Morten Andreas Horn

81

Dødshjelp sneket inn bakveien

Prosessen der dødshjelp ble legalisert i California, var svært uryddig. For dødshjelp-tilhengerne er lærdommen at det beste er å få sneket dødshjelpen inn bakveien.

Publisert: 13. okt 2015

Som omtalt i Vårt Land 
9. oktober har delstaten California vedtatt en lov for legeassistert selvmord, basert på «Oregon-modellen», og inspirert av dødsfallet til 29 år gamle Brittany Maynard.

Maynard led av en hjernesvulst, og flyttet fra California til Oregon for å få tilgang til lege­assistert selvmord. Hun tok sitt liv 1. november i fjor. Før selvmordet var hun gjenstand for stor medieoppmerksomhet,­ ­regissert av organisasjonen «Compassion & Choices» som kjemper for rett til dødshjelp. 
Etter hennes død har de etterlatte vært aktive i kampanjen for å få legalisert legeassistert selvmord i California, og dette målet ble altså nådd nå i høst.

Lovforslaget ble først avvist i den ordinære komité­behandlingen, men ble så sneket inn for parlamentet i en spesialsesjon for helsebudsjettet. Dermed gikk man glipp av den ordinære saksforberedende komitébehandlingen – den som skulle sikre at loven ble gransket og prøvet på om den rent lov­teknisk holdt mål.

Resultatet ble en lov som ikke gir klart svar på hvilke pasienter­ som kvalifiserer for aktiv dødshjelp, eller hvordan legenes dødshjelpspraksis skal reguleres og kontrolleres. Loven gir ikke myndighetene et godt redskap for å sanksjonere mot leger som opptrer i strid med loven. Den gir leger vidt spillerom til å utøve dødshjelp etter eget hode, med immunitet for straff.

Debatten om loven i California ble preget av emosjonelle vitnesbyrd fra parlamentarikere som hadde mistet noen av sine kjære i smertefulle dødsleier, eller som framholdt religiøse argumenter om livets hellighet.

Funksjonshemmedes foreninger var blant de sterkeste motstanderne av loven. Men risikoen for at loven kan ­sette sårbare pasienter under press, fikk lite oppmerksomhet både blant lovgiverne og i mediene.
 Det motsatte var tilfelle da parla­mentene i Skottland og England/Wales i sommer stemte ned grundig forberedte lovforslag om aktiv dødshjelp. Særlig i Skottland ble forslaget gjenstand for en grundig parlamentarisk prosess, der alvorlige hull i loven ble påpekt.

Men i California ble det altså «seier for Brittany». Det paradoksale er imidlertid at Brittany Maynards sak er en god illustrasjon på svakhetene i «Oregon-modellen», som California nå har adoptert.

Hvis man baserer seg på opplysningene om Maynards sykdom som hun selv la fram i mediene, må man mistenke at prognosen hun fikk var feil. Det ble sagt i april at hun hadde seks måneder igjen å leve – dette er kravet Oregon stiller for at man kan få utført aktiv dødshjelp. 
På filmene av Maynard kort tid før selvmordet i november framstår hun som nærmest helt 
intakt nevrologisk.

Oregon-modellen forutsetter også at pasienten er fast bestemt på å ta sitt liv – men Maynard publiserte selv en video få dager før selvmordet der hun uttalte at «now is not the time».

Californias parlament har ansvar for å vedta lover som klart regulerer hva som er tillatt og hva som er forbudt, som kan anvendes av rettsapparatet og som beskytter borgernes rettssikkerhet. De burde tatt lærdom av Brittany Maynards tilfelle, og stemt nei til legalisering av aktiv dødshjelp.

For dødshjelpstilhengerne er dette en viktig lærdom: Veien til legalisering går åpenbart ikke gjennom de ordinære, parlamentariske kanaler.

Det er bedre dersom man kan få sneket dødshjelpen inn bakveien: gjennom en folkeavstemning (som i Oregon), en ekstraordinær, parlamentarisk sesjon (som i California og Belgia), eller gjennom en rettsavgjørelse (som i Canada).

For motstanderne er det motsatt: En grundig og seriøs parlamentarisk behandling er det viktigste hinderet for en legalisering av aktiv dødshjelp.

Først publisert i Vårt Land 13.10.2015

Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Psykologi

Publisert rundt 6 år siden

kan være et effektivt maktmiddel. Massesuggesjon og smittemekanismer trer frem. I toppen sitter mangelfullt  utviklede sjelsevner og skal ta en avgjørelse basert på manipulering.

Brudepiken min døde av hjernesvulst. Hun var sengeliggende og delvis lammet på sine, siste dager. Hun stod løpet ut. Det gjorde familien rundt henne også. Tøft, men virkeligheten er tøff. Livet også.

Når menneskene møter sykdom kan de ikke spille sin egen tafatthet over på pasientene.

All smertelindring fører pasientene nærmere døden ved alvorlig sykdom.

Leger, sykepleiere og pårørende må trenes i livets slutt.

Man kan ikke sette giftsprøyter på alt man ikke liker, ikke orker eller tolererer.

Hvor går grensene da?

Det makabre er dødsstraffen (giftsprøyten). 

Når ingen ting gjelder blir samfunnet forsøplet. Den destruktibve siden, som kommer til syne, gir fienden gode betingelser. Man blir lett satt ut av spill. Kriminelle elsker slike diskusjoner/debatter. Da får de mye vann på møllen og mot til å fortsette. Vesten utrydder seg selv med gift (psykologisk krigføring).

Å være tilstede på et dødsleie er altomfattende.

Livets mangfoldighet ebber ut.

"Av jord er du kommet. Til jord skal du bli".

Naturen går sin gang.

Leger må også bli bedre til å virkelighetsorientere i sin praksis. Hvis man tenker at alt kan behandles, til og med døden, er man på villspor.

Kommentar #2

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Takk for at du engasjerer deg for livsretten

Publisert rundt 6 år siden

Det er skremmende når folk snakker om retten til å ta liv og retten til å bli avlivet. Skremmende av mange årsaker, men mest av alt skremmende for de som ikke vil ha denne problemstillingen i det hele tatt. Skremmende for oss som risikerer å bli stemplet som egoistiske når vi enten velger å føde våre handikappede barn, eller vi ønsker å leve selv om vi blir pleietrengende.

Hva er livet verdt hvis vi blir så kyniske at vi rensker ut de svakeste blandt oss og vet at vi ikke har noen der som vil støtte oss når livet butter imot. Drap og tilbud om drap kan aldri bli barmhjertig. Det er bare kvalmt.

Kommentar #3

|Hans Petter Skoug

15 innlegg  4781 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Hva er livet verdt hvis vi blir så kyniske at vi rensker ut de svakeste blandt oss

Hva har "de svakeste" med aktiv dødshjelp å gjøre?

Her stapper du stråmenn så det holder jo... Er dette kun for å forsøke å kneble en debatt vi faktisk trenger å høre begge sider av før vi kaster oss inn i noe? Kan virke slik...

Faktum er at dette IKKE har noe med abort ller "utvelgelse" av "de svake", men hva et voksent menneske måtte bestemme seg for å gjøre når alt håp er ute og alt man kan se frem til er resten av livet i lidelse... Skjønner godt at enkelte vil gjøre slutt på det jeg... Tror jeg ville gjort det selv om det ikke fantes håp lenger...

Så kan du la være å stappe dine andre "kjepphester" inn i dette og heller holde det til passende tråder? En skulle jo tro at dette ender med at man bare kan rulle sitt handicappede barn eller forkjølede mann/kone ned til klinikken for avlivning slik du legger dette frem jo...og slik blir det jo ikke om dette blir lovlig her i landet heller..

Kommentar #4

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
|Hans Petter Skoug. Gå til den siterte teksten.
En skulle jo tro at dette ender med at man bare kan rulle sitt handicappede barn eller forkjølede mann/kone ned til klinikken for avlivning slik du legger dette frem jo...og slik blir det jo ikke om dette blir lovlig her i landet heller..

Jeg skal ikke blande meg inn i disputten mellom Skoug og Spæren (men du verden for en grotesk forvrengning av Spærens kommentar, Skoug, det var uredelig av deg).
Men vil bare påpeke: Selvsagt vil man ikke legalisere aktiv dødshjelp for å trille "handicappede barn eller forkjølede mann/kone ned til klinikken for avlivning". Det som er problemet - er i den grad legalisering av aktiv dødshjelp åpner for enten misbruk av dødshjelpen, eller skråplanseffekter slik at det som idag er uakseptabelt i framtiden framstår som normalt.

Fra Oregon er det f.eks. enkelte historier som har kommet fram om misbruk. Jeg sier enkelte - men husk at utgangspunktet er at det i Oregon er et betydelig hemmelighold rundt dette med aktiv dødshjelp, bl.a. er det sterke begrensninger på hvor mye informasjon myndighetene tillater at lagres og slippes ut, det er også etter loven slik at disse dødsfallene ikke skal registreres som selvmord.
Men altså - én historie, om Kate Cheney, ser særlig godt dokumentert, fordi pasientens datter selv sto fram i avisene og fortalte om omstendighetene rundt selvmordet. Vel, lang historie kort: Ca. 80 år gamle, kreftsyke og lett demente, Kate Cheney ble presset til å velge assistert selvmord fordi hennes egen datter nektet å ha henne hjemme hos seg lenger, og ville presse henne til å bo på sykehjem.

Ett viktig ankepunkt mot Oregonmodellen er at den ikke stiller noen krav til grundigheten av vurderingen av pasientens samtykkekompetanse - så den åpner for at ikke-kompetente pasienter kan få utskrevet selvmordsmedisiner. Et annet ankepunkt er at det ikke er krav til overvåkning eller kontroll av omstendighetene når pasienten faktisk begår selvmordet. Så det er fullt mulig at en beslutningskompetent og villig pasient får utlevert selvmordsmedisin, avstår fra å bruke den, og så blir tatt livet av av sine pårørende etter at hun selv har blitt mentalt svekket og ikke lenger kompetent til å fatte beslutningen.
Man kan gjerne synes dette er søkt - men man kan like gjerne si at dette utgjør en betydelig sikkerhetsrisiko. Det er tilstrekkelig med anekdotisk bevis til å si at dette i hvert fall er noe som kan skje - og som loven burde beskyttet sårbare individer mot.

Ellers har man i Nederland og Belgia nå begynt å gi eutanasi til demente pasienter, mennesker som ikke lenger er beslutningskompetente, basert på 1) at de tidligere i livet har undertegnet et livstestament, og 2) at legen og de pårørende blir enige om at det er riktig å la pasienten slippe. Altså at disse menneskene, legen og de pårørende, blir enige om som du sier å "avlive" den demente personen.

Nederland har også innført det som kalles "Groningen-protokollen", som innebærer at legen og foreldrene kan bli enige om at et sterkt handicappet nyfødt barn kan tas livet av med medikamenter. Dette har vært brukt til barn som ikke er døende, barn som er levedyktige, men som ligger an til å få et liv preget av betydelig invaliditet. Belgia har også fjernet aldersgrensen for eutanasi, slik at dette kan gis helt uavhengig av alder (av naturlige årsaker er det tross alt få tilfeller der foreldrene ønsker dette for barna sine).
Når det gjelder større funksjonshemmede har forskningsstudier vist at større barn og voksne med mental retardasjon (f.eks. Downs syndrom) får dødshjelp, til tross for at de ikke er beslutningskompetente. Slike tilfeller finnes blant de ca. 20 % av eutanasitilfellene som ikke rapporteres til myndighetene (slik loven krever) - kanskje fordi legene vet at de da ville utsette seg for kritikk pga. manglende samtykke fra pasienten.

Dette skjer idag, i Nederland og Belgia, om enn foreløpig i nokså beskjedent omfang. Så jeg synes ikke du skal være så bastant, Skoug. Hvis du skal være så hard i uttalelsene bør du jo helst ha kontroll på fakta. Og fakta tilsier altså at dødshjelpslovene i Oregon og Benelux-landene åpner for misbruk, og har for svake kontrollsystemer. Dette - og ikke religiøs moralisering - er grunnen til at disse dødshjelpslovene er kritisert internasjonalt.

Kommentar #5

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Relgiøs moralisering

Publisert rundt 6 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Dette - og ikke religiøs moralisering - er grunnen til at disse dødshjelpslovene er kritisert internasjonalt.

Takk til Horn for gode og reflekterte innlegg og kommentarer over temaet.  Det eneste jeg vil minne om er at uansett vil saken ha en dimensjon av livssyn.  Horn nevner skråplaneffekten og dette handler da om begrunnelse, samvittighet og sakens emosjonelle dimensjon.  Horns tilnærming ser ut til å være av en type emosjonell karakter og det er ingen grunner til å fortenke ham i det.  Når det gjelder den livssynsmessige dimensjon mener jeg det er viktig å ivareta denne for det er der vi vil måtte hente den ultimate begrunnelse for hva vi skal mene og handle over saken. For siden dette handler om en type samvittighet/emosjonalitet vil en kristens livssynsbegrunnelser være like gyldige som en hvilken som helste annen gudelg eller gudløs. En gudløs f.eks. kan altså ikke påberope seg preferanser for sitt eget påstandsparadigme av et livssyn. Dette vil da skape noen utfordringer for en sekulær stat som skal være "livssynsnøytral" og samtidig skal drifte sykehus basert på tvungen skatteinnkrevning. Jeg mener derfor at dødshjelp og abort i alle former skal skilles fra ordinær sykehusdrift og samles i egne lokaliteter og spesialisert personell. Noe annet vil skape utrygghet og usikkerhet for de som trenger ordinær helsehjelp.  

Kommentar #6

|Hans Petter Skoug

15 innlegg  4781 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Dette skjer idag, i Nederland og Belgia, om enn foreløpig i nokså beskjedent omfang. Så jeg synes ikke du skal være så bastant, Skoug. Hvis du skal være så hard i uttalelsene bør du jo helst ha kontroll på fakta. Og fakta tilsier altså at dødshjelpslovene i Oregon og Benelux-landene åpner for misbruk, og har for svake kontrollsystemer.

Da ser jeg ingen grunn til å innbefatte andre enn de som er voksne og kompitetente som blir "brukere" av dette systemet heller. For meg er det nemlig helt utenkelig å rulle inn handikapede barn eller andre ikke samtykkende eller kompentente i klinikker der dette blir utført, så det er vel ikke aktiv dødshjelp det er noe galt med i så fall, men politikerne som gortar slikt... (For ikke å snakke om legene...)

Og det er mulig jeg var for hard med Spæren, men dette er hver eneste gang dette kommer på banen. Aktiv dødshjelp for meg er kun forbeholdt de som har uhelbredelige sykdommer men som er klare og kompitente til å ta avgjørelsene, jeg holdt på å si selvsagt, men det er tydeligvis ikke det.

Saken er at vi trenger en nyansert debatt om aktiv dødshjelp (altså for voksne, klare og kompetente mennesker) her i landet uten at den ødelegges av overfokus på handikapede barn som rulles inn i slike klinikker. Det var det jeg ville frem til. Samt at jeg er lei av skrikingen som alltid kjører slike diskusjoner i grøfta.... der det alltid fokuseres på "hva hvis..." scenarioer som ikke har noe med saken å gjøre. Så jeg beklager den, men jeg trodde aktiv dødshjelp var for voksne jeg da, ikke døds klinikker der anonyme leger tar livet av unger over en lav sko for en billig penge... Ville aldri ha falt meg inn å gjørt noe slikt... og litt naivt trodde jeg ingen andre ville det heller.. Men her har jo helt klart systemene sviktet...

Kommentar #7

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
|Hans Petter Skoug. Gå til den siterte teksten.
Så jeg beklager den, men jeg trodde aktiv dødshjelp var for voksne jeg da, ikke døds klinikker der anonyme leger tar livet av unger over en lav sko for en billig penge... Ville aldri ha falt meg inn å gjørt noe slikt... og litt naivt trodde jeg ingen andre ville det heller.. Men her har jo helt klart systemene sviktet...

Nei, for å si det slik: Det er ikke systemene som svikter - det er slik systemene fungerer: De tillater dette. Det er derfor systemene i Oregon og Nederland/Belgia er dårlige - nettopp fordi de fungerer  slik at de tillater denne typen praksis.

I Nederland er det altså kjent at både nyfødte med store skader, og barn/voksne med mental retardasjon, får medikamenter beregnet på å ta deres liv (altså, de blir "avlivet", på det nederlenderne nå anser som en human måte å avlive et menneske som bør få dø, selv om mennesket selv ikke er mentalt kompetent til å mene noe om saken). Legene blir ikke straffet for dette - til dels fordi de ikke melder det inn til komitéene som skal granske legenes valg. Systemet i Nederland - systemet, slik det fungerer - baserer seg på at legen selv melder inn hva han har gjort. Erfaringen over >10 år er at bare 80 % av dødshjelpstilfellene blir meldt inn.
I tillegg er det en stor, og kanskje økende, forekomst av at nederlandske leger gir morfin og sederende (sove-) medikamenter ved livets slutt, i slike doser at det kan bidra til å ta livet av pasienten. Dette gjøres i større omfang enn i f.eks. Norge - og dette kan bli en måte å gi pasienten dødshjelp på der man ikke er forpliktet til å melde det til myndighetene, og dermed heller ikke risikerer gransking om man har gjort noe galt.

De nederlandske legene er vel ikke anonyme (jeg vet ikke hvor du henter dette fra - dette med anonyme leger (nesten som om du maler et bilde av anonyme, tause, maskekledde leger som henter folk inn for å ta livet av dem)). Men i Oregon er det faktisk et viktig poeng at loven gir beskyttelse til leger som velger å utføre aktiv dødshjelp, slik at de ikke skal risikere sanksjoner fra andre hvis de utfører det.
I Sveits har det også - fram til Erika Preisig nå har stått fram og tiltrukket seg mye medieoppmerksomhet - vært hemmelighold rundt hvilke leger Dignitas, Exit og de andre dødshjelpsorganisasjonene har brukt til å få utskrevet dødelige medikamenter. Selv i Erika Preisigs "Lifecircle" er det hemmelig hvem hun bruker som "lege nr. 2" som skal dobbeltsjekke hennes vurdering: I filmene derfra er hun filmet bakfra, ett sted fikk vi oppgitt fornavnet hennes, men ingen mer informasjon om hennes identitet eller kvalifikasjoner.
Det er derfor betydelig grad av anonymitet for disse legenes del, selv om de naturlig nok har en åpen identitet vis-a-vis pasientene de gir dødshjelp til.

Igjen: Er det ikke tankevekkende hvor lite du, tydeligvis, vet om denne saken? Det er ikke til din forkleinelse - de aller fleste i Norge har lite faktakunnnskap om dette spørsmålet. Hvorfor skal vi da la oss imponere av meningsmålinger, når folks meninger bygger på kunnskapsmangel?
Politikerne har så langt skjønt dette: De vil selvsagt tekkes folket, men i spørsmålet om aktiv dødshjelp krever det at folket oppdaterer sine kunnskaper før de skal tekkes.

Kommentar #8

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Bjørn David Bratlie. Gå til den siterte teksten.
Når det gjelder den livssynsmessige dimensjon mener jeg det er viktig å ivareta denne for det er der vi vil måtte hente den ultimate begrunnelse for hva vi skal mene og handle over saken. For siden dette handler om en type samvittighet/emosjonalitet vil en kristens livssynsbegrunnelser være like gyldige som en hvilken som helste annen gudelg eller gudløs. En gudløs f.eks. kan altså ikke påberope seg preferanser for sitt eget påstandsparadigme av et livssyn.

Det er din rett å se dette i et livssynsperspektiv. Jeg gjør jo også det - jeg ser det i et humanetisk perspektiv. Som du vet er det andre humanetikere som ser annerledes på det enn meg - det er jo da også humanetikkens natur: Den gir åpning for ulike syn på etiske spørsmål.

Som du kan se av min tekst her, og andre ting jeg har skrevet (det er dessverre nokså omfattende, etterhvert....) er det fullt mulig å argumentere mot legalisering av aktiv dødshjelp, selv uten denne "ultimate begrunnelse" som f.eks. et kristent livssyn kan gi.

Det er ellers et tankekors dette at selv om den kristne begrunnelsen for deg er den ultimate - så virker det nesten motsatt for mange, mange andre borgere i vårt livssynsåpne, men tungt sekulariserte samfunn. Det er nesten en regel uten unntak at når kristne argumenterer mot aktiv dødshjelp, så fører det til oppildning blant sekulære som er for. Jeg frykter også at endel sekulære mennesker, folk som ikke i utgangspunktet er så veldig opptatt av eller inne i selve spørsmålet om aktiv dødshjelp, kan drives over i "ja-leiren" rett og slett fordi de i hvert fall vet at de er uenig med de kristne.
Eller mer nyansert: De vet at de er uenig i dette fenomenet at kristne autoriteter og majoritetsbefolkning bruker sitt livssyn til å legge begrensninger og trykke ned andre mennesker i samfunnet, også mennesker som ikke deler deres kristne livssyn. Det er et potensiale for opprør mot de skranker kristendommen reiser - som for mange er så viktig at de av og til kanskje ikke tar seg tid til å sjekke om det faktisk finnes gode ikke-kristne begrunnelser for noen av disse skrankene.

Kommentar #9

|Hans Petter Skoug

15 innlegg  4781 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Igjen: Er det ikke tankevekkende hvor lite du, tydeligvis, vet om denne saken? Det er ikke til din forkleinelse - de aller fleste i Norge har lite faktakunnnskap om dette spørsmålet. Hvorfor skal vi da la oss imponere av meningsmålinger, når folks meninger bygger på kunnskapsmangel?
Politikerne har så langt skjønt dette: De vil selvsagt tekkes folket, men i spørsmålet om aktiv dødshjelp krever det at folket oppdaterer sine kunnskaper før de skal tekkes.

Det er jo nettopp derfor jeg ønsker en "clean" debatt om dette, UTEN å dra inn alle de gale tingene som andre land har dratt med som om dette er noe vi selvfølgelig skal følge etter her i landet!!!

Det er jo derfor det er så viktig å få denne debatten her i landet, nettopp fordi folk flest ikke vet nok om dette. Og da trenger vi en debatt som først og fremst tar for seg aktiv dødshjelp for voksne, klare og kompitente voksne og ikke ødelegge dette med å dra inn abort, drap på handikappede og uføre barn (fordi dette gjøres i andre land).

Er helt enig i at man ikke kan ha leger som "annonymiserer seg" ved å ikke melde inn hva de har gjort (det er også en måte å være annonym på vet du...) eller at det skal gå så langt at man også lar en slik ordning innbefatte de som ikke kan snakke for seg selv, eller er voksne, myndige personer. Men dette skal vel ikke få ødelegge for de som er voksne, myndige og kompetente til å bestemme over sitt eget liv vel?

Så opplys gjerne du. Jeg hører gjerne på argumenter både for og i mot jeg, da jeg ikke har landet på noen av sidene enda, nettopp fordi jeg ikke vet nok om det til å si hverken ja eller nei.... Men la være å blande dette, og la oss ta en sak av gangen. At andre land/stater har valgt slike løsninger (og også syntes det er "greit" å ta livet av de som ikke er voksne ller kan snakke for seg selv) er faktisk ikke det samme som at vi MÅ gjøre det her i landet! 

For å ta livet av handikappede unger eller andre som ikke er voksne og klare på hva dette innebærer er jeg også motstander av, det ville være å gå alt for langt i mine øyne. Jeg er derimot for at det får være foreldrenes valg FØR fosteret er tre måneder om de vil ta abort om barnet har store handikap (tror jeg ville valgt et sånt barn bort selv...), men dette har ingenting med at voksne vil ende livene sine på det de anser som en verdig måte. Dette er to forskjellige debatter og bør ikke blandes.

Kommentar #10

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
|Hans Petter Skoug. Gå til den siterte teksten.
Dette er to forskjellige debatter og bør ikke blandes.

Jeg har skrevet om forholdet mellom abort og aktiv dødshjelp i et tidligere innlegg på vd.no: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat42/thread102314/

Som du kan lese der argumenterer jeg for at dette er to separate spørsmål, som det er lite hensiktsmessig å blande sammen, selv om jeg også ser at det finnes likhetstrekk mellom diskusjonen om abort og dødshjelp som kan være av interesse. Men som etiske spørsmål er de altså separate.

Du argumenterer her for aktiv dødshjelp gitt til en avgrenset gruppe mennesker: Voksne, myndige og kompetente til å bestemme over sitt eget liv.

Det er et forståelig synspunkt. Vær da likevel klar over tre ting:

1.

- du opererer her med en mer liberal avgrensning enn i Oregon og de andre amerikanske delstatene - der er det et krav om at personen som skal få hjelp til å ta sitt liv skal ha en medisinsk diagnose, en tilstand som medfører døden innen 6 måneder. Du har så langt ikke presisert klart at personer som skal få bestemme over sitt eget liv skal ha en medisinsk diagnose, være døende eller noe slikt.
Hvis du mener dette, vil du (eller "noen", altså lovgiverne som skal lage en slik lov) måtte komme opp med et forslag til hvilke tilstander, diagnoser eller prognoser som skal brukes til å skille mellom de som skal få lov til å bestemme over sin død, og de som skal nektes dette.
I hovedinnlegget påpekte jeg at deltstaten Oregon - berømt for "Oregon-modellen" - har valgt et kriteriesett som i realiteten er vanskelig eller umulig å forholde seg til, fordi det bygger på premisser som ikke er medisinsk mulige: Det å prognostisere overlevelse i et seks-måneders perspektiv. Brittany Maynard er det mest kjente eksemplet på en pasient som fikk dødshjelp i Oregon, trolig på grunnlag av en upresis eller direkte feil prognose.

- du har faktisk også en mer liberal avgrensning enn Nederland har - for også der forutsettes det at pasienten har en medisinsk diagnose. Nederlandske leger - som er klart for legalisert eutanasi - er sterkt i mot at dette skal kunne gis til mennesker som ikke har en diagnose. Men det er sterke krefter i Nederland som protesterer mot dette: Hvorfor, i et samfunn som tillater at mennesker blir tatt livet av gjennom en dødelig injeksjon, skal denne skånsomme dødsmåten forbeholdes bare mennesker som legen har gitt en diagnose, og hvor legens subjektive skjønn tilsier at dødshjelp skal gis? Hvorfor, spør disse, kan ikke personen selv få ta valget om at "nå ønsker jeg å dø" ?
Men til tross for at Nederland altså har en slik form for avgrensning (kravet om medisinsk diagnose) har landet et i internasjonal sammenheng enormt omfang av eutanasi: Ca. 6000 mennesker dør på dette viset årlig, overført til norske forhold ville det tilsvare omtrent 1500 mennesker årlig.

2.

- du forutsetter her at personene som skal få hjelp til å ta sitt liv skal være beslutningskompetente. Det er åpenbart forståelig at du stiller dette kravet. Men i klartekst betyr dette at du vil nekte dødshjelp til mennesker som er demente, eller bevissthetssvekkede etter skader eller sykdom, eller med psykiske lidelser som påvirker beslutningskompetansen. Det er for så vidt lett nok å ekskludere disse gruppene i en internett-debatt. Det er vanskeligere når man sitter med slike pasienter foran seg: fortvilte mennesker med sterkt redusert livskvalitet, som selv ønsker å dø eller hvor de pårørende bønnfaller legen om å la personen slippe mer lidelse.

Erfaringen fra landene som har tillatt aktiv dødshjelp har vært at de enten har følt seg tvunget til å utvide dødshjelpen også til disse menneskene (det har vært situasjonen i Nederland og Belgia), eller at de "løser" problemet ved å beholde lovens strenge avgrensning - og så ignorerer de heller kravene til samtykkekompetanse når de utfører dødshjelpen. F.eks. er det i Oregon bare 4 % av pasientene som gjennomgår psykiatrisk vurdering. Og det er ingen kontroll av hvordan det står til med pasientenes beslutningskompetanse etter at de har fått resepten fra legen. Resepten har ingen expiry date, og det er selvsagt mulig at en kompetent pasient får resepten, deretter blir in-kompetent ettersom sykdommen skrider fram, og så tilføres medisinen av pårørende som føler at dødsleiet må få en avslutning.

3.

- du mener at de som får dødshjelp bør være voksne og myndige. Ift. det siste er det et poeng at "myndighet" i helsemessig sammenheng egentlig oppstår ved 16 års alder - etter den alderen er du myndig som pasient. Og helt ned til 12 års alder sier loven at barna skal ha beslutningsmyndighet i helsespørsmål som angår dem; dvs. at de er foreldrene som bestemmer på barnas vegne, men barnas syn skal bli hørt og tillegges stor vekt.
I tråd med dette har Belgia fjernet aldersgrensen for eutanasi, mens Nederland tillater eutanasi ned til 12 år (som beskrevet over). Også i disse landene var det opprinnelig tanken at dette selvsagt måtte forbeholdes voksne, myndige og kompetente mennesker. Men man har i disse landene erfart og forstått at en så streng avgrensning blir umulig å forsvare, når man først har tillatt dette prinsippet med at leger kan hjelpe folk med å dø.
Det er helt OK at du ønsker å ha en slik avgrensning, og at vi skal holde fast ved den. Det er likevel et spørsmål hvor realistisk det er, at vi skal klare å holde fast ved den. Erfaringen fra andre land tyder på at det vil være vanskelig. Det er sant at vi ikke må gjennomgå samme skråplansutvikling som andre land har gjort. Men risikoen for at vi vil gjøre det er åpenbart tilstede. Ikke minst mangler det - foreløpig - overbevisende argumenter for hvordan vi skal forhindre en skråplanseffekt. Dette er jo effekter som tvinger seg fram, og som altså andre land har demonstrert for oss at tvinger seg fram. Da blir det for enkelt å basere seg på at "det er typisk norsk å være god", at liksom vi vil vise oss mer prinsippfaste enn de andre landene.

Kommentar #11

|Hans Petter Skoug

15 innlegg  4781 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Det er likevel et spørsmål hvor realistisk det er, at vi skal klare å holde fast ved den.

Er et vanskelig spørsmål dette... Ser den. Som hva vi skal stille de enkelte sakene opp i mot... Som det du nevner, en familie som ser sin demente 96 år gamle bestefar lider og som ønsker at han kan få slippe... Hva gjør vi da? Hvem skal ta avgjørelsen?Men igjen, det er jo nettopp derfor folk bør opplyses også...

På den andre siden....  Vi sliter allerede i dag her i landet med tiltak, oppfølgning og hjelp til mennesker som lider av en eller annen psykisk lidelse, tilbudet er så og si ikke eksisterende om man ikke bruker billetten "nesten selvmord". (har ei venninne som i mange år har hatt panikk angst anfall og hun har rett og slett gitt opp når hun forsto at hun aldri ville komme lenger enn til damen på telefonen som rådet henne til å puste i en plastikk pose... hvis hun var så heldig at noen svarte der i det hele tatt...) så det er vel for mye forlangt å tro at man kan innføre noe slikt her i landet og tro at det vil funksjonere optimalt... Først bør vi vel gjøre noe med det eksisterende "ikke eksisterende" problemet tenker jeg...

Kommentar #12

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
|Hans Petter Skoug. Gå til den siterte teksten.
På den andre siden.... Vi sliter allerede i dag her i landet med tiltak, oppfølgning og hjelp til mennesker som lider av en eller annen psykisk lidelse, tilbudet er så og si ikke eksisterende om man ikke bruker billetten "nesten selvmord". (har ei venninne som i mange år har hatt panikk angst anfall og hun har rett og slett gitt opp når hun forsto at hun aldri ville komme lenger enn til damen på telefonen som rådet henne til å puste i en plastikk pose... hvis hun var så heldig at noen svarte der i det hele tatt...) så det er vel for mye forlangt å tro at man kan innføre noe slikt her i landet og tro at det vil funksjonere optimalt... Først bør vi vel gjøre noe med det eksisterende "ikke eksisterende" problemet tenker jeg...

Du har rett: Vi sliter allerede idag med å lage gode systemer på mange områder av helsevesenet. Jeg føler meg ikke trygg på at vi i Norge skal få til et system for aktiv dødshjelp som i praksis vil fungere bedre enn i andre land. Og i andre land har det altså vist seg å ikke fungere - dvs., det fungerer jo godt - dødshjelpen går på skinner. Det som ikke fungerer i andre land, er myndighetenes kontroll over legenes praksis (den er nesten ikke-eksisterende), eller lovens evne til å forhindre misbruk. Det er tallrike anekdotiske eksempler på dette, anonymisert forskning bekrefter at misbruk forekommer, og først og fremst er det mistanke om svære mørketall og misbruk som ikke dokumenteres - fordi granskingene bygger på legenes egen-rapportering, og dermed er prisgitt deres ærlighet og selvinnsikt.

Det er mye vi trenger å bli bedre på i norsk dødsomsorg. Blant oss som jobber med dette er det en ganske tydelig holdning om at det er langt viktigere med andre tiltak en aktiv dødshjelp, dersom dødsomsorgen skal bedres. Jeg nevner i fleng:
- bedre utbygging av hospice- og andre ordninger for døende pasienter
- at hele det palliative systemet utvides til å omfatte større pasientgrupper enn bare de med kreft - ikke minst pasienter som dør av nevrologiske sykdommer
- bedre kunnskap om smertelindring hos sykehjems- og sykehuspersonell, både på lege- og sykepleiesiden
- mer utstrakt bruk av forberedelsessamtaler og evt. offentlige, nøytrale livstestamenter, for å sikre bedre dialog og enighet om hva som skal gjøres med pasienten ved livets slutt
- bedre tilrettelegging for at de som ønsker det skal få dø hjemme - men også at de som ønsker å få hjelp på institusjon skal få god og verdig omsorg der, uten å bli kasteballer
- enda mer fokus på helhetlig og eksistensiell omsorg til døende pasienter - om vi kunne blitt flinkere til å få med frivillige organisasjoner, styrke pårørende i deres omsorgsarbeid, etc., slik at vi kunne gitt lindring også for disse eksistensielle plagene som piller ikke nødvendigvis hjelper for
- trolig trenger vi noe mer kunnskap om og ved behov bruk av metoden lindrende sedring, som kan gi lindring til døende pasienter der vanlig lindring ikke kommer til målet.

Det hadde vært fint om vi kunne fått et like stort engasjement for disse delene av dødsomsorgen, som vi ser hver gang Dagbladet, VG, NRK og TV2 slår stort opp oppsiktsvekkende saker om aktiv dødshjelp.

Kommentar #13

Sonja Bruholt

3 innlegg  24 kommentarer

Takk!

Publisert rundt 6 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Eller mer nyansert: De vet at de er uenig i dette fenomenet at kristne autoriteter og majoritetsbefolkning bruker sitt livssyn til å legge begrensninger og trykke ned andre mennesker i samfunnet, også mennesker som ikke deler deres kristne livssyn. Det er et potensiale for opprør mot de skranker kristendommen reiser - som for mange er så viktig at de av og til kanskje ikke tar seg tid til å sjekke om det faktisk finnes gode ikke-kristne begrunnelser for noen av disse skrankene.

Det er jo derfor vi trenger så veldig sånne som deg. Eller deg. Jeg har ikke oppdaget så mange andre. Takk for at du gidder dette! Du tenker så godt prinsippielt, argumenterer ut fra fakta og forskning og erfaring - og ikke ut fra religion eller følelser. Takk!

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere