En ortodoks prests tvetydige ikke-argumenter

Jeg har egentlig ikke brukt min kronikk «Bekjennelser fra en angrende homoskeptiker» for å argumentere noe særlig for mitt eget syn eller utdype tankeprosessene bak, men hovedsakelig for å konstatere at mitt syn har endret seg i årenes løp.Mitt innlegg er en dåres forsøk på å være åpen og ærlig om hva jeg har kommet til å mene om menneskelig seksualitet, homofili, m.m. i møte med en kjærlig Gud – tross at dette ikke er noe jeg har mandat til å si at representerer Den ortodokse kirkens offisielle lære, eller at Den ortodokse kirken generelt kommer til å åpne for denne forståelsesmåte i nærmest framtid.

«Størst av alt er kjærlighet» er ikke for min del et feilsitert vers fra 1. Korinterbrev 13, men et velkjent sitat brukt på norsk som gjenspeiler greske uttrykk som «Kjærlighet overgår/seirer over…alt», osv. Dette er uttrykk for et konsept, og innenfor store deler av den ortodokse tradisjonen er det ofte konseptene som er viktigere enn selve ordlyden. Dette kalles for å tolke lovens «ånd» vs. bokstaven, en idé som ikke er fremmed for andre deler av kristendommen heller. Pastorale tolkninger av kirkeretten og unntak fra tid til annen kalles i ortodoks språkdrakt for «økonomi», som kan kanskje beskrives på norsk som «pastorale hensyn». Dette er en form for pastoral kjærlighet som overgår overgeneraliserte motforestillinger og innvendinger på detaljnivå. Jeg anser ikke "kjærlighet" for å være et lettvint svar. Kjærlighet har en iboende raushet, godhet og nåde også, og det er slettes ikke lettvint å leve dette ut.

Det er ikke til å unngå å se at historisk sett så finnes det faktisk motsigelser i både Bibelen og Tradisjonen så vel som i Kirkeretten. Fra et akademisk, historisk ståsted finnes det heller ikke ett manuskript fra de første århundrene som inneholder den endelige utgaven av Bibelen slik den kjennes i dag – den ble satt sammen i løpet av århundrene etter Kristus, og det finnes forskjellige utgaver for forskjellige kirkesamfunn også. Å si at Den ortodokse kirken, eller noen av de andre kristne kirkene eller trossamfunnene for den del, aldri har endret seg, eller at læren og praksisen alltid har vært den samme eller at anvendelsen av mange bibelske skikker ikke har falt bort ved årenes løp, ville være usant. Av og til har endringene tilsynelatende kommet pga. kontekstuelle tilfeldigheter, av og til har eldre skikker blitt gjeninnført bevisst og av og til fjernet mens andre, fullstendig nye skikker har blitt innført, med eller uten kamp innad i kirken. Dette er en stadig prosess, også i kirken, som har foregått og fortsatt foregår, om vi liker det eller ikke. I hvilken grad dette skal skje eller ikke, og evt. med hvilken hastighet, er en del av den enkelte kirkes indre diskusjon – og det bør både konservative og liberale prøve å vise respekt for, særlig med tanke på religionsfrihet og religionens egenart som fenomen, spør du meg.

I forhold til «naturrett» som argument, mener jeg at man må være veldig forsiktig med å anvende dette, nettopp fordi den ikke er entydig og har blitt brukt og fortsatt brukes på mange tvilsomme måter – dessverre også på rasistiske eller kvinnefiendtlige måter. I forhold til seksuell omgang og naturrett går noen så langt som å si at samleie kun skal utføres med tanke på å få barn. Er dette riktig bruk av begrepet naturrett?

Innenfor ortodoks teologi er Bibelen én del av Tradisjonen, og som Hl. Johannes Krysóstomos sier, burde vi ikke trenge det skrevne ord i det hele tatt fordi Ordet, som er Kristus og Evangeliet selv, skulle ha vært skrevet på våre hjerter. Det sies at de viktigste budene er at man skal ”elske Gud og sin neste som seg selv” og at hele loven er innebygd i disse to budene. Hva hvis det var så enkelt? Andre prinsipper, bl.a. som å ikke dømme, ligger innebygd i kjærligheten og vektlegges og anvendes gang på gang på ulogisk vis i den ortodokse tradisjonen. Hvordan tolking av Skriften i Tradisjonens ånd bør skje kan oppsummeres i ordene til Hl. Markus, asketen: «Ikke bli hovmodige over dine tolkninger av skriften…» og «når man leser skriften bør man anvende alt på seg selv og ikke på andre». Når man leser Bibelen gjennom Tradisjonen, dvs. i lys av «ortodoks visdomslitteratur sammen med sine åndelige anekdoter…», finner man betydelige grunner til å forkynne en mye rausere tro enn den som kun formidles gjennom en bokstavelig tolkning av Bibelen eller Kirkeretten for den del.

Om jeg så tar feil i dette så tror jeg på en Gud som er større og rausere enn meg og hva jeg måtte mene til enhver tid. Jeg stoler på Guds store barmhjertighet overfor meg på tross av mine mange feiltrinn, min egoisme, stolthet og grådighet.

Jeg forkynner ikke her en kristen logikk med sine medfølgende argumenter, men en raus og ulogisk barmhjertighet og nestekjærlighet. Dette er ikke kristen logikk, men kristen mystikk. Slik ønsker jeg å tilnærme meg Gud, livet og min neste.