Større forskjeller gir økt splittelse

Norges respons på terror må ikke begrenses til overvåkning, bevæpning av politiet og innstramming i asyl- og flyktningpolitikken. Vi må også ta et krafttak for frivilligheten og sette ­søkelys på skolens rolle som fellesarenaen for sosial, kulturell og etisk læring.

Årsakene til fremvekst av voldelig radikalisering og terrorisme i et samfunn er sammensatte. Det er derfor avgjørende at forebyggingstiltakene er vide og inkluderer både sosial integrering og politiske grep. I Stortingets arbeid etter terrorangrepet 22. juli ligger det flere strategier som i disse dager bør hentes opp av skuffen.

Stortingets 22. juli-komité tok utgangspunkt i modellen for forebygging av terrorisme utarbeidet av professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen. Den første strategien er normdannelse mot aksept av vold og terror:

«Den forebyggende mekanismen består her i å forsterke motforestillinger og normative barrierer mot bruk av vold og terrorisme, og å fjerne unnskyldninger og påskudd for å bruke vold. (…) Foreldre, skole og religiøse samfunn spiller hovedroller i å gi barn moralske holdninger og utvikle empati for andre mennesker.»

Komiteen var klar i sin utfordring til skolen. Skolen har et tosidig oppdrag: Skolen skal utdanne – og skolen skal danne. På samme måte som fakta-­­
kunnskap må også verdier og holdninger læres.

Skolen er fortsatt fellesarenaen der sosial, kulturell og etisk læring skal og må ha sin rettmessige plass. En samlet komité mente det er grunn til å etterspørre balansen og helheten i skolens oppdrag, ikke minst den danningsmessige dimensjonen. Her er det rom for å følge opp!

I kjølvannet av brannen i Lindås har «Asylravning» etter modell fra Natteravnene blitt trukket fram som et mulig tiltak. Frivillig sektor spiller en nøkkelrolle i å forebygge utenforskap.

Mange nye landsmenn gjør det viktigere enn noen gang å styrke frivilligheten og det sivile samfunn, slik at man motvirker ufrivillig ensomhet og oppnår alle de store gevinstene – både for enkeltmennesket og fellesskapet – av å være sammen og bygge tillit til hverandre.

Et samlet Storting pekte etter 22. juli på frivillighetens betydning i samfunnet, og at det må følges opp med nye og ambisiøse tiltak som legger forholdene til rette for en faktisk styrking av frivillig sektor. Dette er ekstra viktig i en tid der kommunene skal integrere tusenvis av flyktninger. Frivillig sektor blir en avgjørende faktor for å lykkes med det arbeidet.

Velferdsordningene våre er under debatt – og flere tar til orde for at vi må ­akseptere økt ulikhet. Da er det interessant å minne om at i etterkant av 22. juli var et samlet Storting enig om å bevare den norske modellen med ­relativt små forskjeller - fordi den skaper tillit mellom mennesker.

Større forskjeller er ødeleggende for fellesskapet og tilliten i et samfunn. Om Norge skal lykkes med økt innvandring og større etniske forskjeller, må vi se på deres barn som våre barn, sier den amerikanske professoren Robert Putnam som nylig besøkte Norge. Store forskjeller fører til splittelse i samfunnet. Derfor må vi bygge på gode fellesarenaer og styrke frivillighet og fellesskap som limet i samfunnet. Barn i Norge er ikke andres barn. Barn i Norge er våre barn.

Først publisert i Vårt Land 10.12.2015