Likhetstyranniets religion

Menneskene har til alle tider vært religiøse vesener. Religion kan betraktes som en sykdom som forveksler fantasier og illusjoner med virkeligheten. Menneskenes ulike fantasier kan gi seg forskjellige utslag. Kriminalitet er et utslag. Et annet utslag er ulike former for religiøse og politiske ideologier. Slike fantasier kan være ytterst farlige, noe religionshistorien er full av eksempler på. De som lar seg lede av den fantasien at de tjener en eller annen guddom eller et eller annet ideal ved å ta livet av andre mennesker er farlige.

De samme gjelder de som lider under ulike former for vrangforestillinger om at de skal skape en fullkommen verden uten noen former for hinsidig guddom. Slike drømmer om en fullkommen gudløs verden må betegnes som fantasier som skiller seg lite fra de tradisjonelt religiøse. Sporene etter slik fantasier er blodige, og vi kan følge dem gjennom århundrene.

De fleste religiøse fantaster og politiske idealister lever i en illusorisk drømmeverden. Islamister er overbevist om at verden vil bli godt hvis islam blir innført i hele verden og alle underkaster seg denne ideologien.  For over hundre år siden vokste den sosialistiske bevegelsen fram. Her var det drømmen om det klasseløse samfunn som grep idealistene og de gode menneskene.

Etter nærmere hundre år med utprøving av de kommunistiske læresetninger er resultatet foruten å være blodig, også en total kollaps av de økonomiske teoriene. Sovjetunionen gikk mer eller mindre bankerott, og i Kina har kommunistpartiet for alle praktiske formål oppgitt drømmen om de klasseløse samfunn. I stedet fører det en aggressiv statskapitalistisk politikk som har lite med kommunisme å gjøre.

Men om den økonomiske marxismen havarerte med et brak, betyr ikke det på noen måte at de gode har gitt opp drømmen om den ideale og fullkomne verden. Drømmen har bare skiftet karakter, men er selvfølgelig fremdeles like virkelighetsfjern som alltid. Denne transformerte utgaven har noen kjennetegn som vi godt kan regne for kulturmarxismens dogmer eller grunnaksiomer. Disse grunnaksiomene har ingen basis i den virkelige verden, og må derfor betraktes som en fantasi eller vrangforestilling.

Ikke desto mindre har disse vrangforestillingene oppnådd en enorm popularitet i ledende intellektuelle kretser. Derfra har forestillingene spredd seg til media og de store massene av verdens befolkning.  Forestillingene har mange likheter med såkalt religiøse dogmer eller trossannheter. Det vil si de lar seg ikke utlede ved hjelp av fornuften, og siden de vrangforestillinger lar seg heller ikke leve ut i det virkelige liv. Med andre ord er det ikke empirisk verifiserbare.

Alle religioner har sine voktere eller inkvisitorer som sørger for at massene til enhver tid har de riktige meninger og holdninger. En velutbygd inkvisisjon i media og akademia sørger for å avsløre alle kjettere og henge dem ut etter alle kunstens regler. Akkurat som grekerne hadde sin form for ostrakisme, har det moderne samfunn sin. Avvikere henges ut i den mediale gapestokk, stigmatiseres ved hjelp av de verste invektiver, mister karrieremuligheter hvis ikke jobben, og trues til taushet, eventuelt landflyktighet hvis avviket blir for stor. Også Norge har borgere som må leve i landflyktighet fordi de har forbrutt seg mot det herskende paradigme. Foreløpig beholdes de fleste avvikere livet, men det kan være en skjebne verre enn døden hvis man dømmes til evig skam og utstøtelse fra det gode selskap.

Helt siden den franske revolusjon er det kanskje spesielt en fantasi som har spilt en stor rolle i Vesten. Det er fantasien om at likhet er god, mens forskjellighet er av det onde. Hva vi skal kalle denne fantasien, kan være en smakssak. Men jeg velger å kalle den for godhetsreligionen, selv om likhetstyranniet kanskje er en enda bedre betegnelse.

Det er selvsagt en utfordring å forsøke å formulere en troslære for den moderne godhetsreligionen som behersker den offentlige meningen. Et betydelig problem er at premissene i denne religionen uttrykkes aldri direkte og eksplisitt, men alltid mer eller mindre tildekket og implisitt. Det gjør at et slikt forsøk alltid vil ha en viss risiko for å være et bomskudd eller en karikering.

Blant tilhengere av ulike religioner er det også store variasjoner i hvor sterkt den enkelte holder fast ved trosforestillingene, og hvilke trosforestillinger de holder fast ved. Slik er det også med tilhengerne av den moderne godhetsreligionen. De vil garantert hevde at det finnes ulike tolkninger av godhetsreligionen, og at det er stigmatiserende eller konspiratorisk å påstå at noen bekjenner seg som tilhengere av denne godhetsreligionen.

Noen ord om den historiske bakgrunnen for den moderne godhetsreligionen. Skapelseshistorien i 1. Mosebok har vært sentral i den vestlige sivilisasjonen i over 1000 år. Beskrivelsen av livet i Paradis og fordrivelsen fra dette etter syndefallet har fungert som en forklaring på lidelsen og døden i verden. Kristi død og oppstandelse er fortellingen om hvordan Gud grep inn for å befri menneskene fra død og synd for enda en gang å føre mennesket inn i fellesskapet med sin Skaper.

En rekke forhold har gjort at denne fortellingen har blitt erstattet med en annen stor fortelling. Det kristne håp var og er rettet mot den guddommelige verden eller den hinsidige verden. Den kristne tror at vi allerede i denne verden kan få del i det evige liv som døden ikke har noen makt over. Når det hinsidige forsvant fra bevisstheten, ble håpet rettet mot det dennesidige. Følgelig måtte menneskene søke fullkommenheten her og nå og for å gjøre det var det nødvendig med en ny opphavsmyte.

Denne skapelsesmyten eller opphavsfantasien har sitt utgangpunkt i en såkalt naturtilstand hvor menneskene var frie og fullstendig like. Kjernen i denne fantasien er svært enkel: Mens synden var årsaken til menneskets ulykke i den bibelske fortellingen, var det ulikheten som ble årsaken til elendigheten i den nye opphavsmyten. I den bibelske fortellingen var løsningen befrielsen fra synden og dens makt, i den nye fortellingen ble løsningen gjenopprettelsen av likheten. Den moderne likhetsmytologien ble antakelig skapt av den franske «opplysningsfilosofen» Jean Jack Rousseau på 1700-tallet.

Rousseau offentliggjorde sin avhandling om «Ulikheten mellom menneskene - dens opprinnelse og grunnlag» i 1755. Her postulerer Rousseau at menneskene en gang levde i et jordisk paradis uten noen form for politisk ordning og uten noen form for tvang. I og med at hvert enkelt menneske ikke var bundet til noen andre, var de fullstendig frie og kunne ha omgang med hvem de ville når de ville. Menneskene i denne naturtilstanden var sunne, sterke og harmoniske, og de behøvde ikke å slite med vanskelige relasjoner fordi de levde alene.

Ulykken oppstod først da tanken om den private eiendomsretten dukket opp. For med den private eiendomsretten oppstod også ulikhetene mellom menneskene. Mens mennesket i naturtilstanden hadde vært lykkelig og ubekymret, ble det på grunn av den private eiendomsretten fordervet og ulykkelig.

Rousseaus forestilling om menneskenaturen var svært positiv. Hans utgangspunkt var at mennesket var naturlig godt, og det ble fordervet på grunn av samfunnsorganiseringen. Mens den angelsaksiske statsteorien tok utgangspunkt i at menneskets natur er uforanderlig, og at statens oppgave er å sørge for at menneskene ikke kommer i konflikt med hverandre hevdet Rousseau at det var miljøet og samfunnsforholdene som fordervet menneskene.

Rousseaus fordømmelse av ulikheten forårsaket av eiendomsretten ble til grunnideen i den marxistiske historieforståelsen. Kvinneundertrykkelse og den borgerlige familie med mor, far og barn er et resultat den private eiendomsretten. For ifølge denne teorien er monogamiet er ikke noe annet et behov som oppstår fordi mannen trenger noen som kan arve ham. For at kvinnene skal kunne befris fra sitt slaveri som koner og mødre, er første skritt at de må ut av hjemmet og inn i den offentlige produksjon. Det er nødvendig at oppdragelsen av barn blir overtatt av staten, både for å sikre likhet og for å sikre frigjøringen av kvinnen.

Disse tankene er naturligvis ikke noe annet en ren fantasi uten noe som helst empirisk grunnlag. På 1700-tallet begynte fortellinger om primitive folkeslag på en eller annen øy i Stillehavet å nå Europa. Disse fortellingene kunne tilsynelatende gi inntrykk av menneskesamfunn i total harmoni og lykke, en forestilling som i de fleste tilfeller var en illusjon.

Hvis det er et kjennetegn på religiøse forestillinger at de er fantasier uten basis i virkeligheten, oppfyller Rousseaus tanker helt i samsvar med dette. Rousseau kan følgelig regnes som en av de mest sentrale premissleverandørene for den moderne likhetstanke som skiller seg radikalt fra den bibelske og klassiske. Mens den klassiske likhetstanken gikk ut på at alle mennesker hadde det samme menneskeverd og burde ha de samme de samme rettighetene, gikk Rousseaus likhetstanke ut på at alle mennesker ikke bare skulle ha de samme rettighetene, de skulle også være like i det virkelige liv. I denne fantasien er følgelig alle differenser eller forskjeller noe ondt som må bekjempes.

Det finnes antakelig ikke noen religion som har en kortere og enklere trosbekjennelse enn islam. Jeg har forsøkt å formulere en tilsvarende kort og pregnant trosbekjennelse for den moderne godhetsreligionen. Det kan selvsagt diskuteres om godhetsreligionen er den korrekte benevnelsen. Likhetsreligionen eller godhetstyranniet kan være andre betegnelser.

Det finnes ikke noe godt uten likhet, og Rousseau er likhetens profet

Alternative bekjennelser kan være disse.

Når alle mennesker er frie, er de like, og når de er like, er det rettferdig.

Alle er like, og de som ikke er like, skal tvinges til å være like.

Drømmen om likhet gjelder på alle områder. Det betyr at alle differenser i utgangspunktet må bekjempes. Det gjelder differensen mellom kjønnene, mellom fattige og rike, mellom religionene, mellom ideologiene, mellom nasjonene, mellom etniske grupper, mellom, normale og unormale osv. I og med at drømmen om likhet kommer i konflikt med mange tradisjonelle holdninger og strukturer, fører det til en ikke liten grad av tvang å omsette visjonen til virkelighet. I dagens verden foregår mye av denne tvangen verbalt, men til andre tider har det vært snakk om fysisk bruk av vold og makt for å tvinge folk inn i rekkene. Det er denne volden som gjør at vi med kan snakk om en «dydsterror», eller vold utført i det gode navns.

Ethvert livssyn eller religion bekrefter noe og fornekter noe annet. Dette gjelder også for godhetsreligionen. Enhver religion eller ideologi har det i seg at den vil erobre flest mulig tilhengere. Av og til brukes det frivillighet, av og til brukes det tvang.

Likhetsreligionen har sine inkvisitorer som sørger for de nødvendige utrenskninger og fordømmelser. Gjennom historien har sanksjonene som har blitt brukt mot de vantroende variert, men de innebærer alltid en eller annen form for utstøtelse fra de gode og rett-troende. I det følgende gir jeg en kort liste over holdninger og oppfatninger som er i strid med godhetsreligionen, og som følgelig må avvises. De kan oppfattes som overdrevne og vel karikerte, men det er bare for å få fram hvordan denne ideologien virker.

1. Til dem som sier at det finnes noe godt i forskjellighet, og som benekter at alle mennesker bør være like i alle forhold: Fordømmelse og forakt bli dem til tid.

2. Til dem som sier at det er personlige dyder som flittighet, dyktighet, pliktfølelse, ærlighet og selvoppofrelse er viktige for et godt liv, og som ser ned på eller forakter de som ikke bryr seg om disse dydene, men lever slik de selv har lyst til: Må fordømmelse for hykleri og moralisme alltid følge dem.

3. Til dem som sier at rikdom er en frukt av hardt arbeid og flid, og som ikke kjenner ond samvittighet over å kunne nyte frukten av sitt ærlige arbeid: Må deres rikdom bli tatt fram dem ved kraftig beskatning, og gitt til dem stadig flere som lever av allmektige stats overføringer.

4. Til dem som sier at gode livsbetingelser har noe med det enkelte menneskes valg og prioriteringer å gjøre, som for eksempel holdningen til alkohol og lånefinansiert forbruk, og som benekter at alle forskjeller i livsbetingelser har sin årsak i oppvekstmiljø og omstendigheter: Må deres gode livsbetingelser ødelegges av rammevilkårene og må deres rikdom forsvinne inn i det store fellesskap.

5. Til dem som sier at det finnes at finnes forskjeller mellom ulike folkeslag og etniske grupper, og at disse forskjellene, hva de enn kan skyldes, kan være en årsak til ulike livsbetingelser og levekår blant ulike folk og kulturer: Må de regnes blant rasistene og xenofobene og behandles deretter.

6. Til dem som sier at en kultur er bedre enn en annen, og særlig til de forblindede som våger å påstå at kristendommen på noen som helst måte har bidratt til humanitet og velstand i Vesten, og at denne kulturen derfor er bedre og mer suksessrik enn andre kulturer: Deres holdning er full av avskyelig rasisme og forakt for andre og slike folk hører ikke hjemme i en moderne og opplyst verden.

7. Til dem som sier at islam er sverdets religion, og at tilhengere av denne religionen begår flere terrorhandlinger enn tilhengere av andre religioner, og som benekter at islam er fredens religion og en religion som beriker Norge og Europa: Må den vanære som forbindes med det grusomme skjellsord islamofobi alltid følge dem inntil de føyer seg inn i rekkene til de underkastede.

8. Til dem som sier at de delene av verden som lider under fattigdom og underutvikling selv har et visst ansvar for den situasjon de er i, og som betviler at det imperialistiske og voldelige Vesten bærer hovedansvaret for verdens nød: Deres ondskap og kyniskhet er for stor til å kunne nevnes, og de samvittighetsløse psykopater.

9. Til dem som sier at kvinner og menn bør ha samme rettigheter og de samme muligheter, men som benekter at staten bør bruke alle midler for å tvinge gjennom en fullstendig og total likestilling på alle samfunnsområder: Deres forstokkethet er uten grenser, og de bør fratas muligheten til selv å kunne velge yrke og karriere i strid med likhetsprinsippet.

10. Til dem som sier at det er best for et barn å vokse opp sammen med sin biologiske mor og far, og at den tradisjonelle familien er den beste rammen for en harmonisk utvikling fra livets start, og som betviler at den tradisjonelle familien er en tilfeldig sosial konstruksjon som er resultatet av en gigantisk patriarkalsk konspirasjon gjennom generasjoner: Deres gammeldagse og undertrykkende holdninger fortjener intet annet en hån og forakt fra de opplyste og progressive.

11. Til dem som sier at nasjonalstaten fremdeles er den beste ramme for folkenes liv, og at det fremdeles er verdt å kjempe for nasjonalstatens integritet og overlevelse i en verden som er blitt stadig mer globalisert, og som betviler at hele verden bør samles til ett under en verdensregjering for å sikre at alle kan være like: Deres holdninger må fordømmes på det sterkeste som ufyselig nasjonalisme og en legitimering av krig og vold.

12. Til dem som sier at bare borgere i velferdsstater bør ha full tilgang til alle godene i disse statene, og som betviler at alle mennesker i verden egentlig burde ha de samme rettighetene i hvilket som helst land de selv måtte ønske: Deres holdning er egoistisk og ond, og vanskelig å tolerere.

13. Til dem som sier at ekteskapet har noe med barn og slektens fortsatte eksistens og velvære å gjøre, og at dette tradisjonelt har blitt betraktet som en årsak til å regulere seksualiteten juridisk, og som overhodet stiller spørsmåltegn ved homoekteskapets legitimitet og samfunnsmessige verdi, eller overhodet ved retten til å leve slik enhver selv velger å leve på det seksuelle området: Må vedkommende fordømmes som homofob og støtes ut i de forstokkedes og uopplystes mørke.

14. Til dem som sier at barn er noe mer enn en ren privatsak, men noe som angår samfunnet og langt flere enn foreldrene, og som betviler at innvandring av arbeidskraft er løsningen på alle demografiske utfordringer, eller som sprer løgner om at det finnes grenser for hvor mange innvandrere en rik stat som Norge kan ta imot, eller hevder at etniske nordmenn noen gang kommer til å komme i mindretall i sitt eget land: Deres holdninger fordømmes som rasisme og fremmedhat og de som fremmer slike holdninger må trues til taushet.

(Innlegget er i stor grad inspirert av Thilo Sarrazin: Der Neue Tugendterror:Über die Grenzen der Meinungsfreiheit in Deutschland. http://www.amazon.de/neue-Tugendterror-Grenzen-Meinungsfreiheit-Deutschland/dp/3421046174/ref=sr_1_3?s=books&ie=UTF8&qid=1459677050&sr=1-3&keywords=thilo+sarrazin+wunschdenken

Se også mitt innlegg fra 2010: Den totalitære Rousseau.)