Snakker om rus og sex på en ny måte

Innlegget er skrevet sammen med Ann Kristin Gresaker

Kristne organisasjoner har lenge vært opptatt av rusmidler og seksualitet. Tidligere var feltet preget av streng forkynnelse og pekefinger-mentalitet. Mye har endret seg. Nye metoder og tilnærmingsmåter er blitt introdusert. I dag meldes det at ungdom ønsker at kristne organisasjoner skal være et sted hvor de kan snakke med voksne om spørsmål knyttet til rus og seksualitet.

Forskning har vist at kristne organisasjoner lenge har strevd med å kommunisere med ungdom om de aktuelle temaene. Åse Røthings forskning fra 1990-tallet pekte på at undervisningen ble oppfattet som fjernt fra den virkeligheten de unge befant seg i. Når seksualitet ble tatt opp, var det gjerne i form av formaning og belæring. Dialogen var bare tilsynelatende. De unge kunne komme med sine spørsmål, men lederne hadde svarene. Hva som var synd og ikke, var sentralt. Den kristne forkynnelsen bidro ofte til å skape skam hos de unge.

Forskerne Dagny Kristine ­Johnson Hov og Irene Trysnes har gått gjennom veiledningsmateriell og kristne bøker på seksualitetsfeltet. Deres analyse viser at bøkene har endret seg fra å være kritiske til det moderne samfunn, til en strategi der man endrer formen med sikte på å bevare kjernen i tradisjonen. Det er en generell tendens til å erstatte advarsler med positive begrunnelser. I noen tilfeller er også de etiske reglene blitt endret – og ikke bare måten å formidle på – slik som synet på skilsmisse og onani.

I rapporten «Vi hjelper dem til å ta egne, gode valg», utarbeidet i et samarbeid med Blå Kors Norge og Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep, har vi kartlagt hva som foregår av formidling om rus og seksualitet innenfor ulike kristne organisasjoner. ­Utgangspunktet er en spørreundersøkelse til 361 (ungdoms)ledere i Den norske kirke, i to frikirker og i tre kristne organisasjoner. I tillegg har vi intervjuet åtte ledere og observert et konfirmantopplegg.

Det er prester og pastorer som oftest tar opp disse temaene med de unge. Dette skyldes at det gjerne skjer i forbindelse med konfirmanttiden. Likevel underviser så mange som én av tre trosopplæringsansvarlige unge om både rusmidler og om seksualitet. Omtrent halvparten driver undervisning ­omkring seksualitet og rusmidler. Blant sosialetiske temaer kommer menneskeverd og miljøvern på topp. Temaer som krig og fred og det flerkulturelle Norge ­berøres sjelden.

Generelt vektlegges «egenrefleksjon» svært høyt som mål for undervisningen. Ansatte i frikirker og misjonsorganisasjoner legger­ sterkere vekt på at teologisk ståsted skal prege undervisningen enn ansatte i Den norske kirke og KFUK-KFUM.

Temaer som grensesetting, kristne verdier, selvbilde og gruppepress er felles for undervisningen om rus og seksualitet. Hva som er synd og ikke, tones ned i formidlingen. Heller ikke «ekteskap» og «sex» er blant de hyppigst nevnte temaene, selv om de fortsatt er en del av ­undervisningen.

Det er delte­ meninger om hvor eksplisitt man skal snakke om ekteskapet som den beste rammen for seksuelle­ aktiviteter. Blant våre informanter kommer det til uttrykk tre ulike syn på dette. Noen vil eksplisitt fremheve ekteskapet som ramme for seksuelt samliv. Andre vil ikke nevne dette eksplisitt fordi det lett oppfattes som en form for regelorientering, som kan virke mot sin hensikt.

Enkelte synes det er meningsløst å være opptatt av ekteskapet fordi det fremstår som fjernt fra 15-åringers virkelighet. Å fremheve ekteskapet som betingelse for seksuelt samvær, kan bidra til å gjøre seksualiteten skambelagt.

Det er i materialet interessante forskjeller mellom mannlige og kvinnelige ledere. På rusfeltet legger mannlige ledere oftest opp til en tradisjonell, advarende­ tilnærming. Når det gjelder seksualitet tar kvinner oftere enn menn opp temaer som kjønnsroller og selvbilde, mens menn er mest orientert mot kristne verdier, ekteskap, synd og sex (i betydningen samleie).

Teologisk usikkerhet preger temaene som dreier seg om rusmidler og seksualitet. Det er en viktig hindring for videre satsing. Samtidig åpner det et rom for dem som har «teologisk selvsikkerhet» til å utvikle et eget opplegg som de kan stå inne for.

De som selv underviser på feltene opplever det som ­meningsfylt og givende. Det er særlig yngre ledere som synes undervisningen er krevende. Dette forteller oss at det er nødvendig med både kompetanse og pedagogiske­ evner for å ­skape god under­visning rundt disse temaene.

Først publisert i Vårt Land 21.10.2015