Påsken avklarer kristen tro og islam

Den svenske kirkes erkebiskop Antje Jackelén kommenterte nylig islam. Til den svenske avisen Morgonbladet sa hun: «Det är självklart att muslimer och kristna ber till samma Gud. Jag tror att vi i framtiden kommer att inse att vi har mer gemensamt med troende i andra religioner än med dem i vår egen tradition. For å forstå hva som skiller islam fra kristen tro, er det naturlig å starte med begynnelsen, skapelsen og Guds vilje med mennesket.»

I kristen tro er påsken del av Guds plan, Treenighetens Gud visste ved skapelsen at mennesket kom til å falle og dermed ha behov for hans frelsesplan, slik Augustin hevdet: «Gud visste godt at mennesket kom til å synde, at det ville bli dødelig og så få avkom som i sin tur måtte dø», men også at han «i sin nåde ville kalle et troens folk til barnekår.» Ondskapen kommer derfra ikke fra Gud, men fra skapningen som valgte å ødelegge seg selv, men det er denne ødeleggelsen Guds sønn, Jesus Kristus, reparerer i påsken, syndefallet står ikke lenger mellom mennesket og Gud.

Men hva da med en religion hvor syndefallet ikke er et tema?

Umulighet. I islam er skaperen unitarisk, muslimer avviser at guddommen inneholder mer enn én. Denne guddommen er allmektig i en slik grad han ikke kan akseptere noe selvstendig ved siden av seg selv, og derfor blir også syndefallet en umulighet, for paradoksalt nok forutsetter syndefallet en kjærlighetens Gud, for en fri skapning forutsetter en kjærlig skaper, en skaper som er villig til å gi ham frihet, frihet i kjærlighet, noe som er en umulig tanke i islam. Ifølge islam kom derfor ikke synden inn i verden med syndefallet, synden var der fra begynnelsen av. Den svenske apologeten Stefan Gustavson skriver om dette slik: «Skapelse uten syndefall, allmakt uten andre aktører, vilje uten moralsk vesen. Alt fører ubønnhørlig til at ansvaret for det onde faller på Allah.»

Dermed blir skapelsesberetningen så avgjørende for å forstå forskjellen mellom jødedom/kristendom på den ene siden, og islam på den andre siden. Når Allahs skaperverk ikke har gjennomgått et syndefall, og heller ikke trenger en frelsesplan, sier det svært mye om hvem Allah er. Det innebærer at alt det verden inneholder går ut fra ham, at han kan forholde seg til alt som skjer, ikke bare forholde seg til det, men også på forhånd godkjenne det.

Fri vilje. I kristen tro ser vi en diametral motsetning til Allahs allmakt. Her finner vi en Gud som fra evighet til evighet er en hellig kjærlighetsrelasjon mellom guddommens tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Denne hellige kjærligheten er skapelsens utgangspunkt, og i sin kjærlighet skapte Treenigheten mennesket, med et intenst ønske om å leve i en evig relasjon sammen med sin skapning.

Men for at Treenigheten skulle kunne leve i en relasjon med mennesket, måtte mennesket få en fri vilje, for uten fri vilje er det ingen kjærlighet, inkludert en fri vilje til å velge galt: til å falle. Og det er da heller ikke uten grunn at kristendommens djevel er en fallen engel, for det er i Guds kjærlighet at fallet gjøres mulig, for det er kun i kjærligheten man finner frihet. At ondskapen trer inn i skaperverket ved syndefallet, et fall som umuliggjorde en relasjon med Gud, viser derfor forskjellene på kristendom og islam. Kristendommens Gud, hans hellige kjærlighet, tåler ikke synd, og det eneste som kunne redde mennesket var Gud selv, og det er derfor forsoningen ved Guds Sønn var nødvendig; mennesket måtte reddes.

Den katolske teologen Gisbert Greshake skriver at: «grunnlaget og kallet til kommunio er i sin væren gitt på forhånd, helt fra skapelsen av. At mennesket er skapt i Guds bilde, består nettopp i dette. Men dette forhåndsgitte må også bli virkeliggjort i frihet, fordi det henvender seg til friheten.»

Uforståelig. Da er det uforståelig at noen kan hevde at kristendommens Gud er den samme som Allah. Det er og blir en diametral forskjell på en Treenig Gud som gir frihet, og som søker en kjærlighetens relasjon til skapningen, og en Gud som ikke blir forstått som treenig. Den unitariske guden vil enten trykke mennesket ned med sin allmakt, eller bruke mennesket for å realisere seg selv. Det er en gud uten et moralsk fundament, eller som Stefan Gustafson sier: «Etikken er altså ikke forankret i hans vesen, men i hans vilje. Og Allah kan ville hva som helst, ettersom hans vilje ikke flyter ut av et definert moralsk vesen».

Påsken viser oss Treenighetens plan med skaperverket. Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Gud inngår en pakt med mennesket, han forplikter seg selv, en umulig tanke i islam, for Allahs allmakt kan ikke begrenses.

PUBLISERT I VÅRT LAND 19.03.2016