Det normative, deskriptive og volative

Hvor kristendommen finner god mening med kategorier som normativt og deskriptivt -- man skal bestrebe seg på å være god overfor sin neste, og man skal bestrebe seg på å beskrive virkeligheten som den er -- gir disse liten mening i islam. For sannhet er alltid hva Allah måtte ville det var, for moral er alltid hva Allah måtte ville det var. Det er altså ikke sannheten og moralen som er grunnfjellet; i islam finnes en kategori som undertvinger alle de andre, nemlig det volative. Allahs vilje er, som ham selv, transcendent. Uransakelig, uutgrunnelig. Denne mentaliteten gjaller i ropene 'Insha'Allah'. Hva som ligger i denne tvungne repetitive overgivelsen er umulig å avkode ved å benytte vestlige fornufts- og forståelsesformer.

I islam er det viljen som råder grunnen, en vilje som alle mennesker, om de vil og vet eller ei, er underlagt, og som da også guddommen der påbyr alle skal underkaste seg. Man skal kaste seg til bakken, noe bønnestillingen skal symbolisere, en stilling som er påfallende lik det underlegne dyrets underkastelse overfor det sterkere dyret. Det er det sterkeste dyrets vilje som derfra råder. Også det sterkeste dyrets vilje er uutgrunnelig: vil dyret som har kastet seg til bakken finne nåde? Eller ikke? (Det er mange handlinger vi mennesker gjør som minner om dyrenes atferd.)

En uutgrunnelig vilje hos en universets skaper som er transcendent. Islam er underkastelsen for Allahs vilje. Islams grunnfjell er at man selv skal bøye seg for denne viljen, men fordi Allah har erklært han vil at alle skal bøye seg for hans vilje, så er disse som underkaster seg denne viljen også pålagt å føre jihad for å få alle andre til underkaste seg. Det er ikke tilstrekkelig at man selv hviler i sin egen underkastelse. Allah er krystallklar på dette.

Insha'Allah er den uendelige resitasjon av denne fundamentale tro. Alt som skjer, skjer fordi Allah vil det skal skje. I islam er det ingen fri vilje, ikke slik metafysisk fundert som i kristendommen, som jo er en mer filosofisk religion. Derfor er noe godt, eller sant, det ene øyeblikk, som neste øyeblikk synes uendelig fjernt, uendelig irrelevant. Det er kun Allah som kommanderer disse ting, og fordi hans vilje ikke er rasjonell kan undersåttene heller aldri forstå. Det blir som det blir fordi Allah plutselig bestemmer det er slik det skal være.

En mumslim underkaster seg Qur'an slik han underkaster seg Allahs lunefulle vilje. Det er det som skjer som Allah vil. 

Hva betyr dette i vår egen tid? Når voldelig islamsk radikalisme er på fremmarsj og bevegelser underlegger seg svære landområder, er det all grunn til å bli alvorlig bekymret. Dette fordi slike utviklingstendenser hos muslimer må tolkes som om det er Allahs vilje. Når radikalismen vokser, så må det være fordi Allah vil det, og hvis Allah vil noe, må man underkaste seg dette. "Insha'Allah!" Hvis Allah, tydeligvis, vil, Insha'Allah, at volden og terroren skal regjere den islamske verden, og hvis Allah vil at terror skal ramme de vantros hjerter, så er også dette Allahs vilje -- og dermed påbud. Intet normativt eller deskriptivt kan stagge det som slik tydelig er volativt. Det er denne vilje som teller - og ikke hva som tilfeldigvis denne tid skulle regnes som sant eller godt.

Det farlige med denne mentaliteten som tillegger viljen slik dominerende status, er at den legger opp til en selvforsterkende prosess. At volden og terroren vokser i omfang vil fort tolkes som at det er dette som nå, i vår tid, er Allahs vilje. Hvis man i en tid i den islamske verden har levd noenlunde i fred og fordragelighet, så var det dette som var Insha'Allah. Men bruddet er minst like tydelig når freden viker for en klart voksende terror. Så må det være dette som nå gjelder. 

Alt er Insha'Allah -- også terrorens tid. Og terrorens tid har preget Vesten desiste 20 år, og tendensen er eksplosiv. Man underlegger seg hele land, og man organiserer koordinerte terrorangrep i alle verdens hjørner.