Å finne igjen de filosofiske røttene

Kirken som fornuftens fanebærer, Joachim Kleiven (Vårt Land 7. september)? Ja slik burde det være, men i beste fall mener kirkesamfunn flest ingenting om slikt, så det er nok en lang vei å gå. Og selv er jeg glad for at jeg fikk gløden for vitenskap før jeg fikk et forhold til kirken.

Da Kristus fant meg som 16-åring og jeg ga opp min gryende ateisme, var jeg allerede overbevist om at det var teknologi og naturvitenskap som var min vei. I ettertid har jeg skjønt at slik ble jeg spart for å måtte forholde meg til de anti-vitenskapelige strømningene som også er i kirken.

Som student i Trondheim i 70-årene var det lite snakk om å integrere troen med naturvitenskap. Men det var en og annen som snakket om Francis Schaeffer, den amerikanske teologen som hadde base i Sveits. Jeg grep begjærlig fatt i hans tanker og leste hver eneste bok han ga ut.

Uovertruffen. Schaeffer hadde en uovertruffen evne til å koble troen med 70-tallets tidsånd. Han kunne forklare hva den gryende relativismen betød og hvordan den utfordret sannhetsbegrepet. Men det var to punkter han ikke var så god på. Det første var forholdet mellom vitenskap og tro. Det andre var et område der mange av oss protestanter har en blind flekk, nemlig tenkere fra tiden før reformasjonen.

Etter hvert opplevde jeg en rik tilfredsstillelse i å arbeide med teknologien og fysikken for medisinsk avbildning. Dét å utforske skaperverket ble også en form for gudstjeneste. Men samtidig lå fortellingen om konflikten mellom vitenskap og kirken der som et bakteppe. Den ble markedsført så godt at mange i kirken også trodde på den. Det skulle ta meg enda noen år før bl.a. Bjørn Are Davidsens myteknusing skulle gjøre meg klar over at det i stor grad er en oppkonstruert konflikt.

Byttet mening. Det beste bildet på nettopp dét finnes hos den franske fysikeren og historikeren Pierre Duhem. Han arbeidet seg bakover gjennom vitenskapshistorien og skrev høsten 1903, som de fleste andre, at mellom antikken og 1600-tallet skjedde det ingenting av betydning i fysikk. Men bare et halvt år etter, da han hadde funnet hvordan da Vinci og Galileo bygget på århundrer av forskning ved universitetet i Paris, hadde han fullstendig byttet mening.

Duhem hadde avdekket at det var nettopp de som hadde funnet at bevegelse var masse ganger fart – impetus – som de kalte det. Det var ikke Galileo. Moderne vitenskap bygde altså på den kristne middelalderen, den var ikke oppstått som et brudd med den. Dette endret helt Duhems videre forskning og hans funn reflekteres nå i alle seriøse historikeres beretning om vitenskapens opprinnelse.

Rik arv. Så når Kleiven snakker om den litt diffuse størrelsen som kalles kirken oppfordrer han vel egentlig til en tilsvarende gjenoppdagelse av den rike arven av kristne tenkere fra middelalderen og inn i vår tid. Der er vi helt på linje. Tiden burde være moden for at selv protestanter kan forholde seg til katolske tenkere også nå, selv de fra moderne tid.

Mange i kirken har funnet tilbake til meditasjons- og retreattradisjonen de siste tiårene. Det hadde vært fantastisk om vi også kunne bli stolte av våre røtter innen tenkning og filosofi!