Verdidebatt

På flukt

Det er helt legitimt at norske myndigheter vurderer asylsøkeres behov, og drøfter hvor mange vårt land kan ta imot og bosette. Men som kristne enkeltmennesker er vi kalt til å vise omsorg og kjærlighet overfor alle.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En strøm av utlendinger har de siste månedene kommet til Europa. Noen har også funnet veien til Norge. I dette nummeret skriver Utsyn om denne situasjonen og belyser hvordan vi som kristne bør forholde oss til mennesker på flukt.

Det er mye som bør og kan diskuteres når et økende antall immigranter, asylsøkere og flyktninger kommer til Europa. For kristne er det viktig å skille mellom politikk og tro, mellom rollen staten har og vår forpliktelse som enkeltmennesker.

Et stort og variert bilde. De fleste politikere – ganske uavhengig av ståsted – mener det er viktig å finne ut hvor mange av dem som kommer til Europa som er reelle flyktninger. Enkelte hevder at vi ikke bør snakke om «flyktningkatastrofe», fordi mange av dem som kommer først og fremst er på jakt etter et bedre liv.

En begrunnelse er at de fleste som kommer er unge menn. Men kanskje er det andre forhold som fører til at det først og fremst er menn som flykter?

Et beslektet tema handler om at mange kommer til Europa ved hjelp av menneskesmuglere. Det finnes mennesker – og grupper – som tjener millioner på å hjelpe desperate mennesker til Europa. Hvor viktig er det å stanse disse gruppene?

Vi kan også spørre om det faktum at mange må betale dyrt for å komme til Europa betyr at det er de mest ressurssterke som kommer hit. Det betyr ikke at disse ikke har krav på medmenneskelighet og rettferdighet. Men det er viktig at vi ikke glemmer alle dem som lever som flyktninger – registrerte eller uregistrerte – i Tyrkia eller Libanon.

Personlig og statlig ansvar. I Matteus 5,44 sier Jesus: «Elsk deres fiender». Han oppfordrer oss til å møte vold med kjærlighet – og snu det andre kinnet til (Matteus 5,39). Dette er ord som forplikter en kristen. Men de forplikter ikke en stat på samme måte.

Samfunnet vårt ville ikke fungert hvis norske politifolk vendte det andre kinnet til i møte med kriminalitet eller forsvaret hadde som hovedoppgave å elske fiender. I Romerbrevet 13,17 forklarer Paulus at staten skal bruke maktmidler («sverdet») for å straffe det onde.

Omtrent slik må vi også tenke om forskjellen mellom hvordan en stat opptrer og hvordan kristne enkeltpersoner opptrer når mennesker flykter til Europa.

Elske våre medmennesker. Det er helt legitimt at politikere drøfter hvor mange flyktninger et land eller en kommune kan bosette, hvordan de kan finne ut hvem som har beskyttelsesbehov og tar grep for å stanse menneskesmuglere.

Så lenge det ikke finnes fri innvandring til Norge, noe ingen går inn for, er det nødvendig å finne et rettferdig system når asylsøkere og flyktninger kommer. Slike diskusjoner må også kristne politikere gå inn i.

Kort sagt: Det gir mening å tenke at norske myndigheter bør behandle flyktninger på en annen måte enn de som kommer til Norge i jakten på et bedre liv.

Men kristne enkeltmennesker skal ikke gjøre forskjell på folk: Vi er kalt til å vise omsorg og kjærlighet overfor alle mennesker.

Norske utlendingsmyndigheter bør nok sjekke om historien til en asylsøker er troverdig. En kristen har en helt annen oppgave. Vi skal – uavhengig av årsaken til at mennesker kommer til Norge – elske våre medmennesker og vise godhet mot alle.

Innlegget ble først publisert som nettleder på utsyn.no.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt