Verdidebatt

Kirke med munnkurv?

Hvis kirken skal holde kjeft politisk og åndelig, er den ikke lenger noen kirke basertpå grunnleggeren og hans verdier.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Fra tid til annen ropes det fra ulike politiske aktører at kirken skal holde kjeft. Kirken skal ikke bry seg i politiske spørsmål. Vi skal holde oss unna budsjetter, oljeboring og miljøspørsmål.

Kirken skal helst være en slags søt og salig engleskole. Åndelig, med meninger om det hinsidige, uten noen som helst mening om det dennesidige. Kirken skal være tilstede når vi døpes og dør, men helst ikke mene noe om livet vi lever. Salig skal vi synge salmer i lukkede rom, og ellers holde kjeft.

Tragisk. Hvem ga oss denne vrangforestillingen? Maktmennesker i posisjon til å dele inn verden i et åndelig og et verdslig regiment? Teologer får ta sin del av skylden, også den godeste Martin Luther.

Det blir tragisk og latterlig. Kirken, den verdensvide, og den norske med sin stat og sine frikirker, bygger sine verdier på ordene til en mann som absolutt ikke holdt kjeft. Om noen for vel to tusen år tilbake var politisk engasjert, så var det Jesus. Hvem utfordret øvrigheten, den verdslige, åndelige og politiske elite, slik som han? Det var ikke for ingenting at han døde som en kriminell. Han utfordret makter og myndigheter, politisk og religiøst; alle disse som visste best.

Opprører. Han veltet pengevekslerens bord, disse som tok sykt betalt for at småkårsfolk skulle­ få adgang til tempelet for å ofre, for å bli regnet med i de ­saliges selskap. Han sa: – Nå er det nok! Dere har gjort det hellige til en ­røverhule, der man må betale for seg, når jeg har sagt at dette er er min fars hus. Min far betaler. Selvfølgelig var skepsisen stor – ingen så noe til denne «faren» som han hevdet å ha, utenom en helt vanlig snekker-Josef.

Kirkens grunnlegger vil i ­dagens lys kunne kalles en ­politisk opprører, som satte ­undertrykte fri her i denne verden, tross at han også pekte på det evige. Også det med en garanti fra en far som vi ennå ikke har sett. Han ga kvinner talerett, tok ordet i fariseeren Simons hus. De fine folkene var sjokkert over at en «syndefull kvinne» fikk komme inn, fikk lov til å gråte, salve­ føttene hans og kysse dem. Han sa: Simon, jeg har noe å si deg… «Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse mine føtter.» Han hadde noe å si, og sa det, enten det var politisk-religiøst korrekt eller ikke.

Holde kjeft. Han var ytterst klar over at det fantes utstøtte i datidens Palestina, og gjorde alt han kunne for å gi dem håp og verdighet. Historien om den barmhjertige Samaritan sier jo litt, og brukes den dag i dag som litteratur på høyskoler og universiteter, der man skal skaffe seg en utdanning innen helsevesenet.

Hvis kirken skal holde kjeft politisk og åndelig, er den ikke lenger noen kirke basert på grunnleggeren og hans verdier. Da fremstår vi som litt søt garnityr til julemusikken i kjøpesenteret. Litt som julenissen. Vi synger «Oh holy night» på jul­aften; uten innlevelse, uten nerve, uten tanke for dagens realiteter for alle våre søstre og brødre i verden. Og vi fortrenger gladelig jul, at denne grunnleggeren vokste opp hos en fosterfar som måtte flykte for sitt liv med sin familie etter jule-idyll-fødselen. Gi oss litt pinnekjøtt og julenek.

Hvis kirken skal holde kjeft når det stormer som verst, melder jeg meg ut. Av andre grunner enn Listhaug og politikere eller mediefolk som mener at vi skal tie. Hvis kirken skal forvises til et politisk rom med taushetsplikt, har den ikke noen stemme igjen i denne verden. Ingenting å fare med.

Trengs nå! Men jeg tror, fremdeles. Det finnes klarsynte også utenom «Åndenes makt». Klarsynte som har noe å si rett inn i den politiske dagen. Noen som har noe på hjertet, ikke for å forhindre at bestemor går igjen, ­eller at kniver og gafler blir kastet veggimellom på et hotell, eller at radioen slår seg på i tide og utide. Noen som kan tale inn i vår tid, og si noe om menneskeverd, uten å akseptere munnkurv.

Kirken skal ikke holde kjeft. Den skal tale når det behøves. Det behøves nå.

Jeg avslutter med ord fra ­Lukas 19:39-40: «Noen fariséere som var med i folkemengden, sa til ham: ‘Mester, tal dine disipler til rette!’ Men han svarte: ‘Jeg sier dere: ­Dersom de tier, skal steinene rope’.»

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.11.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt