Verdidebatt

Ottosens undertrykkende teologiske retorikk: ‘bibeltroskap’ og ‘sunn teologi’.

Espen Ottosens teologiske perspektiv, hvor han frarøver menneskelige erfaringer etisk autoritet, står i fare for å legitimere undertrykkelse og diskriminering.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I sitt svar til Thomas Erlandsen bruker Espen Ottosen retoriske grep som «bibeltroskap», «bibelforankret teologi» og «sunn teologi» for å legitimere en undertrykkende teologi som diskriminerer homofile og lesbiske.

Det følgende er mine refleksjoner og tolkninger av Ottosens teologiske fundament og hvor galt dette kan lede hen. Hva handler «bibeltroskap» og «sunn teologi» om, ifølge Ottesen? Og hva er konsekvensen av hans teologiske perspektiv?

Og, for å ha det klart, jeg er heterofil og medlem av Den Norske Kirke. Men, det betyr ikke at jeg er nøytral i forhold til temaet, for jeg er som Ottosen og alle andre et eksisterende menneske i verden, på jakt etter den eksistensielle ligningen.

Ottosen gjør det tidlig klart at hans ståsted er ‘konservativt’, i motsetning til ‘liberalt’ og at det er disse to perspektivene som er rammen for hans teologiske tenkning rundt temaet. Han plasserer hele problemstillingen på aksen ‘konservativ vs. liberal’. Dette er, etter mitt skjønn, ullene kategorier, ladet med historisk bagasje og liten forklaringskraft. Men, de er lette å ty til.

Han klargjør dette ved å trekke opp en teologisk motsetning mellom bibelske tekster og menneskers eksistensielle erfaringer. For Ottosen er ‘metafysikk’ viktigere enn ‘fysikk’. Deri ligger røttene til hans bibeltroskap, i en dualisme som prioriterer ‘ånd’ fremfor ‘kropp’. Her er han på linje med arven fra den klassiske greske antikken (Platonismen) som har satt sin tydelige signatur på store deler av den protestantiske teologien.

Det kan se ut som at Ottosen mener at Bibelen er en ufeilbarlig kilde til moralske imperativer som nærmest har falt direkte ned fra himmelen, fra den Allmektige selv. Og som er i stand til å gi svar på hva det skal være av etiske spørsmål og dilemmaer som vi møter i dag, i det 21. århundre.

Med dette tolkningsperspektivet som bakteppe hevder han at de som sier ja til homofilt samliv lar «menneskers erfaringer overstyre Bibelens tekster» og at dette «er typisk for liberal teologi». Å ta Bibelen på alvor - bibeltroskap - er for Ottosen, slik jeg tolker han, å la en bokstavtro biblisisme ha forrang fremfor menneskers erfaring av å være til i verden. Tekstens absolutte ordlyd er derfor viktigere enn menneskets – dine og mine – konkrete opplevelser av å være et eksisterende menneske. I Ottosens tolkningsunivers, så oppstår det ikke et møte mellom teksten og leseren, hvor begge er viktige aktører for å konstituere tekstens innhold. Nei, for Ottosen snakker teksten for seg selv. Her er det bare å ta imot.

Ottosens utgangspunkt fører derfor til en formell (kantiansk), kald, ansiktsløs, totaliserende og regelbunden etikk som ikke er i stand til å romme mangfoldet i våre erfaringer av å være til i verden. Denne etikken spør heller ikke etter hvem du og ser deg aldri inn i ansiktet. Hvem du er har ingen betydning for de svarene Ottosens etikk har å tilby deg. For hans etikk er universell og absolutt og tar ikke ‘menneskelige hensyn’. At du først og fremst er et subjektivt eksisterende menneske; et ‘jeg’, er ikke relevant for Ottosen. Dette livsnære fenomenologiske perspektivet utelater han. Som Kant bygger han sitt etiske fundament på en kald og ansiktsløs pliktetikk.

Derfor ender Ottesens og han likemenn, slik jeg ser det, opp i en i en naiv biblisisme. Naiv, ikke fordi Ottosen er naiv, men fordi hans teologiske premiss har mistet synet av det inkarnerte; det historisk betingete grunnpremiss ved all menneskelig eksistens og erfaring. Det partikulære mennesket av kjøtt og blod, plantet inn i den betingede menneskelige eksistens.

Når Ottosen hevder at en «sunn teologi ikke kan bruke enkeltmenneskers livssituasjon for å annullere en entydig bibelsk veiledning», så beveger han seg inn i et farlig teokratisk landskap som åpner opp for diskriminering og undertrykking av mennesker som ikke går i takt med hans «bibeltroskap». Han devaluerer verdien av menneskelige erfaringer. Og han ser ut til å legge vekk den grunnleggende inkarnasjonstanken: at Guds paradigmatiske selvutlevering er å vise seg som et menneske - i en tømmermannssønn fra Nasaret – som et eksisterende ‘jeg’ i verden. Han rokker derfor ved bærebjelken i det som kirkens tro og ritualer bygger på: at Gud ble menneske.

Ottosens teologiske perspektiv, hvor han frarøver menneskelige erfaringer etisk autoritet, står derfor i fare for å legitimere undertrykkelse og diskriminering.

Filosofen Hannah Arendt har i sin bok The Human Condition (1958) skrevet en flengende kritikk av sterke ideologier, metafysiske teologier inkludert. Hun hevder at de ofte er basert på universelle kategorier om 'naturens orden' eller 'Guds skaperordning'. Slike ideologier, sier hun, tolererer ikke et mangfold av perspektiver og stenger av dialogen. For de hevder å besitte den totale og absolutte sannheten om verden, meningen med livet og hvem Gud er.

For meg ser det ut til at det er i dette teologiske landskapet Ottosen befinner seg. Og, det er nettopp her Ottosens teologi sporer av og blir undertrykkende.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt