, Jehovas vitne eller hvilket samfunn min bror skulle tilhøre. Men, jeg kan godt diskutere med disse som har ulikt syn enn meg. Dette er jo en måte å lære eller ”å vokse i troen” på. Jeg kan derfor ikke la være å fokusere på det økumeniske samarbeidet du nevner i ditt innlegg.

 

For mange så har det økumeniske samarbeidet blitt et sags alfa og omega, og man kjemper for å finne en felles plattform uavhengig av hvilket ståsted den enkelte person eller det enkelte kirkesamfunn tidligere har hatt i saker som har vært kontroversielle i forhold til andre personers eller andre kirkesamfunns forståelse av det samme tema. Nå vil man altså prøve å finne et minste felles multiplum som kan forene de enkelte trossamfunnene på tross av ulikhetene som skiller, men dette er en like farlig balansekunst som å gå på stram line over Niagarafallene uten sikkerhetsline festet til livet. Vil du inngå et samarbeide med et kirke- eller trossamfunn som etter Bibelen helt åpenbart utfører rituelle handlinger som har sine røtter i den spiritistiske verden?

Hvilket kirkesamfunn som først tok initiativet til et økumenisk samarbeid er uvesentlig, men jeg vet at 1) trosbevegelsens Kathryn Kuhlman (okkultist og spiritist) var en av de første som ivret for et slikt samarbeid, og 2) at DKK under Johannes Paul II regime begynte å kalle protestantene for sine "fortapte brødre" og la en strategisk plan for å gjenforene den protestantiske kirken med den katolske, ”moderkirken”. Nå er det altså ikke lenger bare mellom de forskjellige retningene innenfor det som kalles den protestantiske kirke det skal samarbeides, samarbeidet skal også gå mellom protestanter og katolikker. Og som om ikke dette skulle være nok så er alle andre trossamfunn invitert til å delta og dette inkluderer da New Age-ideologier, spiritistiske og okkulte retninger samt andre (hedenske) religioner. Jeg er glad så lenge SDA ikke er medlem i dette samarbeidet, SDA har ikke engang observatørstatus... foreløpig.

Når da kirkeledere i de fleste kirkesamfunn anbefaler det økumeniske samarbeidet er dette noe som skurrer i mine ører. Ikke bare tillater man at hedenske skikker og tradisjoner kan få innpass i den kristne kirke, man vanner ut selve kristendommen, og i tillegg til dette så stigmatiserer man de ytterst få kirkesamfunn som ikke vil delta i dette arbeidet.

Du henviser til en ”søndagsholder” og en ”lørdagsholder” i ditt innlegg. Er du villig til å inngå et kompromiss på bekostning av din tro for å holde fred innad i familien? Ja, jeg vet dette er et brutalt spørsmål, men som Jesus selv sier i Lukas 18,29-30: ”… Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller kone eller søsken eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld, skal få mangedobbelt igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv." Vi er begge ”lørdagsholdere” og vi tror at det er Guds vilje at vi skal holde lørdagen som Sabbat fordi det var denne ukedagen Herren velsignet og lyste hellig ved skapelsen. Er du villig til å oppgi denne dagen for ikke å skape konflikt(er) innad i familien?

 

Sett fra mitt ståsted er et samarbeide mellom de forskjellige kirkesamfunn og religioner ikke å anbefale. Bibelen taler vel heller ikke for at et slikt samarbeid er ønskelig, Bibelen lærer vel det stikk motsatte. For hva fikk jødefolket beskjed om å gjøre da de inntok det lovede landet etter de hadde gått ut fra slaveriet i Egypt? Skulle jødefolket blande seg med de som bodde i landet? Nei, de skulle ikke blande seg med dem som bodde der, de skulle tvert i mot utrydde dem. Dette skulle gjøres for å forhindre at det ble en blandingsreligion og at Guds utvalgte folk på den måten skulle falle fra den rene troen. Vi vet fra historien at alle ikke ble utryddet og jødene blandet seg med hedningene med alt dette medførte. Det er nok med god grunn Jesus bekymret seg over menneskeheten og framtiden da han i Lukas 18, 8 stiller følgende spørsmål: ”… Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?"

 

 

Ydmyk deg under Guds veldige hånd- og du vil finne hvile og fred, også da når Guds vilje fører deg på veier du ikke kan forstå. (M. Basilea Schlink)

Kommentar #13

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden

Hei Tor - du skriver: "Selvfølgelig skal vi prøve å holde fred med hverandre. Det går fint an å ha to tanker i hodet på en gang, selv om jeg er adventist så ligger jeg ikke i krig med min bror om han er medlem i den norske kirke, er katolikk, mormon, Jehovas vitne eller hvilket samfunn min bror skulle tilhøre."

 

Og dette var igrunnen hovedfokuset for mitt innlegg også, så jeg ser du tok poenget.  Vi kjenner til, de fleste av oss, vanskelige mellommenneskelige forhold pga. at man slett ikke har greid å holde fred. Også forårsaket av ulike ståsteder religiøst sett.  Det er alltid veldig trist å være vitne til. For det er så langt fra hensikten som man bare kan komme, mener jeg.

Så stiller du i lyset av dette med ulik forståelse, noen helt kurante spørsmål, synes jeg. Jeg vil ikke ta altfor mye plass i en evt. debatt selv og avventer derfor om det er andre synspunkter i forhold til både det du og andre har kommet med av innspill. Så kan jeg heller evt. kommentere dine andre spørsmål og kommentarer ved en senere anledning. Håper det er ok.

Takk for ditt innspill!

 

Kommentar #14

Kim Bowles Sørhus

0 innlegg  10 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden

@Arja:"Hvorfor ikke interessere seg for og "akseptere" motpartens  mangelfulle argumentasjon for å finne hans verdier i hans begrunnelser, og fra hans eget ståsted muligens hjelpe ham til bedre forståelse. Kanskje hjelper det å gå inn i hans tanker meg til en utvidet innsikt?"

Dette er sikkert en god måte og overbevise noen på. Men den vil nok også kun fungere om både du og motparten har tid og vilje til å diskutere. Dette har man jo ikke alltid da det kan dreie seg om noe så uskyldig som en familie disputt, men det kan også være noe så alvorlig som omskjæring av jenter eller åpen fordømning av homofile. Det er ikke alltid det går an å møte meningsmotstandere til debatt.

Det finnes mennesker som har det jeg uten å nøle vil kalle forkastelige og kanskje til og med direkte skadelige meninger men som høyst sannsynlig vil være av den oppfatning at det han/hun mener er godt, og i tråd med hans/hennes virkelighets syn og tro.

Spørsmålet mitt videre blir vel noe i retningen av : Er det greit å fordømme denne typen meninger? Er det mulig å definere fornuftige retningslinjer for hvordan man kan klassifisere en mening som fordømbar?

 

Kommentar #15

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Kim Bowles Sørhus. Gå til den siterte teksten.

Det finnes mennesker som har det jeg uten å nøle vil kalle forkastelige og kanskje til og med direkte skadelige meninger men som høyst sannsynlig vil være av den oppfatning at det han/hun mener er godt, og i tråd med hans/hennes virkelighets syn og tro.

Gjett om! Og det verste er at man virker å være ganske så blind for dette selv. Man ser det gjerne best hos andre ;)

Du nevner selv noen eks. Og jeg kan jo si at dette med hviledagen som jeg selv nevner spesielt, kanskje ikke er fullt så betent mellom kristne nå som dengang (jeg er ikke helt sikker, men...) Derimot vet jeg at det slett ikke er alle som mener jeg er en ordentlig kristen ut fra det at mitt standpunkt er at f.eks. homofilt samliv er noe vi ikke har rett til å fordømme. Med Bibelen i hånd er det sikkert lett for mange å slå meg ihjel med ordet vranglærer, som det siste jeg hører. Jeg og to gode kristne venninner diskuterte dette for noen år siden og med all vår velvilje, var det ikke så lett å bevare en vennskapelig tone. Men vi greide det, tross alt :) Så det er mulig.

De spørsmålene du stiller i de siste setningene er viktige spørsmål - som jeg gjerne vil grunne litt på.

Jeg ønsker ikke å ta så viktige spørsmål ned på et flåsete nivå, men jeg kunne ikke la være å le litt for meg selv da jeg leste følgende avsnitt av det Tor M skriver:

" For hva fikk jødefolket beskjed om å gjøre da de inntok det lovede landet etter de hadde gått ut fra slaveriet i Egypt? Skulle jødefolket blande seg med de som bodde i landet? Nei, de skulle ikke blande seg med dem som bodde der, de skulle tvert i mot utrydde dem. Dette skulle gjøres for å forhindre at det ble en blandingsreligion og at Guds utvalgte folk på den måten skulle falle fra den rene troen." (sitat)

Kanskje ville dette være den ønskede løsningen for noen - ikke vet jeg. Jeg mistenker imidlertid ikke Tor for å ønske å utrydde annerledestroende, for all del.

Dette er vel et bilde av Gud jeg selv har problemer med å forsone meg med. Det må jeg åpent og ærlig innrømme. Det harmoner så dårlig med bildet av en "kjærlig far". En sådan ville aldri by noen å drepe noen av sine barn - uansett hva de trodde på. Her ville det vært så mye mer nyttig å vise til ulike måter å nærme seg hverandre til tross for ulikheter, mener jeg.

Men beretningen viser i sin fulle bredde hvor uhyre vanskelig det er å forene ulik tro.

Kommentar #16

Arja Larsen

44 innlegg  1011 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Kim Bowles Sørhus. Gå til den siterte teksten.

Det finnes mennesker som har det jeg uten å nøle vil kalle forkastelige og kanskje til og med direkte skadelige meninger men som høyst sannsynlig vil være av den oppfatning at det han/hun mener er godt, og i tråd med hans/hennes virkelighets syn og tro.

Spørsmålet mitt videre blir vel noe i retningen av : Er det greit å fordømme denne typen meninger? Er det mulig å definere fornuftige retningslinjer for hvordan man kan klassifisere en mening som fordømbar?

Kan bastante meninger for noen være et holdepunkt i en ellers utrygg tilværelse? Når noen banner, er det ikke heller et tegn på hjelpeløshet enn styrke? Det kan være et underkuet liv bak sterke meninger. Jeg mener at det alltid er viktig å grave dypere. Samtidig kjenner jeg igjen disse skadelige og forkastelige og "rette" meninger og deres styrke. Bak dem er ofte et skadet menneske. Helst vil jeg ikke ha med dem å gjøre. De tapper kraften fra livet. Men det er ikke min oppgave å fordømme mennesket selv om meninger kan forkastes. Det vanskeligste er når et slikt menneske hersker i Guds navn, og de undersåtte manipuleres til å tro at han formidler Guds vilje.

 

 

Kommentar #17

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden

Tor, du skriver ang. økumenisk samarbeid: " SDA har ikke engang observatørstatus... foreløpig."

Men jeg tror nok ikke det stemmer helt i.o.m. at Adra har hatt observatørstatus der (i Norges kristne råd) allerede i mange år (tror det er siden 1997).

Kommentar #18

Kim Bowles Sørhus

0 innlegg  10 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Arja Larsen. Gå til den siterte teksten.

Men det er ikke min oppgave å fordømme mennesket selv om meninger kan forkastes. Det vanskeligste er når et slikt menneske hersker i Guds navn, og de undersåtte manipuleres til å tro at han formidler Guds vilje.

Jeg snakker ikke om å fordømme mennesket, men meningen.

(Og det er viktig for meg å presisere da jeg tror det er mer sannsynlig at en forferdelig mening springer ut av årsaker utenfor det mennesket som ytret den sin kontroll en at en fornuftig mening kommer av årsaker utenfor den som ytret den sin kontroll. Rett og slett fordi jeg tror mennesker stort sett er fornuftige vesener. En person født og oppvokst i en krigsituasjon, indoktrinert med hat omtrent fra fødselen har utvilsomt dårligere forutsetninger for å utvikle fornuftige meninger enn om personen ble født inn i en besteborgerlig tilværelse i et fredelig samfunn.)

Og den mener jeg vi burde kunne fordømme. Problemet er vel dette med hvilken plattform kan partene møtes på for å både formidle fordømmelsen og motta den. Gjør en fordømmelse noen nytte om den det gjelder ikke vet om den? Et annet problem er å avgjøre om meningen er noe som kan fordømmes, eller om det faller innenfor rammene til hva vi definerer som ytringsfrihet.

Blasfemiske og diskriminerende ytringer er det jo nærliggende å tenke på i denne sammenheng. Eller andre former for hatske meninger. Hva er greit å ytre og hva kan vi fordømme?

 

" For hva fikk jødefolket beskjed om å gjøre da de inntok det lovede landet etter de hadde gått ut fra slaveriet i Egypt? Skulle jødefolket blande seg med de som bodde i landet? Nei, de skulle ikke blande seg med dem som bodde der, de skulle tvert i mot utrydde dem. Dette skulle gjøres for å forhindre at det ble en blandingsreligion og at Guds utvalgte folk på den måten skulle falle fra den rene troen." (sitat)

Sissel siterer jo skrekkeksemplet på hvor galt det kan være. Når en person mener noe slikt tror jeg ikke veien er lang før man kan få seg til å gjøre noe forferdelig.

 

Kommentar #19

Arja Larsen

44 innlegg  1011 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Kim Bowles Sørhus. Gå til den siterte teksten.

Problemet er vel dette med hvilken plattform kan partene møtes på for å både formidle fordømmelsen og motta den. Gjør en fordømmelse noen nytte om den det gjelder ikke vet om den? Et annet problem er å avgjøre om meningen er noe som kan fordømmes, eller om det faller innenfor rammene til hva vi definerer som ytringsfrihet.

Blasfemiske og diskriminerende ytringer er det jo nærliggende å tenke på i denne sammenheng. Eller andre former for hatske meninger. Hva er greit å ytre og hva kan vi fordømme?

Hei igjen, Kim!

Du skriver om forferdelige meninger som er ukontrollerte av mennesket, og om fornuftige, kontrollerte meninger. Et spørsmål er om følelsene driver fornuften eller om fornuften styrer følelsene. Forferdelige meninger er ofte styrt av følelser. Også kan en saklig mening mottas med følelser. Den kan oppfattes hatsk pga at man opplever at den kommer for nær en.

Jeg mener at det er sjelden fordømmelse av meninger gjør noen nytte for vedkommende selv, fordi det er vanskelig for de fleste av oss å erkjenne å ha ment feil. Det er sannsynlig at dommeren får fordømmelsen kastet tilbake etter seg. Men kanskje kan andre mennesker, som er blitt påvirket eller skadet av vedkommendes meninger, få øynene på saken.

Det er interessant å studere Jesu møte med mennesker i dette øyemed. Fariseerne og skriftlærde harmet seg over Hans skarpe og direkte ord og gjerninger mot deres hykleri. Til noen andre talte Jesus forsiktig, kanskje med lignelser, for at de kunne få mulighet til å forstå det gale i deres tanker.

Jeg mener at det er godt å tenke først om man når fram med fordømmelsen. Av å til kan det lønne seg å gjøre det motsatte. For mange år siden hadde jeg en nabo, som ikke hilste på meg når hun gikk forbi meg. Jeg bestemte meg alltid å hilse henne vennlig. Når vi skulle flytte, kom hun til oss med en gave og ba om unnskylding. Hun fortalte at hun hadde psykiske vansker som hadde vært årsak til hennes uhøflighet.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere