Verdidebatt

Den nye propagandaen

Er det nesen som skal styre utviklingen av våre samfunn?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Man har forlagt de eksplisitte politiske ideologiene,
og propagandaen i en gammeldags fascisme, nazisme eller kommunisme er ikke lenger effektiv; informasjons- og kommunikasjonsteknologiene umuliggjør ikke slik propaganda, slett ikke, men dens mangfoldiggjørelse betyr at denne type propagandas største våpen, nemlig dens suverenitet, for lengst er umuliggjort. Stemmene er alt for mange.

Og det var de forlorne kommunistene som viste vei, på sekstitallet. Det var overgangen til den emosjonelle propagandaen vi så. Beatles, Flower Power, den moralske indignasjon og fordømmelse: «You may say I'm a dreamer, but I'm not the only one. I hope someday you'll join us, and the world will be as one.» (Muligvis fortjener ikke Lennon slik bruk, men uomtvistelig er hans virkningshistorie slik. Den allertenkeligst mest naive skjønnhet i bunn gjør propagandaen nesten uangripelig.)

Sosialpsykologen Alex Gillespie
mener at det i våre moderne pluralistisk diskuterende samfunn har oppstått en ny type propaganda. Motsatt forrige type, som direkte undertrykte meningsmotstanders perspektiv, vil den nye propagandaen utstille meningsmotstanders perspektiv ved hjelp av semiotisk-emosjonelle barrierer. Den nye propagandaen ses flittig brukt her på Verdidebatt. Viktigere, og alvorligere, er at den benyttes av alle hegemoniske eliter. For det er denne propagandaen som har bragt dem i maktposisjon. Gillespie beskriver propagandaen i vår egen tid godt.

Den første barriere
er bruken av «rigide motsetninger.» Eksempel: man definerer sitt eget standpunkt som anstendig, og motstanderens som «fascistisk» o.l. Motsetningen er rigid i at man velger stigmatiserende merkelapper som ikke kan være gradvise. Man kan ikke være litt eller meget fascist: enten er man en fascist, eller også ikke. Man låser fast. Dette er en slags tvangstrøye.

Så kommer den andre barriere
kalt «følelsesmessig overføring.»  Denne taktikk gir kraft til den første barrieren. Man overfører følelser som er knyttet til en kulturell kjernemotsetning til en sekundær situasjon. Eksempel: man låner følelser knyttet til fascismens paramilitære svartskjorter med henblikk på å beskrive sin motstander. Motstanderen som er iført tvangstrøye skal spyttes på.

Dermed blir det umulig å være uenig og samtidig fortsatt være et ordentlig menneske.

Dette legger til rette for den tredje barriere
som Gillespie kaller «forbudte tanker.» Her mister man simpelt hen status som menneske hvis man først av dette propagandaapparat slik assosieres. Mister man slik status er skråplanet åpnet for en stadig mer inhuman behandling av meningsmotstandere.

Den fjerde barriere er «stigmatiseringen»
og strategien er nå hinsides ord, tegn og tanker. Angrepet foretas på motstandernes personer. Her er skjellsordene avgjørende. Man bygger en bølge av ukvemsord som skal skylle personen vekk. Kloakk, brunt, grums, osv. Slik skaper man en fremmedgruppe, dvs. en gruppe man definerer sin egen identitet negativt i forhold til.

Her ser man ofte olfaktoriske elementer
og sannelig er vi fra naturens side programmert til å vende oss vekk fra ting som lukter vondt. Ting som stinker bringer oss automatisk i kontakt med den svært effektive følelsen avsky. Koblingen mellom en følelse av avsky og en utpekt fremmedgruppe har en dehumaniserende effekt. Man fratar sine meningsmotstandere de grunnleggende symboler på menneskelighet. Dette forsterkes ytterligere når man også trekker inn laverestående dyr.

Den nye propagandaen

angriper livsnerven i det vi kan kalle ‘åpenheten.’ De selverklærte anstendige nekter seg selvsagt ikke å oppføre seg svært uanstendig overfor sine meningsmotstandere. Her er jo de gamle ismene stadig levende: målet helliger midlene.

Men åpenheten som kan forhindre slik ødeleggelse av offentligheten og i siste ende selve samfunnet forutsetter at man dyrker en kultur hvor man setter den moralske dom i parentes. Et imaginært felt hvor den moralske dom er satt ut av kraft, derfor.

Elitene spiller dessverre bevisst på å obstruere samfunnets bevissthet, samtidig som den klart og tydelig markedsfører seg som en følelsesmessig menighet. En menighet som, altså, spiller på de mest primitive følelser i oss, hvis viktigste våpen er stanken.

Men skal verden enes i lennonsk imaginasjon
må stanken først drives ut. Verden er forenet først når alle kilder til stank er utpekt med harmdirrende pekefingre, og når kildene til sist med ulike midler trykkes helt under.

Kan vi håpe på en genuin debatt om misbruket av våre neser?

-o0o-

Vil man lese litt? Begynn her:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt