Kristen eller sekulær humanisme?

Lederen for Humanistisk Ungdom, Arnlaug Høgås Skjæveland, hadde et friskt utspill i Vårt Land. «Vi håper Human-Etisk Forbund gradvis beveger seg fra en organisasjon I skyttergravene til en organisasjon som strekker hånden ut og smiler til de andre livssynene.»

Hun har fått mye pepper fra moderorganisasjonen etter dette utspillet, som fortsatt ser religionskritikk som en av sine viktigste oppgaver. Men Skjæveland har her et poeng, ut over sin programmatiske liberalitet. Det vi ikke-troende sekularister og ateister nemlig har glemt, eller helst vil glemme, er den utvilsomme gjeld vi alle står i til vår egen kristne humanistiske arv.

Det er fristende å starte med filosofen Friedrich Nietzche - de kristne teologenes yndlings-motstander. For Nietzche avskyr og forakter omtrent alt han mener kristendommen står ansvarlig for.

«For soleis er det, i Nietzches framstilling, kristendommen som er kjelda til ideane om politisk fridom, likskap og brorskap som blei borne fram gjennom den franske revolusjonen, det same gjeld ideen om demokrati og like rettar for alle, liberalismen med prinsippet om like sjansar for alle, dessutan sosialismen og kommunismen og anarkismen med kravet om like materielle kår for alle», skriver filosofen Jon Hellesnes i boken fra 2014, «Meining? Religionskritikk og filosofi hos Nietzche og Garborg», s.50. For Nietzche var kristendommen hevngjerrig slavemoral.

Det moderne, sekulære individet, fristilt etter senmodernitetens liberale normoppløsning, står ofte i et i prekært villrede når det skal begrunne sine livssynspreferanser, og det må unnvære den transcendente, forbilledlige sikring av det humane det kristne verdensbilde tilbød de troende. Ikke slik å forstå at «når Gud er død, er alt tillatt», men slik at hvis det ikke finnes et transcendent hellighetsaspekt ved mennesket, da kan det også være vanskelig å begripe at dette vesenet, med sin manifeste skrøpelighet og ondskap, kan være grunnleggende ukrenkelig og hevet over vår avsky.

Domfellelsen i Anders Behring Beiviks sak mot staten (og som er anket) illustrerer dette poenget. Hvordan skulle vi kunne forstå denne dommen, med sine ytterst liberale tolkninger av hva grunnleggende menneskerettighetprinsipper bør dreie seg om, og som vakte oppsikt og forbauselse langt over vårt eget lands grenser, uten å forutsette en forestilling om menneskets hellighet her?

Der særlig den paulinske underordnings-teologienkunne gi idéologisk grobunn for totalitaristiske regimer, ble Jesu kjærlighetsidéal slik det er utformet i deler av Bergprekenen, og hans voldsomme, fortapelsestruende understrekning av de minste og fattiges ukrenkelige verdighet, en mektig sivilisatorisk agens, og en pådriver for den kristne humanismens likeverdstanke. Spørsmålet er naturligvis: Ville vi så å si av oss selv ha «kommet på» å «oppfinne» f.eks. Jesu paradigmatiske eksempler på tilgivende kjærlighet som et humanistisk paradigme, om ikke den evangeliske Kristus først hadde materialisert dem for oss? Eller var Jesu kjærlighetsetikk bare et uttrykk for hva Platon kalte Det godes idé, en metafysisk, universell verdi som uansett før eller senere ville måtte manifestere seg?

Sekulære humanister vil muligens hevde det siste, og der er utvilsomt mange historiske belegg for en slik påstand, jvfr. stoikeren Ciceros (og Senecas) historiske roller for utviklingen av humanisme-begrepet. Men mot dette vil det kunne anføres rent virknings-historiske argumenter, som at det nettopp var den evangeliske Jesus som faktisk introduserte Bergprekenens radikale idéaler innenfor vår sivilisasjon, og at disse sannsynligvis ikke ville fått det gjennomslag og den grunnleggende betydning de fikk − og som vi i dag nærmest unisont mener at de bør ha − om denne bestemte historiske agensen ikke hadde vært der. Religion- og idehistoriker Andreas Edwien, skriver om dette arvegodset (i Idékampen i det bibelske gudsbilde, s. 170): «Fra Mt. 5.38 til 6.34 er Bergprekenen båret opp av, ja nesten helt gjennomtrengt av den rene og edle ånd fra gudsbevissthetens og gudstillitens dype og evige kilde, den er den altoverstrålende lyset i Jesu forkynnelse og har vært selve den skjulte åndelige bærebølge gjennom kristendommens historie.»

NT er fullt av formaninger og lærestykker med paradigmatisk innhold innenfor vår kulturkrets. Som Mt. 7.1-5: «Døm ikke, forat I ikke skal dømmes! For med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes.» Eller Mt. 5.42: «Gi den som ber deg, og vend deg ikke bort fra dem som vil låne av deg.» - brennaktuelt i disse urolige flyktning- og migrasjonstider. Som Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan (Luk. 10. 25-37).

På den ene side må den sekulære humanisten insistere på at genuint moralske verdier, utledet av eksempelvis Berg-prekenens fredsetikk (om ikke nødvendigvis dens implisitte pasi-fisme), må være allmennmenneskelig universalistisk − og ikke personalt − forankret, og at følgelig ingen historiske personer med rette vil kunne påberope seg et eierforhold til dem. På den annen side kan etiske verdier og idéer generelt kreve en «oppfinner», en «idégenerator», dvs. en som først kan formulere verdiene eller idéalene, sette dem i omløp. Som eksempelvis den liberale frihetsfilosofen John Locke som har fått meget av æren for den amerikanske universelle menneskerettighetserklæring i 1776, som ble mal for den revolusjonære franske i 1789, og for de norskegrunnlovsfedrene i 1814. Det er her et tankekors at disse frihetslige idéene kanskje ikke hadde vunnet fram i våre vestlige (nå demo-kratiske) samfunn om den historiske personen Locke ikke haddeeksistert og derfor aldri hadde formulert dem. Disse idéene vant jo aldri fram i eksempelvis ikke-kristne, muslimske teokratiske samfunn. Noe tilsvarende kan vi også si om den evangeliske Jesus' personale historiske betydning.

Locke må her forøvrig dele æren for vårt skille mellom stat og kirke med Luthers skjellsettende sondring mellom det åndelige og det verdslige regimente, mellom stat og kirke.

Kanskje noe å tenke på, også for Arnlaug Høgås Skjæveland.