Verdidebatt

Israel og det oppdiktede folket.

Det finnes ingen tvil om at jødene har bodd i Palestina sammenhengende gjennom flere tusen år, og at staten Israel er deres rettmessige hjemland.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Araberne i Palestina blir på en kynisk måte holdt som gisler av sine arabiske brødre i den pågående propagandakrigen imot vesten. Palestina-araberne har konsekvent blitt nektet oppholdstillatelse og statsborgerskap i nabolandene Jordan og Syria samt de andre arabiske landene av samme grunn. For det overordnede målet for Den-Arabiske-Liga er å gjenerobre Palestina og å legge det under det islamske hus.

Tror du meg ikke? Vent litt, les dette. Før strategien for propagandakrigen mot vesten ble finpusset av den Arabiske-Liga, uttalte eksekutivkomite medlem i PLO Zahir Muhsein til den Hollandske avisen Trouw i 1977:" Det palestinske folket finnes ikke. Opprettelsen av en palestinsk stat er bare et middel for å fortsette vår kamp mot staten Israel, for å oppnå arabisk enhet. Dagens realitet sier oss at det ikke finnes noen forskjell mellom jordanere, palestinere, syrere eller libanesere.Bare for politiske og taktiske grunner snakker vi i dag om eksistensen av et palestinsk folk, siden de arabiske interessene krever at vi opprettholder eksistensen av et palestinsk folk for å motsette oss sionismen. Av taktiske grunner, kan ikke Jordan, som er en selvstendig stat med klart definerte grenser gjøre krav på Haifa Jaffa og Jerusalem. Men vi som palestinere kan gjøre det. På en annen side kommer vi ikke til å vente et minutt på å slå sammen Palestina og Jordan." Sitat slutt.  De muslimske landene har over lengre tid vært dyktige til å plante desinformasjon om jødenes historie knyttet til Palestina i norske massemedier, skoler, høyskoler og universiteter. Det er en ganske grov historisk skisse jeg her tegner, men mer en nokk til å belyse de klare historiske fakta om jødenes tilknytning til Palestina.

Det israelske folket, som besto av 12 stammer, finner vi tydelige arkeologiske spor av mot slutten av bronsealderen og i begynnelsen av jernalderen, omtrent 1200 – 1000 f.Kr.Det ble funnet en kongelig stein ( se foto ) med hebraisk tekst i Tel Dan i nord Israel i 1993, teksten refererer til den bibelske kong David av Israel. David regjerte over Judea og Israel ca. 1010 – 970 f.Kr. Dette arkeologiske funnet bekrefter de opplysningene som bibelen gir oss om det forente kongedømmet Israel som besto 1020 – 931 f.Kr. Det vi også vet med sikkerhet er at de jødiske stammene i tiden før det forente kongedømmet Israel ble opprettet ble styrt av karismatiske ledere som ble kalt dommere. Det var urolige tider og derfor samlet de jødiske stammene seg for å velge en konge. Og dommeren Samuel salvet Saul fra Benjamins stamme til jødenes første konge rundt 1020 f.Kr. Men det var først hans etterfølger kong David som skapte et sterkt kongedømme med Jerusalem som hovedstad.På det sted i Jerusalem som Abraham jødenes stamfar ville ofre sin egen sønn Isak etter en befaling fra Gud, reiste David Tabernaklet. Tabernaklet var en telthelligdom som jødene hadde båret med seg gjennom ørkenen under flukten fra fangenskapet i Egypt. Etter en tid bestemte kong David at det skulle bygges et tempel på samme sted. Hans sønn, kong Salomo, fullførte tempelet og gjorde det enda mer storslått ved å bruke hvit stein og gyldent sedertre fra Libanons veldige skoger. Og tempelet sto ferdig i år 960 f.K.r. Dette fantastiske tempelet ble totalt ødelagt i år 586 da kong Nebukarnesars styrker erobret Jerusalem. En stor del av den jødiske befolkningen ble sendt som slaver til Babylon. De fikk senere vende tilbake, og Tempelet ble gjenoppbygget på samme sted og sto ferdig omkring år 516 f.Kr Dette andre Tempelet også kaldt Herodes Tempel ble stående fram til Jesu tid.

Jesus og hans disipler var en gang sammen i Jerusalem. Og i Matteus 24:1 - 2 kan vi lese : Jesus forlot tempelet og gikk ut. Da kom hans disipler for å vise ham tempelbygningene. Men han svarte og sa til dem: ser dere ikke alt dette? Sannelig sier jeg dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein som ikke skal brytes ned. Og profetien til Jesus ble oppfylt. Etter et opprør mot den romerske okkupasjonsmakten, tok romerne hevn og rev Tempelet i år 70 e.Kr. Situasjonen stabiliserte seg, men i år 132 startet Bar Koba-opprøret som ble slått ned av romerne to år senere med katastrofale følger for jødene. Mesteparten av den jødiske mannlige befolkningen i nærmere 1000 bygder og byer ble drept, kvinner og barn ble tatt som slaver og mange greide å flykte. Noen bygder i Galilea ble spart.

Romerriket ble delt i år 395 i et vestlig og et østlig rike. Jødene kom da under det østlige riket også kalt det bysantinske riket, med Konstantinopel som hovedstad. Kristendommen ble innført som statsreligion, men situasjonen for jødene ble lite forandret bortsett fra at antisemittismen økte gradvis utover på 400 tallet. Om det ikke var ille nok så skulle det bli verre. For i år 638 skjedde noe totalt uventet. En liten, men lynrask muslimsk rytterhær kom stormende ut av den arabiske ørken fra øst, og først avskar forsyningslinjene til bysantinerne ved å erobre kystbyene langs middelhavskysten. Dermed var hele de gamle kjerneområdene til jødene Judea og Samaria samt Jerusalem og Damaskus avskåret fra Konstantinopel. Jerusalem og Damaskus overgav seg til muslimene året etter.

Islams andre kalif, Omar ibn al Chattab skal så ha inngått en pakt med jødene og de kristne i Palestina. De skulle få beholde troen og helligdommene sine ( unntatt Tempelet i Jerusalem ) og leve under muslimenes beskyttelse. Det forpliktet jødene og de kristne til en enorm motytelse: de måtte betale '' jizya '' altså en koppskatt, de fikk ikke bygge nye eller restaurere gamle synagoger, ikke vise religiøse symboler, ikke ri hest, ikke eie våpen, og ikke bygge hus som var høyere enn muslimenes. Kristne og jøder måtte dessuten gå med klær og ha en frisyre som gjorde det mulig å skjelne dem fra muslimene: Hodet var barbert foran, og de skulle ikke ha skill. Dette var ikke noe tilfeldig påfunn av kalif Omar, det er begrunnet i Koranen. I sure 9:29 står det: « Bekjemp de som ikke tror på Allah og dommens dag ( ... ) helt til de i ydmykelse stiller med tributt « To ord fra dette verset er betegnende: ydmykelse og tributt. Kun den som betaler i ydmykelse, oppnår som jøde eller kristen status som beskyttet, som dhimmi. Det var bare to måter å slippe unna denne slavetilværelsen på, konvertere til islam eller rømme fra landet.Spesielt mange kristne konverterte, og plutselig åpnet det seg enorme karrieremuligheter. For (islam bygger ikke på rase eller etnisk tilhørighet men om en person er utenfor eller innenfor ummaen ( det muslimske fellesskapet )Straks jødene var underkuet begynte muslimene å rive ruinene av jødenes gamle Tempel i Jerusalem. De bygget så en stor åpen plass der Tempelet hadde stått, og plasserte så Klippe-moskeen der. Deretter ble Jerusalem erklært for å være hellig muslimsk område, og jøder og kristne ble nektet adgang til byen.Islam ekspanderte enormt utover på 700 tallet og tok hele Nord-Afrika, deler av Spania og østover til Sentral-Asia helt til Indus i 713. Europeerne begynte å føle seg truet etter en rekke angrep fra muslimene. De samlet seg til det første motangrep og for å befri Jerusalem i 1096 e.Kr.Det var svært mange jøder som flyktet fra sitt gamle hjemland Palestina i denne perioden, spesielt de som ikke ville selge sin tro for mat og penger.

Konstantinopel ble erobret av muslimene i 1453, og dermed var det øst-romerske riket historie. De ottomanske muslimene gikk berserk i byen og myrdet befolkningen. I Haga Sofia kirken var menigheten samlet i bønn, men muslimene trengte seg inn og slaktet hele menigheten, og moret seg med å voldta nonner på alteret. Det ottomanske riket som nå styrte Palestina utviklet seg i en mer korrupt retning frem mot 1700 og 1800 tallet. En videre ekspansjon ble vanskelig og forfallet var tiltagende. I begynnelsen av 1800 tallet etter langvarige jødeforfølgelser i Russland og øst-europa tok en mann ved navn Moses Montefcore initiativ i London og foreslår at jødene bør danne en egen stat i sit gamle hjemland, Palestina. Den første sionistkonferansen ble holdt i Basel i Sveits i 1897, med målsetning å skape et tryggt hjem for jødene i Palestina. Det korrupte muslimske ottomanske riket som hadde styrt Palestina siden 1299 var på denne tiden i full indre oppløsning. Det var ganske enkelt for de små gruppene av jøder som steg i land langs Palestinas strender å kjøpe jord av araberne, for mesteparten av jorden lå brakk.I 1906 ble den første kibbutzen ved Genesaretsjøen etablert, og byen Tel-Aviv ble bygget.

Utbruddet av første verdenskrig i 1914 satte britene og deres allierte, først og fremst Frankrike, Russland og etter en tid USA, opp mot Tyskland og det øterriksk-ungarske og ottomanske riket.Som alliert med Tyskland fikk den ottomanske hæren i oppgave å invadere det britisk styrte Egypt ved å rykke frem over Sinai i 1915. Angrepet på britene ble et knusende nederlag for muslimene. Den engelske generalen Edmund Allenby kunne lett innta Samaria og hele Galilea samt Jerusalem, Damaskus og Aleppo. Nå kontrollerte britene hele Palestina og vel så det. Jødene så nå lysere på situasjonen med britene som herrefolk i Palestina selv om volden var økene fra arabisk side. De jødiske sionistene drev en intens lobbyvirksomhet i London, og fikk utenriksminister Arthur Balfour over på sin side, noe som resulterte i den berømte Balfour-deklarasjonen fra 2.nov 1917. Der skriver Balfour: « Hans Majestets regjering ser positivt på etableringen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina, og vil gjøre sitt ytterste for at dette prosjekt skal realiseres. « Araberne flammet opp i et hysterisk raseri, men jødene jublet og så muligheten for at deres gamle drøm nå kunne realiseres, Guds lovede land og « stat « Israel.

Etter 1 verdenskrig fikk Frankrike med mandat fra Folkeforbundet adgang til å styre Libanon og Syria, mens britene sikret seg direkte styre over Egypt og Transjordan. Den arabiske volden mot de jødiske nybyggerne ble nå sterkt opptrappet i perioden frem til utbruddet av 2 verdenskrig. Den jødiske befolkningen var i denne perioden kommet opp i 500 000 og den arabiske andelen av befolkningen kom nå langt under 70 prosent.Helt fra nazistene kom til makten i 1933, hadde den arabiske religiøse og politiske lederen muffien av Jerusalem, Hai Amin al Hussaini, sett for seg at Adolf Hitler kunne løse hans jødeproblem. (se foto)  Sommeren 1942 så alt lyst ut for Hitler og Hussaini, tyske avdelinger rykket østover i Nord-Afrika ledet av Hitlers mann feltmarskalk Rommel. Militær logistikk var ikke den selvgode førerens sterkeste side og uten drivstoff og nye soldater kunne selv ikke Rommel vinne panserslag i den nord-afrikanske ørkenen i det lange løp. Rommel tapte for britene og kom aldri til Palestina.

Men det vi vet med sikkerhet er at Hitler gav SS ordre om å klargjøre en innsatskommando med menn som hadde personlig erfaring med massemord av jøder fra Øst-Europa. Avdelingen skulle sendes til Palestina straks området var okkupert av Rommel og bistå muslimene med nedslaktingen av den jødiske befolkningen i Palestina, som på den tid besto av over 500 000 jøder. Hitler og Hussaini regnet med full støtte fra den muslimske befolkningen under nedslaktingen.

I 1945 var Storbrittania utarmet etter å ha vært gjennom to verdenskriger og så bare for seg utgifter og et uløselig problem med å bli stående med store militære styrker i Palestina. Derfor ville de velte problemet over på FN. Og FN la frem en delingsplan som ble vedtatt den 29.november 1947. Enda en gang jublet jødene, endelig hadde verdenssamfunnet anerkjent jødenes lengsel etter å komme hjem og danne sin egen stat. Men en bismak var likevel til stede i feiringen, de måte avstå store landområder til araberne og sirka 40 000 arabere kunne bli boende innenfor staten Israels grenser, og en storkrig med den muslimske verden var i emning.

Etter delingsplanen til FN skulle araberne overta Gaza stripen og omtrent hele de urgamle jødiske områdene Judea og Samaria helt fra sør for Hebron til nor for Galilea ved grensen til Libanon. Bare området rundt Genesaretsjøen og den fruktbare kyststripen fra Haifa og sørover til Tel Aviv og Jaffa samt Sinai ørkenen skulle være jødisk land. Området rundt Jerusalem og Betlehem skulle være permanent overvåket av FN styrker.Delingsplanen var utvilsomt god, sett fra begge parters side, planen kunne ført til varig fred i midtøsten, men araberne valgte heller å gå til krig mot jødene og dermed tapte de alt. Den 14. mai 1948 erklærte David Ben-Gurion at en jødisk uavhengig og selvstendig stat ved navn Israel nå formelt var grunnlagt. Jødenes mer enn 2000 år gamle drøm var nå med Guds hjelp blitt til virkelighet.

Først gikk muslimene til krig og erobret Palestina og Jerusalem. Deretter bygget de en Moske over jødenes hellige Tempel, for så å erklære Jerusalem for å være hellig muslimsk området, noe muslimene hevder også i dag med den største selvfølgelighet. Ikke bare det, de aller fleste arabere mener også at staten Israel skal utslettes. Dette er uten tvil verdenshistoriens største frekkhet. Det er nå på høy tid at muslimene avslutter okkupasjonen av Palestina.

Hallvard Sandvik

05.12.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt