Israel, religion og politikk

Innlegget er langt og en gedigen pusteøvelse. Beklager dette. Men temaene innbyr til teologisk refleksjon og dermed aktiv lytten og prosesstenkning. At man tenker over egen tenkning. Den som allerede VET hva som er sannheten om temaene jødisk og kristen etikk vs politikk trenger ikke lese innlegget.

I Begynnelsen var Ordet; og siden kom alle ordene...

Siden jeg er av jødisk ætt (opprinnelig, på den ene familiesiden), så tillater jeg meg noen tanker ut fra et forent etisk blikk ut fra jødisk og kristen tro:

Nå er det kjent nok ingen lette veier ut av det skrekkelige som foregår i midt-østen. Her blir selv den sterkeste utslitt og   resignerer vel lett av den stadige forverringen tiår for tiår. Men fundamentalismen på begge sider, eller fra de tre sidene jødedom, kristne og muslimer, er uansett kun kriseforsterkende faktorer. Å resignere er i hvert fall uansett ingen god løsning. Ei heller å falle for fristelsen og forenklende skjære gjennom og suffisant hevde at Gud er den som aktivt bidrar kriseforsterkende her med de gode hellige avsluttende mål som begrunnelse: Uansett om man tror på den ene aller andre religionen.

Dessverre kan det til tider se ut som om enkelte er så opptatt og fascinert av Guds ord og rettledning at vår neste blir stilt i skyggen. Troen og ideene om Guds vilje og mening blir så altomfattende at man paradoksalt nok mister det egentlig levende og iboende i skriften; og i verste fall Han som faktisk ER Ordet selv.  Flere mener altså å ha det meste på det tørre i Gudsforholdet hva gjelder Israel og jldene. I likhet med visse teologiske voktere og bedrevitere i Jesu tid, for øvrig.  Ikke minst de mest ekstreme kristensionistene skiller seg dessverre grelt ut her. PÅ samme måte som religiøse ekstremister på motsatt side, selv om de benyttede virkemidler selvsagt skiller seg radikalt: Begrunnelsene for forståelse av det som skjer kan derimot se ut til å harmonisere, selv om fortegnet er motsatt. Jfr kristensionisten Gro Wenskes uttalelser tidligere i år:

"Araberne må ut av Israel. De vil ikke slutte med å drepe jøder før de ser sitt eget blod flyte. Arabernes terror er Guds straff for jødenes unnfallenhet. Israel burde ikke gitt araberne fulle borgerrettigheter, bare «hus, mat og arbeid". (Ref. Vårt Land)

Forholdet til den andre, medmennesket, blir lett sekundær når Guds ord og tolkninger av profetier gis så sterkt fokus, spesielt da den andre - mennesket - som ikke deler tro eller tilhørighet. Å være medmenneske, en neste,  eller ikke avgjøres øyensynlig ut fra om en bejaer en spesifikk teologisk posisjon, eller ikke? Dette får stort sett negative og destruktive konsekvenser: Flere blir dermed som konsekvens annenrangs mennesker som må finne seg i å lide en heller ublid skjebne, utrolig nok for at Guds vilje skal skje (!). Isolering og overdreven vektlegging av enkelte teologiske idealer blir altså lett menneskefiendtlighet og dermed glir det rett og slett over i avgudsdyrking: Der ærefrykten for Gud og medmennesket svinner hen, der gis det grobunn for det ondes fremvekst: Onde impulser har alltid en lei tendens til å finne en bakdør på selv de beste hensikters arena: Om det handler om teologi eller politikk. Nå har heller aldri gode hensikter og idelaer vært noen garanti mot dårlige og destruktive konsekvenser.

Å fokusere så intenst og sterkt på enkelte områder i teologien blir intet mindre enn tro på avveier og rå "fariseisme".  Den levende og pulserende troen befinner seg derimot midt mellom den ensporede idealismen på den ene siden og den lidenskapsløse realismen på den andre. Uten at troen verken skal oppfattes som fri for idealer eller å være blind for realitetene. Det handler om å våge å stå i balansen mellom ytterlighetene. Også her. Gud finner man gjennom å gå inn i livet og gjøre det gode.

Vi er alle skapt av Gud, dermed kan ingen unndra seg ansvaret og plikten som følger det å være til som medmenneske. Du bærer i ditt indre samme Guds skaper-stempel som jeg. Det innerste i troen består av en ærbødighet og respekt for Gud og derfor alltid også for medmennesket. Hvilket innebærer en grunnholdning til livet som i nået har forrang for teologisk retthaveri og sentrering om ordene. Grunnholdningen i den jødiske så vel som i den kristne troen innebærer en ærefrykt for skaperverket, takknemlighet for livet som gave, som under og forpliktelse. Videre med ydmykhet i erkjennelsen av å være et skapt menneske; hvilket betyr at mitt medmenneske eksisterer under de akkurat samme grunnleggende livsvilkår som meg selv. Med f.eks. samme livsrett, behov, håp, gleder og sorger osv.

Videre betyr det at jeg faktisk har- og praktiserer min hverdag i en grunnleggende TILLIT til Gud, og at jeg dermed også lar Gud være nettopp Gud. Gud trenger ingen beskyttelse fra sin skapning; det er vi som lever i Guds omsorg: Å la Gud være Gud er mildt sagt vesentlig; dermed kan man i tillit faktisk også stole på at Gud tar vare på oss. Vi skal dermed også våge å hvile i tilliten til Guds omsorg.

Toraens etiske fordringer, kjernen i det mellommenneskelige rommet, bygger f.eks. ikke hovedsakelig på strikte regler, men på sammenhengen med kjærligheten til Gud og medmennesket. Som det står i min personlige presentasjon her på verdidebatts brukerside:

"Troen og livsmotet betyr å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Dvs: Viktigere enn fascinerende teorier, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er den faktiske utøvelsen av tekstens og livets kjerneinnhold i hverdagen."

Kjærligheten til Gud er m.a.o. absolutt og totalt sammenknyttet med nestekjærligheten. Livet, nåden og forsoningen er altså en gave. Måten jeg viser min takknemlighet og kjærlighet tilbake til Gud på er at jeg går inn i livet og elsker min neste som meg selv. Nettopp fordi også hun og han er en Guds skapning med et avtrykk av Guds bilde i sitt innerste. Da, og bare da, i erkjennelsen av dette elsker jeg Gud. Det eksisterer ikke mer kjærlighet enn den som realiseres i handling. En handling som bygger på respekt og nestekjærlighet, nettopp det som jeg søker hos min neste.

Ergo er ikke nestekjærligheten et rent bud like vel, men en konsekvens av våkenhet, mot til tilstedeværelse og faktisk ren erkjennelse. Dvs nødvendigvis d.s.s. selverkjennelse. Troens etikk har altså mer karakter av vishet og erkjennelse, enn bud. Ergo er den jødiske etikken faktisk ytterst lite teologisk preget, men heller bestemte frukter av det å erkjenne seg som ansvarlig menneske i fellesskapet. Det gode blir altså først godt når det gjøres for sin egen skyld; ikke fordi den som handler har til hensikt å oppnå noe her i livet eller etter døden. Dette siste er i tilfelle utslag av selviskhet.

Troen på Gud kan selvsagt i seg selv virke styrkende i etikken, men etikken er verken kristen eller jødisk per se. Gud valgte og velger det gode fordi det er godt. Det er ikke godt fordi Gud har valgt og velger det. Min bemøtning av min neste, forholdet her, er et speilbilde av mitt Gudsforhold. Det rette Gudsforholdet preges dermed av kjærlighet, ydmykhet og rettskaffenhet.

Alt dette innebærer naturlig nok at jeg griper dagen og mobiliserer viljen til å leve i takt med sannheten, rettferdigheten og aktiv omsorg for min neste. Som for øvrig er noen av kjærlighetens fordringer. Slik Kristus ER ordet, oppfylte og realiserer det, slik skal vi våge å tre inn i livet. Vi realiserer oss som menneske når vi speiler oss i Kristus.

Videre: Vi skal ikke forholde oss til bibelen og toraen; men til innholdet (!) av bibelen og toraen. Hvilket innebærer at man må være bevisst potensielle og forvrengende innslag av subjektivitet og ideologi-impregnerte blikk som ofte følger fascinasjon og idealismens ofte pregede tunnelsyn.

Det handler om å være. Om å gå inn i livet og ta ansvaret: Relasjonen mellom Gud og mennesker er altså sentrert i ånd; ikke i makt. Verken den personlige eller den statlige. Kjærlighet, sannhet og rettferdighet er m.a.o. helt sammenvevet.

Mine etiske grunnholdninger som er inspirert av Kristus og de hellige skrifters levende puls kan aldri (!)  annulleres av overordnede politiske mål begrunnet i samme trosgrunnlag.

Israel og jødene som Guds utvalgte folk har dessverre blitt mistolket og forvrengt i en slik grad at det har fått fryktelige konsekvenser for både jødene selv, andre folkegrupper og kristne. Utvelgelsen går utelukkende på at de mottok skriften, de skulle forvalte Guds ord og deretter forkynne monoteismen. Å være utvalgt er ikke begrunnet i at jødene har større verdi enn andre folkeslag eller har andre særrettigheter fremfor resten av menneskeheten. Jeg minner om Guds flere påminnelser i GT om å elske de fremmede. Også palestinere og annerledestroende er å anse som "fremmede". Og i Talmud, så vektlegges dette desto mer. Hos f.eks. profeten Amos, så står det at alle jordens folk er like meget verdt; nettopp fordi vi alle er oppstått av Guds skapergjerning. Jfr. Amos 9:7. " For meg, israelitter, er dere som kusjittene, sier Herren.Jeg førte Israel opp fra Egypt, men også filisterne fra Kafto og arameerne fra Kisr." Og Job bodde f.eks. i landet Us, som identifiseres med et område øst for Israel.

I Jona ser vi det samme, om Guds omsorg for Ninive. Gud skapte altså mennesket først. Ikke jøden, men ganske enkelt mennesket per se. Andre folk har m.a.o. samme betydning og verdi som Israels folk.

Alle, absolutt alle, er Guds skapninger.  En konsekvent monoteisme medfører med nødvendigvis også en universell forståelse av menneskeheten. Tror man på én Gud, så fører det nødvendigvis til erkjennelsen av én menneskehet, og dermed medfører dette at nestekjærligheten og etikken blir universelt gyldig nødvendigvis.

Talmud påviser bestemt at de rettferdige og fromme i alle folkeslag fører til eksplisitte føringer for forståelsen av mennesket og etikken. Guds ord er altså en gave til alle. Fra Talmud finner man også denne fortellingen om "de andre": "Da Israel dro gjennom havet og egypterne druknet ville engler stemme i en lovsang. Da ble Herren vred og sa: "Mine skapninger  drukner i havet; så vil dere stemme i en lovsang?!" Talmud fastslår bestemt at de rettferdige og kjærlighetsvillige i alle folkeslag vil ta del i den evige saligheten. Enten man er israelitt eller hedning; Gud vil se med et godt øye på enhver god gjerning uansett fra hvem.

Å vise nestekjærlighet er det samme som å realisere seg som menneske. Nestekjærligheten og medlidenheten er sentralt i jødisk etikk. Jfr også Jesus fortelling om den barmhjertige samaritan. Det går med andre ord primært på hendelsen og kvaliteten "identifikasjon" fordi vår neste er som oss selv. Man endrer i erfaringen av Guds nåde den andre fra "den" og "han" til et "DU". (Martin Buber). Fordi vi i erkjennelsen FORSTÅR at Gud elsker oss. Her ligger basisen. Ikke FØLER i det indre at Gud elsker oss. Men altså forstår (!) det, uansett stemninger og selvopplevelser. Vi reiser oss derfor modig opp igjen, og går ut i det åpne landskap. For også å bli skuffet og såret, igjen. Slik er det. Dette er livet. Vi skal gå ut i livet for å erfare oss til hva kjærlighet, respekt, medmenneskelighet, vennlighet og solidaritet er. Og fra dette kommer vi trinnvis til en forståelse og glimt av Gudserkjennelse: Gud som ER disse nevnte kvalitetene.

Vår retning som menneske (og troende)i hverdagen er altså primært mot det etiske, ikke mot verken identitet eller liturgi og kirkelige handlinger. Fordi dette siste faktisk er hellige åpnende "grensesnitt", dvs dører til Gud, og dermed til vår neste og oss selv. Sakramentene er nødvendige, men ikke tilstrekkelige livselementer. Dette betyr selvsagt ikke at det kirkelige er uviktig, men det er ikke alene det ene. Det religiøse og seremonielle er møter med Gud og skal også så være et tilbakestøt ut i livet under ansvar i fellesskapet igjen.

Og merk vel: Noen lesere som sitter fast i skyttergravene reagerer vel her induktivt. Så for god ordens skyld: Jeg mener absolutt IKKE (!) med dette at staten Israel ikke har lov og rett til å forsvare seg. Men denne retten er noe annet enn å føre en ekstrempolitikk som opprettholder og trinnvis forsterker segregering og generell undertrykkelse. Siden jeg da er den jeg er og har bodd i Israel, så kan jeg dog se at situasjonsbetingede og midlertidige "dårlige politiske løsninger" tvinger seg frem i et miljø som er utsatt for direkte jødehat og omfattende terror fra flere kanter, i et bitte lite land. Situasjonen er alt annet enkel og oversiktelig. Viser til dette innlegget. (Et kort sidespor: Jeg går forøvrig med min kippa daglig; hvilket har vært og er en blandet opplevelse. Jeg har dessverre opplevet både trakassering og hets).

Men dette siste med terror og trusler skal ikke være påskudd for ekstremistene for å legitimere ytterligere okkupasjon og generell undertrykkelse mot andre folkegrupper. Det finnes for øvrig flere forente organisasjoner i midt-østen som arbeider for fred og sameksistens: Palestinere og israelere, muslimer og jøder, familier som er krigstrette og mer enn lei av den mangeårige krigene og terror. Folk som samarbeider og vil arbeide for en riktig nok utfordrende løsning hvor alle er med og danner premisser. Se eksempel her. "Parents Circle". Men disse får sjelden eller aldri oppmerksomhet i norsk presse. Her er frontene ekstremt polariserte og preges av sterke emosjonelle føringer hvor ikke akkurat analyse og refleksjon preger frontene.

Politisert religion, eller religionsinfisert politikk, er som å blande nitro og glycerin: Konfliktene i midtøsten er allerede så impregnert av religion at de konstruktive religiøse autoritetene må trekkes inn. Inntil i dag er det de ekstreme autoritene som har mest politisk makt hos flere av muslimene, dessverre. Fortsetter dagens prosess i negativ retning vil også de religiøse og ekstremistene i israel få mer støtte. Og desverre kan det se ut til at fleres iherdige forsøk på å skape en religions- og direkte rasekonflikt med Guds faner høyt hevet vinner frem.

Fra Koranen : "Å ta et uskyldig liv er det samme som å ta livet av hele menneskeheten… Og å redde et liv er som å redde hele menneskeheten". Og fra Talmud: "Den som ødelegger et eneste menneskeliv er like så skyldig som om han hadde ødelagt hele verden; og den som redder et eneste liv fortjener like meget berøm som om han reddet hele verden".

Her er utgangspunktet for dialogen.

Nå vet jeg at det står andre ting også i kjølevannet av dette koranverset. Ting som absolutt ikke bygger opp under sameksistens. Men det står også en rekke temmelig grove ting i bibelen man ikke lenger legger vekt på. Skal de gryende konstruktive og positive kreftene i islam ha en sjanse til å virke som en surdeig innenfra, så trenger de vår støtte. Jo mer avvisende og kategoriske vi opptrer utenfra, jo mer skyver vi disse medmenneskene fra oss, og jo mer gir vi ekstremistene rett og makt: Deres liv, reformasjon og fremtid skal visst defineres og foregå utelukkende på vestens premisser? En slik vestlig maktarroganse er det ingen i verden som vil gi seg over til. Man burde ha forstått dette for lengst. Dette nevnte gjelder for øvrig i høyeste grad begge sider i midtøsten konflikten: Å støte fra seg den ene parten kategorisk og fordomsfullt resulterer i det motsatte av det man håper på.

Reformasjonen i vest tok lang, lang, tid. Grovt regnet kan man hevde atreformasjonen varte fra 1537 til grunnloven ble vedtatt i 1814.Hvilket er ganske lang tid.Det kostet oppgjør og krig, etc. Men med vestlige øyne kan det se ut til at islams reformasjon derimot for det første helst skal foregå på våre premisser og gjerne raskt og effektivt over et par år.

Men hva er da alternativet til å støtte de gruende konstruktive kreftene? Fortsatt krig, terror, drap, attentater, tortur og undertrykkelse i utført i Guds navn påvente av at Gud selv griper inn og tar saken? Det ser ikke lyst ut, må det innrømmes: Professor Trond Berg Eriksen påpeker f.eks. korrekt nok at islam helt unngikk både en renesanse og opplysningstiden, og han er nok negativ til at islam i det hele tatt kan virke moderniserende. Berg Eriksen skriver at forskjellen mellom vesten og midtøsten er at "den ene regionen er moderne og den andre så langt har nektet å modernisere sine forestillinger om staten, enkeltmenneskets frihet og religionen som sannhetskilde."

Eriksen fortsetter med å konstatere at de islamske land aldri har hatt verken renessanse eller opplysningstid. Det er en så stor kløft mellom radikale og moderate muslimer at det ikke lenger er sakssvarende å omtale alle disse gruppene med samme begrep. Og religionsviter og midtøstenekspert Turid Smith Polfus: "Moderate muslimer fremmer modernisering. I sin holdning og praksis legger de vekt på individet, på staten som aktør for å skape endring, på individuelle livsprosjekter. Dessuten ønsker de ikke at endring skal skje gjennom bruk av vold, men ved mest mulig demokratiske midler".

Skal de få positive og konstruktive kreftene støttes, eller skal vi gå ned i til de andre i skyttergravene på den ene siden?