Aase-Johanne Aune

3

Kirke med munnkurv?

Hvis kirken skal holde kjeft politisk og åndelig, er den ikke lenger noen kirke basertpå grunnleggeren og hans verdier.

Publisert: 7. nov 2015

Fra tid til annen ropes det fra ulike politiske aktører at kirken skal holde kjeft. Kirken skal ikke bry seg i politiske spørsmål. Vi skal holde oss unna budsjetter, oljeboring og miljøspørsmål.

Kirken skal helst være en slags søt og salig engleskole. Åndelig, med meninger om det hinsidige, uten noen som helst mening om det dennesidige. Kirken skal være tilstede når vi døpes og dør, men helst ikke mene noe om livet vi lever. Salig skal vi synge salmer i lukkede rom, og ellers holde kjeft.

Tragisk. Hvem ga oss denne vrangforestillingen? Maktmennesker i posisjon til å dele inn verden i et åndelig og et verdslig regiment? Teologer får ta sin del av skylden, også den godeste Martin Luther.

Det blir tragisk og latterlig. Kirken, den verdensvide, og den norske med sin stat og sine frikirker, bygger sine verdier på ordene til en mann som absolutt ikke holdt kjeft. Om noen for vel to tusen år tilbake var politisk engasjert, så var det Jesus. Hvem utfordret øvrigheten, den verdslige, åndelige og politiske elite, slik som han? Det var ikke for ingenting at han døde som en kriminell. Han utfordret makter og myndigheter, politisk og religiøst; alle disse som visste best.

Opprører. Han veltet pengevekslerens bord, disse som tok sykt betalt for at småkårsfolk skulle­ få adgang til tempelet for å ofre, for å bli regnet med i de ­saliges selskap. Han sa: – Nå er det nok! Dere har gjort det hellige til en ­røverhule, der man må betale for seg, når jeg har sagt at dette er er min fars hus. Min far betaler. Selvfølgelig var skepsisen stor – ingen så noe til denne «faren» som han hevdet å ha, utenom en helt vanlig snekker-Josef.

Kirkens grunnlegger vil i ­dagens lys kunne kalles en ­politisk opprører, som satte ­undertrykte fri her i denne verden, tross at han også pekte på det evige. Også det med en garanti fra en far som vi ennå ikke har sett. Han ga kvinner talerett, tok ordet i fariseeren Simons hus. De fine folkene var sjokkert over at en «syndefull kvinne» fikk komme inn, fikk lov til å gråte, salve­ føttene hans og kysse dem. Han sa: Simon, jeg har noe å si deg… «Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse mine føtter.» Han hadde noe å si, og sa det, enten det var politisk-religiøst korrekt eller ikke.

Holde kjeft. Han var ytterst klar over at det fantes utstøtte i datidens Palestina, og gjorde alt han kunne for å gi dem håp og verdighet. Historien om den barmhjertige Samaritan sier jo litt, og brukes den dag i dag som litteratur på høyskoler og universiteter, der man skal skaffe seg en utdanning innen helsevesenet.

Hvis kirken skal holde kjeft politisk og åndelig, er den ikke lenger noen kirke basert på grunnleggeren og hans verdier. Da fremstår vi som litt søt garnityr til julemusikken i kjøpesenteret. Litt som julenissen. Vi synger «Oh holy night» på jul­aften; uten innlevelse, uten nerve, uten tanke for dagens realiteter for alle våre søstre og brødre i verden. Og vi fortrenger gladelig jul, at denne grunnleggeren vokste opp hos en fosterfar som måtte flykte for sitt liv med sin familie etter jule-idyll-fødselen. Gi oss litt pinnekjøtt og julenek.

Hvis kirken skal holde kjeft når det stormer som verst, melder jeg meg ut. Av andre grunner enn Listhaug og politikere eller mediefolk som mener at vi skal tie. Hvis kirken skal forvises til et politisk rom med taushetsplikt, har den ikke noen stemme igjen i denne verden. Ingenting å fare med.

Trengs nå! Men jeg tror, fremdeles. Det finnes klarsynte også utenom «Åndenes makt». Klarsynte som har noe å si rett inn i den politiske dagen. Noen som har noe på hjertet, ikke for å forhindre at bestemor går igjen, ­eller at kniver og gafler blir kastet veggimellom på et hotell, eller at radioen slår seg på i tide og utide. Noen som kan tale inn i vår tid, og si noe om menneskeverd, uten å akseptere munnkurv.

Kirken skal ikke holde kjeft. Den skal tale når det behøves. Det behøves nå.

Jeg avslutter med ord fra ­Lukas 19:39-40: «Noen fariséere som var med i folkemengden, sa til ham: ‘Mester, tal dine disipler til rette!’ Men han svarte: ‘Jeg sier dere: ­Dersom de tier, skal steinene rope’.»

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.11.2015

Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Munnkurv i kirken?

Publisert nesten 6 år siden

Prest og pedagog Aase-Johanne Aune presenterer altså ramsalt kritikk av kirken og dens forhold til det sosialetiske engasjementet. Umiddelbart får jeg et klart inntrykk av at Aase-Johanne Aune qua medmenneske og teolog er oppriktig sosialetisk engasjert, hvilket bare er å applaudere. Men jeg opplever at det har gått alt for kjapt i svingene når hun skal beskrive kirken spesielt og debattkulturen generelt hva gjelder kritikk av kirkens sosialetiske engasjement.  Jeg minner om at ordet "kritikk" betyr "sondre", "sortere". Men vi bør selvsagt skille mellom konstruktiv og destruktiv kritikk. Også jeg har nylig falt solid i grøften her, dessverre. Noe jeg beklager. Men for all del; dette er allmennmenneskelige utfordringer og det er lett å la den bredere bevisstheten dempes når et sterkt punkt-engasjementet tar tak.

Aune tegner opp et klart ytterst polarisert bilde hvor det ikke er gitt plass for nyanser eller grått. Slik jeg ser det blir bildet av saksforholdene i hennes innlegg beskrevet i svart-hvitt, og dermed glipper samtidig dessverre noe av det som er selve sakene her. I følge Aune, så mener visst noen  at "kirken skal holde kjeft", "ikke bry seg med politiske spørsmål" -eller oppmerksomhet angående Guds skaperverk - altså i miljøpolitiske saker. Videre: "Kirken skal (visst) kun være til stede når vi døpes eller dør" - (og julaften), og der skal man bare "synge salmer i lukkede rom og ellers holde kjeft" er det noen som mener. Dette beskriver hun så som "tragisk og latterlig" av kirken. Og det er jeg enig i; dette er et ytterst tragisk bilde av kirken.

Men er det et saksvarende og sant bilde?

I motsetning til dette triste og elendige bildet av kirken, så peker så Aune alternativt på Kristus som i dag ville bli kalt "en politisk opprører". Som de fleste vet, så tok altså Han et tydelig og solid oppgjør med makt og myndigheter og døde som en kriminell.  Og derfra går det så i Aunes innlegg videre i samme sterkt polemiske sterke lei nevnt lenger ovenfor: "Hvis kirken skal holde kjeft politisk og åndelig, så er den ikke lenger noen kirke basert på grunnleggeren og hans verdier. Da fremstår vi som søt garnityr til julemusikken i kjøpesenteret. Litt som julenissen. Vi synger "Oh holy night" på juleaften, uten innlevelse, uten nerve, uten tanke for dagens realiteter for alle våre søstre og brødre i verden". Aune fortsetter med tilsvarende tunge skyts på samme måten videre og forsterker dette svart/hvitt-bildet for å konkludere med at Kristi kirke ikke kan forvises til "et politisk rom med taushetsplikt", da "melder hun seg i tilfelle ut".

Men igjen: Er dette svært sterkt malte polariserte bildet av kirken virkelig sakssvarende?

Vel.  Man kan også se på Aunes innlegg som et varsko om aldri å glemme det sosialetiske aspektet som selvsagt ligger innbakt i Kristi kall til mennesket. Slik jeg ser det, så er det ytterst få prester og teologer (om noen?) som kan plasseres i den kategoriske, polemiske og vel... noe parodiske skuffen som Aune har beskrevet i sitt innlegg.

Det er heller slik at alt for mange identifiserer kirkens engasjement og omfattende arbeide ut fra det svart/hvitt-bildet som er skapt og dessverre pleies kontinuerlig i mediene. Der fremelskes og langt på vei dyrkes nettopp det polariserte bildet av kirken og dens teologer som også Aune av en eller annen grunn maler opp i sitt innlegg. Prester og kirkeansatte er derfor kun (!) interessante for mediene i den grad de opponerer innad i kirken og kan stimulere konflikter: Her handler det ikke sjelden om å søke nettopp det som skiller og polariserer for TV-sendingens og den farverike seervennlige sakens skyld. Rating og løssalg er øverste verdi.

Min påstand er at dette polariserte bildet av kirkene som dessverre rår i samfunnet langt på vei er en konsekvens av mangeårig dårlig journalistisk virksomhet, uvitenhet, manglende genuin interesse og som nevnt et behov for å skape "seervennlige" og lesverdige saker. Hensynet til antall seere og lesere, samt ikke alltid godt skjulte egne agendaer fra journalisthold, har alt for lenge dannet et uriktig og sterkt polarisert bilde av kirken og kristne. Noe som dessverre også blir annammet av mange som er fremmede for kirken og dens omfattende arbeide.

Behovet for å opprettholde og pleie et alt for enkelt og fragmentarisk bilde av kirken er som nevnt altså påtrengende for flere i mediene. Kan hende handler det for noen om å holde kirke, tro og de eksistensielle spørsmål som der modig bemøtes på trygg avstand? Den nøytrale og objektive journalist finnes selvsagt ikke, spesielt ikke der hvor de dypere eksistensielle spørsmål søkes..

Jeg velger å sitere delvis fra annen tråd hvor jeg kort nevner følgende:

At erfaringen av Jesus Kristus også medfører etiske valg er en selvfølgelighet. Referansene i NT er flere. Men det er et memento som alltid bør bevisstgjøres: I verste fall ender det nærmest med at man anses å være en svak, passiv og nærmest uegentlig troende om man ikke profilerer sin tro i takt med visse politiske føringer. Kirken kan lett bli misbrukt og tatt til inntekt for politiske holdninger; og i enkelte saker, så ser vi vel at så også er tilfelle? Et økende fokus på moralske og etiske spørsmål kan i høyeste grad være berettiget og fornuftig, men må dog ikke fortrenge hva som ellers er det sentrale i kirkens vesen; man skal m.a.o. skille mellom nødvendige- og tilstrekkelige kriterier hva gjelder basis for kirkens forkynnelse og engasjement.

Å fokusere på fruktene av troen (dva det sosialetiske enegasjementet) kan i enkelte tilfeller se ut til å fortrenge bevisstheten om hva som faktisk er røttene og treet.

Med andre ord handler det om en pågående bevissthet. Om å kontinuerlig bevisstgjøre et vesentlig både-og: Og det er nettopp slik jeg erfarer Kristus. Man skal på den ene siden aldri dempe det å fokusere på det som gjerne benevnes som ´lov og evangelium´, og samtidig aldri (!) miste synet for vår neste, og Guds skaperverk i vid forstand. Her kommer selvsagt også miljøbevissthet inn. Min kjærlighet og relasjon til Gud speiles (!) i mitt syn på- og forhold til medmennesket. Så enkelt, og så vanskelig, er det.

Når noen så mener at kirken ikke legger tilstrekkelig vekt på skapelse og frelse, så kan det godt være fordi mediene interesser seg mindre enn lite og intet for denne siden av kirkens liv og vesen: Her er derfor kirken helt uinteressant for mediene - kirkens folk snakker akkurat her om noe som journalister og folk flest bryr seg mindre enn lite om. Dvs de dypere eksistensielle temaer med svar på spørsmål journalistene ikke spør.

Men mediene gir prester og teologer desto mer og ofte plass i mediene og på arenaene når de snakker om aktuelle samfunnspolitiske temaer, og det i et (relevant) språk som deles av samfunnet ellers. Da er kirkens folk endelig interessante...  fordi de deler fokus med det som journalister mener bør være interessant. Og på den annen side, så har nok få biskoper og prester noe imot å gis plass i mediene og vise at også kirken kan være relevante?

På den annen side, så er det bare å oppsøke en kirke og engasjere seg bare litt, så vil man straks erfare at kirken er noe langt mer enn det mange så langt har fått inntrykk av.

Det bildet vi får av kirken gjennom mediene er altså et klart uriktig bilde som bygger på en salig blanding av uvitenhet, journalistiske spesielle prioriteringer, og manglende interesse for alt det arbeide som faktisk skjer i kirkelig regi. Nå er f.eks. DnK midt inne i en noe opprivende prosess, og her har, som noen av dere vel nå vet, også jeg kritiske innvendinger da jeg mener at DnKs ledelse for første gang går i utakt med klare deler av bibel, bekjennelse og tro. Dog forkynnes dette med lov og evangelium, bortsett da fra her i denne ene saken, ganske klart i ny og ne. Kirken har altså et budskap som er tydelig nok - noe man erfarer om man altså møter opp i kirken over tid, men det er bare en liten del av dette som slippes frem i mediene. Og dette nevnte vrengebildet i samfunnet av kirken og dens levende tilstedeværelse, som preger mediene, er ikke nødvendigvis kirkens ansvar.

Jeg mener at prest og pedagog Aase-Johanne Aune tar klart feil fordi hun langt på vei har tatt til seg det polariserte uriktige bildet av kirken jeg påpeker ovenfor, og argumenterer så som om dette er sannheten selv. Hun ville vinne langt bedre frem og skape engasjement om hun forsterket argumentasjonen rent teologisk og sosialt til fordel for de utstrakte hender og det sosialetiske.

Kommentar #2

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Jeg skal bare kommentere kort: jeg vil anta at en mer politisert kirke vil polarisere folket, og at det i siste ende vil føre til at fokus forsvinner fra det åndelige til fordel for unngåelige kveruleringer over hva som liksom skal være 'den rette' kristelige politikk. Særlig gjelder dette noe som i sitt navn og sin misjon er å være folkekirke. 

Kommentar #3

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Lys og salt

Publisert nesten 6 år siden

Når kirken og de troende er kalt til å være lys og salt, så sier det mye om hvordan deres rolle i verden er.

For det første skal kirken forkynne til tro og etterfølgelse av Kristus. Slik sendes det ut massevis av små lys og saltkar rundt i samfunnet vårt som får gode ringvirkninger.

For det andre skal kirken med sin ledelse stå fram som en modig stemme som med tyngde i skriften og tradisjonen verner om livet og støtter retten til religionsfrihet og rettferdighet for alle.

Jeg ser ingen grunn til at kirken skal blande seg inn i andre politiske saker og detaljstyre disse. Det er både potensielt krenkende for våre folkevalgte og uprofesjonelt av teologene.

I kirkene blir det bedt for våre styresmakter og det må vi også ha tillit til.

Kommentar #4

Aase-Johanne Aune

3 innlegg  1 kommentarer

kirke med munnkurv

Publisert nesten 6 år siden

Først en viktig presisering:

I min artikkel snakker jeg om Kirken- den verdensvide og den lokale- med sine nyanser, enigheter og uenigheter. At kirkens stemme må få lyde, også politisk. I presentasjonen har redaksjonen laget en "heading" der det står "Den norske kirke." Det blir misvisende, og får stå for redaksjonens regning. Så tar jeg ansvar for at det kanskje ikke kom tydelig nok frem i teksten min til å begynne med, men jeg presiserte at  "Kirken, den verdensvide, og den norske med sin stat og sine frikirker, bygger sine verdier på ordene til en mann som absolutt ikke holdt kjeft." 

Nyhagen misforstår meg når han sier at jeg gir en ramsalt kritikk av kirken. Mitt poeng er at røster utenfor kirken- politikere, mediefolk og debattanter- tidvis hevder at kirken skal holde seg unna politiske spørsmål, og ikke "blande politikk og religion". Jeg forsøker ikke å tegne et elendig bilde av kirken, men sier tvert imot at kirken har en stemme som skal lyttes til. Mine spissformuleringer er karikaturer av det kirken ofte blir avspist med; den skal være seremonimester ved livets høytider, og ellers ikke blande seg.

Jeg taler for at man ikke kan holde tro, livssyn, eksistensielle spørsmål på trygg avstand. Troende, uansett ståsted- også de a-religiøse- lever i verden, og engasjerer seg der. Lys og salt i verden kan man bare være i verden, også politisk. Det blir feil å forvise kirkens røst til interne rom, den må ha lov til å tale offentlig på torget. 

Så presiserer jeg sterkt: Med dette mener jeg IKKE å tale for teokrati eller religiøst diktatur, ikke at samfunnet skal styres etter ett spesielt sett religiøse regler, men at kirken (igjen; den verdensvide og lokale) må få komme til orde på demokratisk vis.

Jeg tar ikke til orde for detaljstyre, som Spæren er inne på. Heller ikke snakker jeg om "den rette kristelige politikk", som Haug nevner, men at kirken- med sine mange nyanser, enigheter og uenigheter, har rett til å være modig og hevde sine synspunkter også inn i en politisk setting. 

Mitt hovedanliggende i artikkelen er at kirke, tro og livssyn ikke må forvises til en intern krok, med argumenter som at man ikke skal blande livssyn og politikk. Den muligheten finnes ikke, så lenge det alltid er mennesker med et ståsted- religiøst eller ikke-religiøst- som engasjerer seg og former politikken, og legger premisser for hvordan vi skal leve sammen som mennesker i verden, og forvalte de ressurser som er gitt oss. 

Noen av de mest skattede fredsprisvinnere har stått fram drevet av sin tro og sitt livssyn. Enkeltmennesker, ja, men med tro og livssyn som basis for politisk engasjement, tilhørende kristne eller andre religiøse organisasjoner. Martin Luther King, Mor Teresa, Desmond Tutu, Dalai Lama. Når jeg i min artikkel snakker om "klarsynte", så er det blant annet slike stemmer jeg sikter til. Kanskje blandet de religion og politikk, men jeg er svært takknemlig for at de våget å gjøre det, og at de ble hørt. 

Selv tilhører jeg den baptistiske grenen av den verdensvide kirken. En av kjerneverdiene hos baptistene er religionsfrihet. Hvis en nasjon eller et folkeslag hevder seg å være "kristent", må de synliggjøre disse verdier ved å leve det ut, og vise i praksis at disse verdiene er verd å holde fast ved.  

Så er det opp til den enkelte å engasjere seg, være lys og salt, også politisk. Og opp til kirken som organisasjon og organisme å hevde sine synspunkter for å få gjennomslag på den politiske arena. 

Kommentar #5

Rolf Larsen

19 innlegg  3052 kommentarer

Kan det tenkes at dette er et bilde

Publisert nesten 6 år siden
Aase-Johanne Aune. Gå til den siterte teksten.
Han veltet pengevekslerens bord, disse som tok sykt betalt for at småkårsfolk skulle­ få adgang til tempelet for å ofre, for å bli regnet med i de ­saliges selskap. Han sa: – Nå er det nok! Dere har gjort det hellige til en ­røverhule, der man må betale for seg, når jeg har sagt at dette er er min fars hus. Min far betaler. Selvfølgelig var skepsisen stor – ingen så noe til denne «faren» som han hevdet å ha, utenom en helt vanlig snekker-Josef.

Når Jesus jagde pengevekslerne ut av templet, kan det da tenkes at dette er et bilde på utrenskningen av urenhetene som finnes i menneskene, fordi vi mennesker har mange urenheter i oss, og vi er å se på som templer, et tempel for Gud.

Kristus ønsker å rydde templet i oss, og ikke være et forbilde som en politisk opprører. Kan det tenkes være en mulighet, eller?

MVH

Rolf Larsen

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere