En alvorlig tilsnikelse

Halvor Moxnes hevder (Vårt Land 10. oktober) at jeg enten driver med bevisst desinformasjon, eller at jeg ikke har lest de teologiske utredninger de siste 20 år, når jeg hevder at det teologiske arbeidet som er gjort før dette kirkevalget, er blitt lagt til side.

Ikke noe av dette er riktig. Når jeg skriver at det ble lagt til side, er det fordi jeg mener at resultatet av denne grundige behandlingen ikke kom til sin rett i kampanjen før kirkevalget.

Moxnes beskriver de siste års samlivsdebatt på en måte som blir misvisende. Det skaper et feilaktig inntrykk av at vi hele t­iden har behandlet samme tema. Før den nye ekteskaps­loven ble innført 1. januar 2009, diskuterte ikke kirken ekteskap for likekjønnede, men partnerskap. Det er altså kirkens syn på homofilt samliv og partnerskap som har vært i utvikling de siste 20 årene.

Etter hvert som likekjønnet ekte­skap ble temaet, finner vi en helt annen holdning til dette­ enn til partnerskap. Et utvalg oppnevnt av Bispemøtet i 1997 uttalte: «Å sidestille heterofilt ­ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære».

I 2004 og 2005 avviste biskopene enstemmig en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse, selv om flere av biskopene samtidig åpnet for at folk i partnerskap kunne tilsettes i kirkelige stillinger. I 2006 uttalte Lærenemnda: «Et stort flertall i nemnda ser det som viktig å framheve at ekteskapet mellom kvinne og mann er uttrykk­ for en ordning i skaper­verket som gir seg av kjønns­differensieringen.»

Før Stortinget vedtok den kjønnsnøytrale ekteskaps­loven i 2008, sa nesten alle de kirkelige høringsinstansene et klart nei til regjeringens radikale­ omdefinering av ekteskapet. I 2007 gjorde Kirkemøtet et vedtak­ der 83 prosent stemte for blant annet denne formuleringen: «Kirkemøtet vil fastholde at ekteskapsbegrepet fortsatt skal forbeholdes det offisielt inngåtte og forpliktende samlivet mellom mann og kvinne.» Flere eksempler kan gis.

Men så skjedde noe fatalt i ­behandlingen til Samlivsutvalget som ble oppnevnt av Bispemøtet i 2009 for å få klargjort Den norske kirkes ekteskapsforståelse. I sin innstilling, publisert i 2013, beskriver de det store arbeidet som ble utført på 1990-tallet­ og utover på 2000-tallet av biskopene, Lærenemnda og Kirke­møtet. Dette «kulminerte i Kirke­møtets vedtak i 2007 om at personer som lever i registrert partnerskap (må nå bety likekjønnet ekteskap), kan tilsettes i stillinger som krever vigsling.»

Det fatale er ordene­ som står i parentesen.­ Det som ble omtalt som likekjønnet­ partnerskap, blir nå med et penne­strøk identifisert som l­ike­kjønnet ekteskap, stikk i strid med det som de forskjellige ­instanser til da hadde uttalt.

I realiteten klarte en med dette grepet å legge til side det skillet som en i alle teologiske utredninger har operert med fram til da, og slik sett avskriver en det disse instansene har ment. En tar altså de tidligere uttalelser om partnerskap til inntekt for sitt syn på likekjønnet ekteskap. Dette er en alvorlig tilsnikelse som gjør at det er god dekning for å hevde at store deler av det som en tidligere har arbeidet seg frem til, er lagt til side.

Mange hevdet i valgkampen at en nå kan gå inn for 
like­­kjønnet ekteskap med dek-ning i disse tidligere utredningene.­ Men det er bare mulig dersom
en legger til side det skille mellom partnerskap og ekteskap som er forutsetningen for alle tidligere utredninger og ­anbefalinger.

I realiteten sitter man da igjen kun med Samlivsutvalgets utredning fra 2013 som begrunnelse­ når det gjelder vigsels­liturgi for likekjønnede. Resten er lagt til side.

Først publisert i Vårt Land 15.10.2015

Les Anfinn Skaaheims innlegg «Hvilken kirke som ble valgt»