Dåpen, troen og kirkevalget

Det er mange viktige anliggender i Merete Thomassens innlegg «Det irriterende kristenfolket» (Vårt Land 13. oktober).

Jeg deler hennes frustrasjon over hvordan det på svært kulturbestemte kriterier har vært forsøkt, og kanskje også fortsatt noen steder forsøkes, å beskrive et tydelig identifiserbart «kristenfolk» eller en samling «personlig kristne».

Problemet blir akutt når disse utpekes som kirkens egentlige kjernetropper til fortrengsel som andre som også tror, men i en annen kulturell innpakning og kanskje også på en mer lavmælt og mindre synlig måte enn «kristenfolket».

Etter å ha ryddet unna «kristenfolk» og «personlig kristne» som markører for kristenstanden, stiller hun så spørsmålet: «Hvem er kristne?», og svarer «De døpte. Dette svaret har alltid vært det samme». Og hun har rett. Det er i dåpen vi innlemmes i kirkens og troens fellesskap, helt uten egen fortjeneste og medvirkning. I dåpen blir troen født.

Men dåpen er ingen garanti for at troen består livet gjennom. Det blir for enkelt å operere med formelen: de døpte = de kristne.­ Dersom et døpt menneske fornekter sin kristne tro, og det skjer dessverre, skal vi ­likevel si til vedkommende: Du er en kristen, selv om du ikke vil? For meg virker en slik holdning både ­autoritær og paternalistisk.

Troen kan fornektes, men vanligere er det kanskje at den visner av mangel på lys og luft fordi nådemidlene (Bibelen, bønnen, fellesskapet og nattverden) er fraværende. Troen kan sovne hen, det er en advarsel som Det nye testamente mange steder retter til oss alle.

Så hvem er egentlig de kristne? Ingen av oss skal trekke grensene. Denne innsikten har bare Gud. Men vi vet at tro og dåp hører uløselig sammen. Gjennom dåpen blir troen til, og i troen lever jeg i dåpens nåde.

Thomassen er også innom det nylig avholdte­ kirkevalget: «Kirkevalget har ­aktivert en rekke begreper som signaliserer at noen kristne er kristnere enn andre. At kreti og pleti ble oppfordra til å stemme ved Kirkevalget, ble oppfattet som uhørt av en del. I dette lå det et implisitt budskap: Noen er mer verdige enn andre til å stemme ved kirkevalget. Noen tilhører sentrum, andre periferien. Noen er kristenfolk, andre er det ikke.»

Dette forekommer meg å være en forenklende omgang med et mer kompleks saksforhold. Thomasen skiller her ikke mellom det prinsipielle grunnlaget for kirkedemokratiet, slik dette er utformet i den lutherske tanken om det «allmenne prestedømme»,­ og hvordan dette kirke­demokratiet skal ordnes og ­reguleres i kirkens liv.

Prinsipielt er det allmenne prestedømme det samme som de troendes prestedømme. Det er i kraft av dåp og tro at vi alle har ansvar for kirkens lære og forkynnelse, og kan delta i kirke­styret. Dette blir tydelig i nøkkelordet om det allmenne prestedømme i 1 Pet 2,9: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.»

I sitt viktige skrift «Til den kristne adel av tysk nasjon om bedring av kristendommens kår» fra 1520 viser Luther hvordan alle kristne, og ikke bare geistligheten, har ­ansvar for kirkens liv og ledelse. Her viser han nettopp til ordet ovenfor fra 1 Pet 2, i tillegg til andre skriftord. Dette felles ansvaret for kirken skyldes «at vi har én dåp, ett evangelium, én tro og er like kristne alle, for det er bare dåpen, evangeliet og troen som skaper geistlige og et kristent folk». Når han begrunner det allmenne prestedømme kan Luther enten vise både til troen og dåpen, slik som i sitatet ovenfor, eller bare til troen eller bare til dåpen. Begrepene kan skiftes ut og varieres fordi det ene aldri er uten det andre.

Luther erkjenner imidlertid at ikke alle døpte er troende. I et annet skrift fra 1520, «Om Romas pavedømme», skiller han derfor mellom «de to kirker»: Den ene kirken er den sanne og beskrives som «en åndelig, indre kristenhet», mens den andre kalles «en legemlig, ytre kristenhet». Det er altså to kirker i kirken. Noen er faktisk kristenfolk, andre er det ikke. Men Luther advarer mot ethvert forsøk på å skille disse fra hverandre.

Hva betyr alt dette for kirkevalget? Det er bred enighet i vår kirke om at valget gjennomføres slik at alle døpte har stemmerett og er valgbare. Ingen skal avkreves en erklæring om egen tro, her er det bare dåpen som teller. Det betyr ikke at troen er uvesentlig, men at vi ikke verken kan eller skal røkte etter hvem som er troende og hvem som ikke er det. Hvorvidt man selv vil være en kristen kan bare den enkelte selv avgjøre, og ingen andre.

Men – betyr dette at «kreti og pleti ble oppfordret til å stemme ved kirkevalget», slik Thomassen skriver? Ja, det ble de, hvis kreti og pleti var døpte og ønsket å stå for den tro som kirken bekjenner. Men hvis de samme kreti og pleti ikke delte kirkens tro og ikke kjente seg forpliktet av denne, til tross for dåp og kirkemedlemskap, var forutsetningen for deltakelse i kirkestyret gjennom valget heller ikke til stede.

Dette må en luthersk kirke kunne stå for uten å beskyldes for å være pietistisk eller for å målbære interessene til et kleint «kristenfolk» som vokter eget ­revir.

Kirken skal ønske alle velkommen til valg og arbeide for god valgdeltakelse uten å stille andre spørsmål enn om vedkommende er døpt og står i kirkens manntall.

Samtidig skal den ikke legge skjul på at kirkedemokratiets forutsetning er det allmenne prestedømme som er de troendes­ prestedømme.

Først publisert i Vårt Land 20.10.2015

LES OGSÅ: Espen Ottosens innlegg Dåp i stedet for tro?