Er gudsbegrepet selvmotsigende?

(En videreføring av debatten i denne tråden: «Et nytt og unikt argument for Guds eksistens»)

I diskusjon med ateister hører jeg ofte de følgende to påstander:
1)    Gudsbegrepet er selvmotsigende.
2)    Gudsbegrepet er så vagt og diffust at man kan vri og vrenge på det og få det til å passe med hva enn vitenskapen måtte oppdage.

Mange mennesker forstår gudsbegrepet på ulike måter, og noen av dem er sikkert selvmotsigende og vage. Men alle begreper kan forstås på klønete måter, så det interessante må være om det finnes gode måter å forstå gudsbegrepet på som ikke er selvmotsigende og vage.

Det finnes en ganske standard måte å forstå gudsbegrepet på i kristen tradisjon de siste par tusen år, selv om det også finnes en del variasjon. Grunnen til at det finnes en ganske standard versjon er fordi det er tette logiske bånd mellom de ulike Guds egenskaper, slik at man kan begynne med mange forskjellige utgangspunkt og likevel ende opp med omtrent samme gudsbegrep.

For eksempel har mange teologer og filosofer i historien tatt utgangspunkt i Gud som uendelig eller perfekt eller første årsak og så videre. Så har de endt opp med en forståelse hvor Gud er evig, allmektig, allvitende, allestedsnærværende, skaper, personlig, god, nødvendig og så videre. Og de kommer altså frem til samme resultat fordi de ulike egenskapene impliserer hverandre.

Så finnes det noen varianter knyttet til for eksempel hvordan man tenker seg Guds forhold til tiden, og hvordan en del av egenskapene i detalj skal forstås, men hovedstrukturen er likevel ganske lik.

I denne kronikken skal jeg presentere et presist gudsbegrep med tett indre sammenheng som har empiriske implikasjoner. Dersom slike gudsbegreper finnes, er ateistens kritikk ovenfor tilbakevist. Det må nødvendigvis gå litt fort i svingene når Gud skal inn i kronikkformat, men forhåpentligvis er det opplysende likevel.

Et sted må vi starte, så vi tar som utgangspunkt for denne gudshypotese at Gud er allmektig, definert som å ha så mye makt som det er mulig for ett vesen å ha. Dersom Gud er allmektig i den forstand, vil han (eller hun om du vil) også være allvitende, i betydningen å ha så mye kunnskap som det er mulig for ett vesen å ha, fordi han har makt til å skaffe seg denne kunnskapen.

Dersom Gud er allmektig vil han også ha evnen til å gjøre som han vil, og altså dermed være fri. Frihet forutsetter bevissthet og personlighet, så Gud vil altså være personlig. Dersom Gud er allvitende, vet han hva som er best, og å være fri betyr å ville gjøre det man synes er best. Gud vil dermed gjøre det som er best, og derfor være god.

Som allmektig er Gud i stand til å være hvor som helst, altså allestedsnærværende, og når som helst, og dermed er han evig. Da kan han ikke være en avgrenset fysisk ting, men må være ikke-fysisk, også kalt åndelig. Som allmektig har Gud makt til å la alle ting eksistere eller ikke, og det er det samme som å være skaper, både i begynnelsen og fortsatt. Siden dette gjelder alle ting, er Gud opphav til alt utenom seg selv. Det kan logisk sett bare finnes ett opphav til alt utenom seg selv, så derfor kan det bare finnes én Gud.

Med begrepet «Gud» mener vi altså én, personlig, allmektig, allvitende, fri, god, allestedsnærværende, evig, åndelig skaper av alt utenom seg selv. Kan man så utlede empiriske følger av et slikt gudsbegrep? Absolutt. En god Gud vil dele av sin godhet og ønske fellesskap med andre, så det følger at en slik Gud vil skape andre bevisste vesener.

Av dette følger det altså et skaperverk, og et skaperverk som begynte å eksistere på et bestemt tidspunkt, og et skaperverk som var livsvennlig, og et skaperverk hvor bevissthet finnes, og et skaperverk som er ordnet, lovmessig og grunnleggende forutsigbart. Alt dette er ting som bekreftes empirisk og som følger naturlig av en gudshypotese, mens det ikke følger naturlig av en naturalistisk eller ateistisk hypotese. Særlig det med livsvennlig univers taler mot en naturalistisk hypotese fordi vi vet hvor usannsynlig det er med liv.

Men så er det én kompliserende faktor. Fordi Gud er fri, er det mange forskjellige gode ting som kan følge av Guds eksistens. Følgene jeg nevner er dermed induktive, men ikke deduktive – de er rimelige, men ikke nødvendige. Dette er ikke en innvending mot at det finnes en Gud, på samme måte som det ikke er en innvending mot at det finnes mennesker at det er vanskelig å forutsi hva de vil gjøre.

Men det gjør det vanskeligere å belegge Guds eksistens enn vannmolekylers eksistens. Likevel er det rimelig å utlede at en Gud som er god og velger å skape har en hensikt og lar oss få vite noe om det, altså at Gud åpenbarer seg. Det følger av det at det bør finnes en troverdig åpenbaring dersom vi leter etter det.

Og så er det en kompliserende faktor til: fordi Gud er god er det rimelig å tro at Gud vil virkeliggjøre mange verdier og det kan han gjøre ved å skape mer enn ett univers. Vårt univers kan meget godt være ett blant flere univers eller verdener Gud har skapt. Det kristne ofte refererer til som himmelen er en verden hvor alt er godt, mens vårt univers har mye godt i seg, men også mulighet for mye lidelse.

Og det kan finnes andre univers med andre blandinger av forhold mellom godt og vondt. Dette strider ikke mot at Gud er god og allmektig så lenge Gud tilbyr evig frelse til de som lever der.
Dette gjør at det er mange mulige verdener som er forenlige med Guds eksistens, selv om det også er mange mulige verdener som ikke er det. Merk at det er en lignende situasjon i fysikken hvor tanken om at det finnes uendelig mange univers blir stadig mer populær. Dersom det skulle være riktig betyr at veldig mange forskjellige univers er forenlige med tanken om et slikt multivers.

Det er altså ikke slik at man må ha en teori der bare én ting følger med nødvendighet, men man bør ha en teori der det finnes empiriske konsekvenser som gjør det mulig å diskutere for og mot teorien, og så vil teorien være bedre begrunnet jo mer belegg man kan finne til støtte for teorien sammenlignet med alternative teorier.

Fordi gudstro ikke konkurrerer med naturvitenskap, men derimot får den til å henge enda bedre sammen enn naturalisme, konkluderer jeg med at å tro på Gud er mer rasjonelt enn alternative livssyn.