Hvorfor slik trofasthet til folkekirken?

Det har tatt meg omlag 30 år å forlate folkekirken. Jeg led valgets kvaler, følte at jeg var reaksjonær om jeg forlot kirken og visste heller ikke hvor jeg skulle gjøre av meg om jeg gjorde alvor av oppbruddstanken.

Ja, jeg er en traust person slik jeg tror de fleste av mine landsfrender er. Opplært som jeg var, til trofasthet og håp om bedre tider. Kirkens teologi vaklet riktignok med ujevne mellomrom, men det ville vel være en grense, tenkte jeg. Nå vet jeg at det finnes ingen grenser for folkekirken.

Ja, jeg var lenge nokså historieløs. 500 år med lutherdom hadde gjort sitt til at jeg følte at det var den egentlige historien. Nå vet jeg at kristendommens historie opprinnelig ikke var luthersk og at det var politikk som i størst grad gjorde at lutherdommen og folkekirken fikk fotfeste, mens den opprinnelige katolske kirke ble nedlagt og ordensfolket ble kastet på dør.

Ja, jeg trodde lenge at breddekontakten som folkekirken har var misjonerende. Nå vet jeg at det svært sjeldent er tilfelle, og at det snarere virker motsatt. Kanskje virker den til og med som vaksine mot sann kristen tro.

Ja, jeg har vært redd for hva forandring kan føre til. Da jeg var på vei for å melde meg ut av folkekirken kom tanken til meg; "nå er du hjemløs". Etter at utmeldelsen var et faktum kjente jeg derimot en stor glede;"endelig fri". Jeg aner hvor trosveien vil føre meg, men går med små skritt.

Jeg tenker at mange av troens menn og kvinner opp gjennom tidene har blitt kalt til oppbrudd. Abraham er en av dem, Paulus en annen. Det er litt reaksjonært, ja. Men noen ganger er det nødvendig for Guds rikes framvekst.