Lise Tostrup Setek

5

Møte med brente barn

Den kjærligheten som er sterkere enn døden, vil i visse situasjoner kunne strekke seg og måtte bryte regler og grenser, for Guds nådes skyld.

Publisert: 11. mar 2016

Et ordtak lyder: «Brent barn skyr ilden». Noen mennesker kan oppfatte­ visse (også sentrale) kristne ord som klissete kristelige på grunn av erfaringer som er gjort. De er blitt religiøst forbrent i sin fortid.

Når det skal arrangeres gravferd kan dette bli særlig problematisk, siden det er en situasjon hvor de fleste oss er spesielt sårbare. Det er min erfaring etter 
38 års tjeneste i Oslo bispe­dømme med svært mange gravferder.

Møte mennesker. Jeg leser intervjuet med kollega Arvid Steinum, ordinert prest og daglig leder av Alpha gravferdsbyrå (Vårt Land 5. mars). Jeg opplever at han søker å komme mennesker i møte i en tid og på en slik måte at Den norske kirke forblir en folkekirke.

Steinum er opptatt av «at Den norske kirke må bli bedre på å møte mennesker på nye arenaer­ og på den måten nå ut med det kristne budskapet». Akkurat hva vi er ordinert til. Bispe-
møtet har drøftet visse aspekter på sitt møte i februar.

Påfallende er det at Vårt Land benytter betegnelsen «såkalt» foran privat prestetjeneste. Det gir en nedsettende assosiasjon. I Bispemøtets sak 2/16 står det kun privat prestetjeneste.

Høyt ut. Kollega Sunniva Gylver går høyt (for høyt?) ut i sitt innlegg (Vårt Land 9. mars «Da svikter vi, Steinum». Hun «forstår og deler hans motivasjon»...men sier at hun er «dypt uenig» med ham.

Hun mener at i et sekulært samfunn vil vi som prester ­«indirekte kommunisere et ­annet budskap» enn det kristne. I et sekulært samfunn vil vi da kunne oppleves å legitimere at kirken ikke har noe å si som skiller seg fra det andre ville kunne si. «Men det har vi.» Ja, det har vi, men argumenterer Gylver her mot en stråmann?

Steinum vikler seg dessverre inn i et vanskelig felt ved å bruke­ betegnelsen livssynsnøytrale sermonier, i stedet for departementets betegnelse: livssynåpne. Jeg prøver å lese Steinum velvillig og tenker at han uttaler seg fra sin posisjon i Stavanger, for han sier at «Vi er alle medlemmer av den samme kirkefamilien. Men jeg kan selvfølgelig ikke proklamere et annet religiøst budskap enn det kristne,» understreker han.

Dette viser hvilken anner­ledes setting og horisont Steinum tenker i enn den som Sunniva Gylver og jeg i bydel Gamle Oslo har bred erfaring fra. Vi kan ikke overse at dette vil bety ulik pastoral-teologisk refleksjon og strategi.

LES OM biskopen som kaller Steinum inn på teppet

Påfallende. Påfallende er det at Vårt Land feller en dom over Steinum: biskopene deler ikke hans oppfatning. Har biskopen i Stavanger samtalt på en slik måte med Steinum at han har gått ut med et offentlig votum i saken? Jeg trodde at den slags fryktskapende gapestokk ikke lenger var Vårt Lands linje.

Når det gjelder spørsmålet 
om gravferdens form og innhold, er ordbruken vesentlig. Ordet 
seremoni kan lett gi assosia­sjoner til det rent formelle: noe som blir utført på rett måte, og så ferdig med det.

Den liturgiske boken heter Gravferd, en meget velvalgt ­betegnelse. Bokens innhold ­viser hvordan vi i den kristne-humanistiske, luthersk evangeliske kulturtradisjon utfører «rite de passage» (overgangsrite) ved et menneskes bortgang.

Presten er hovedliturg, og de tilstedeværende kan hvile i gangen i det hele. Det utføres en ­liturgi – folkets gjerninger i visshet om Guds nærvær. Faste ledd gir forutsigbarhet, trygghet og rommer slitesterke formuleringer.

Derfor bør nok gravferdsliturgien være nasjonalt fastsatt, og være lik for «kong Salomo og Jørgen Hattemaker».

Sang. Personlig oppfatter jeg alle kirkelige handlinger som gudstjenestelige. Det vil være ønskelig om gravferdsliturgien fikk et liturgisk, mulig sangbart enkeltledd mellom prest og 
menighet. Da ville gravferds­liturgien peke tydeligere inn mot høymessen.

Gudstjeneste er for meg hjerte­t i kirkelegemet, som pumper friskt blod! La oss bevare hjertet (Ordspråkene 4, 23) og sørge for en god hjertehelse i Den norske kirke.

Samtidig vil alltid den kjær-ligheten som er sterkere enn ­døden, i visse situasjoner kunne­ strekke­ seg og måtte bryte ­regler og grenser, for Guds nådes 
skyld.

 FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. MARS 2016

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere