Fantastiske tider vi er inne i...

Det er fantastiske tider vi i dag er inne i, selv om vi ikke engang er i barnestadiet i utforskningen av solsystemet vi er en del av. NASA har flere spennende prosjekter på gang og kan nå vise oss bilder tatt av satellitten «New Horizon» (Skutt opp i 19 januar 2006) av den «diskrediterte» lille «planeten» Pluto, der man mener å ha funnet is (Ikke så rart at det er is, da det er ca 230 kuldegrader der… ). Satellitten skal videre til kuiper beltet, som er beltet av asteroider, (stein, is og annet) som ble til «overs» etter at planetene vi i dag har i vårt lille solsystem ble til for mellom fire til fem milliarder år siden, vår jord inkludert. Det er fra dette beltet som asteroidene som nå og da krasjer inn i vår planet kommer fra, etter at de mest sannsynlig har endret kurs etter å ha støtt sammen med andre asteroider i kuiper beltet.

Det er ni og et halvt år siden denne satellitten ble skutt ut fra vår jord og jeg syntes det er fascinerende å tenke på at noen mennesker på denne jorden er så smarte at de klarer å beregne dette "møtet" så lang tid i forveien. Det er ganske enkelt kjempe imponerende hva vitenskap har fått til de siste tyve årene og bedre blir det!!! Satellitten har en fart av 50 000 kilometer i timen (Til sammenligning beveger jorden seg 30 000 meter pr sekund i forhold til sola, mens vår galakse beveger seg med 1 000 kilometer i sekundet… Relativt i forhold til noe annet selvsagt….) og det sier litt om distansen fra jorda til Pluto når det har tatt 9,5 år å komme dit i den hastigheten… og enda er vår lille avkrok av planeter i vår galakse ufattelig liten og når man tenker på at det er flere milliarder galakser som til sammen har flere planeter enn det finnes sandkorn på jorden så blir det hele ganske så svimlende og vanskelig å fatte…

Det er når man står ovenfor slike fakta at man skjønner hvor ufattelig små og ubetydelige vi mennesker er. Blir vår planet borte i morgen er det ingen som kommer til å legge merke til det engang, da det ikke betyr noe fra eller til i det hele tatt og det faktumet gir i hvert fall meg glede over at jeg har fått lov til å være med å se denne utviklingen som vitenskap har stått for og fått dette lille glimtet inn i universets gedigne størrelse i form av mitt liv. Og enda mer gledelig er det at dette bare er begynnelsen.

Om noen ti år er det kanskje vanlig å reise frem og tilbake til andre planeter og vi har kanskje bosatt Mars og har planer om å besøke andre, mer fjernt liggende planeter. Og kanskje vi en dag vil finne liv på andre planeter…. Selv om sjansen for å finne intelligent liv er veldig liten, da avstandene er så utrolig, ufattelig store, så syntes jeg det er spennende å tenke på det. Det eneste vi ville hatt til felles med annet liv på andre planeter ville jo vært evolusjonen, for det andre livet ville jo selvsagt også ha evolvert på samme måte som vi har på vår planet, spørsmålet blir jo til hva det eventuelt andre livet har evolvert til.. De har jo nesten helt sikkert helt andre forutsetninger på sin planet og evolusjon er som kjent ingen styrt prosess…. Men du verden hvor spennende det ville vært å besøkt en planet med liv på!! Jeg innser jo at jeg aldri kommer til å oppleve det, men håper at våre etterkommere en dag vil oppleve det. Det fascinerende med at mennesket reiser ut i rommet er jo at vi også kommer til å evolvere videre. Si at en gruppe dro den ene veien og en annen gruppe den andre og bosatte seg på hver sin planet. Da ville det etter en del tusen år garantert være tilpassninger på den ene planeten som det ikke var på den andre (eller her på jorden), og den andre planeten kanskje hadde sine egne tilpassninger for å møte klimatiske og andre utfordringer og etter nok noen tusen år ville disse menneskene vært så forskjellige at de ikke lenger var samme art… Fascinerende å tenke på.... Dette ville jo uansett kun vært en videreføring av alle de menneske artene vi har hatt her på jorden, men ikke mindre spennende av den grunn.

Vi ser jo allerede i dag hvor utrolig fort vår kropp tilpasser seg forandringer. Vektløshet for eksempel, gjør at kroppene til astronauter nesten øyeblikkelig får muskelsvinn (hjertet trenger ikke lenger den samme styrken for å pumpe blod til hodet og musklene ellers svinner derfor hen hvis de ikke trener..) og skjelettet, som ikke trenger den samme benstrukturen for å holde kroppen oppe, slutter å produsere kalsium… I løpet av uker!! Det samme vil selvsagt skje med eventuelle dyr vi tar med oss, eller planter… De vil også tilpasse seg der de kommer…

Skal menneskeheten overleve må vi til andre planeter. Jorden vil en dag brennes opp når sola går tom for drivstoff, men lenge før det vil jorden være tom for resurser…. Så skal våre etterkommere overleve så må vi videre så det er spennende tider vi går i møte… Virkelig spennende tider, for det kommer til å vise om vi vil overleve som art eller ikke…En eller annen dag vil det ta slutt da, men inntil da.... Spennende  :)