Ord over grind: Tro, tenkning og samtaler

"En samtale består ingenlunde i, at de samtalende skiftende meddeler hinanden de tanker og oplevelser de hver for seg har. men de samtalende taler nettopp sammen - hver med henblikk på den andens svar; såvel som hver svarer med henblikk på hva den andre har sagt. En genuin samtale består derfor overhodet ikke i en skiftende ført monolog; for jeg kan ikke tale med den andre blot ved å tale til ham og vise versa. Og det på den måte at den ene alltid henvender seg til den andre for hans svars skyld."

(Sitat: Knud E. Løgstrup)

Å bedrive aktiv lytting og sansning er ikke alltid like lett. Noen ganger står tanker og ´yndlingsideer´ med godt innøvde formuerlinger i veien. Å følge Verdidebatt er ikke bare en ubetinget inspirasjon og fordring til ettertanke. Enkelte ganger virker det som om noen er mer opptatt av å illustrere hvor rett og sant de tenker i motsetning til den man mer eller mindre dannet tar avstand fra og hamrer løs på. Visse deltagere argumenterer for sine egne synspunkter på en riktig nok smart og skarp måte, men er tidvis både ufine og arrogante. Men er man sikker i sin tenkning og hvordan man vil begrunne den, så burde det vel være unødvendig å bruke den åndelige fattigmanns billige og primitive knep?

Men meningsytringer er et ubetinget gode, så lenge det også blir samtale og dialog. Vi lever dog heldigvis i et mangfoldig og pluralistisk samfunn; dette stimulerer til stadig bevisstgjøring av egne posisjoner og begrunnelser: Er man levende, så er man i utvikling. Men vekst og utvikling betyr ikke nødvendigvis alltid det samme som å være i bevegelse fra noe hele tiden. F.eks. hva gjelder den pulserende kjernen i de grunnleggende verdier og standpunkter, f.eks. en tro. Det som dog utvikler seg er kan hende hvordan man velger å forstå dette indre, og hvordan man uttrykker det?

I en hektisk epoke hvor alt stadig endres og erstattes er det nesten slik at alt som består betraktes som konservativt og avleggs; ene og alene fordi det ikke forandrer seg. Det finnes selvsagt en forskjell mellom det ´bundne konservative´ som alltid vil bevare ting slik de var tidligere ene og alene fordi det "alltid har vært slik", og det som vil bevare for å holde seg nær kilden uten å la seg forvilles av kulturvekslinger og stemninger i tiden. Jeg er overbevist om at det finnes noe som forener, noe som går dypere enn våre splittelser og ulikheter. Men som samtidig er av en slik art at det alltid utfordrer og forstyrrer det som stivner og legger seg i verste fall som tykk is over våre innerste kilder.

Det levende og pulserende som finnes i vårt indre oppleves bare om man våger å bebo seg selv; være helt til stede i nået og livet. Hvilket ikke er så lett som man skulle tro; fordi tilstedeværelsen samtidig er betinget av motet til forstyrrende selvmøter i de åpne landskap. Det innebærer at vi alle hele tiden tvinges til å begrunne, forstå og kontinuerlig bevisstgjøre oss våre standpunkter og posisjoner.

Når det gjelder vesentlige fag som sosiologi, psykologi, historie, fysikk, religionsfilosofi og fagfilosofi osv så forventer man med rette at den som uttaler seg er kompetent og rimelig godt innsatt i faget før vedkommende markerer seg tungt og bredt i det offentlige rommet.

Men når det gjelder religion, faktisk et av de vanskeligste og mest utfordrende kulturområder, så anser visst enhver seg brått som fullbåren ekspert; uansett bakgrunn og faglig innsikt - og uttaler seg så med en autoritet og tyngde selv keiseren med sine nye klær nikker anerkjennende og misunnelig til.

Den som tror på Gud, for eksempel meg selv, forsøker ikke å forklare hva som skjer her og der i verden; men forsøksvis søke og tenke over selve grunnlaget for at noe i det hele tatt finnes, og om det har noen mening, og hvilken mening. Å tro at det totale intet helt tilfeldig og alene materielt ble til noe, at dette noe så ble til liv, og at liv så til slutt ble til bevissthet, hukommelse og levende refleksjon er for meg både tåpelig og en tankemessig grøftekjøring.

Kort sagt og selvsagt med et lettbent glimt i øyet: Hvordan og hvorfor ble da det en gang fortidige fjerne totale intet... til Bachs H-mollsmesse?

Én vinkling: Ikke få lager et grelt bilde av religion generelt og kristendom spesielt. Bilder som ikke sjeldent har sine røtter i vonde erfaringer i konkrete settinger; enten egne eller nære medmenneskers ditto. Så tegnes engasjert og velformulert en karikatur av tro og kristendom som så blir det hendige avkanaliseringsobjekt og container for iboende levende vedlikeholdt aggresjon, forakt og frustrasjoner. Vi er med andre ord en og annen gang vitne til noe langt mer enn en legitim ateistisk meningsytring. Man sier m.a.o. samtidig noe mer enn man hadde tenkt å si, som André Bjerke sier i sitt dikt om ordene.

Ofte kan man se det samme fenomenet i debatten om kristen tro spesielt: Det som er i ferd med å skje for enkelte i meningspresentasjonen er at engasjementet avslører en karakter av en type selvoppgjør, som generaliseres og så utlegges som "kulturdebatt" og "religionsdiskurs".

Men ingen nåtidens teolog, verken katolsk, protestantisk eller jødisk, kan avslutte sitt teologistudium og eventuelle embedseksamen uten at de grundig har gjennomgått og blitt konfrontert med den religionskritikken som siden starten av forrige århundre har satt sitt preg på de teologiske debattene. Kanskje dette er en av grunnene til at så få fagteologer orker å kaste seg inn i den type svart/hvitt-"debatt" som noen ateister legger opp til; nettopp fordi den er så grunnløs og preget av aggresjon?

Og ikke minst er dette et foreldet stadium og lite akademisk, eller medmenneskelig fruktbart på den annen side. Og det er vel helst dette siste som burde være målet for et genuint engasjement?

Den nevnte ganske synbare aggresjonen, forakten og ensidige tunnelsynet som preger visse "debattanter" er faktisk uttrykk for en usunn dogmatisk ateisme og en pseudoreligiøs holdning. Den aggressive utgaven av ateismen vi da blir vitne til er muligens også et uttrykk for en barnslig fortvilelse, en fornærmethet og vrede over at man ikke fant det man mente å ha krav på i troen en gang tidligere i livet?

Når den i og for seg nøkterne, nyttige og dialogvillige ateismen går over i aggressiv og foraktfull modus er den faktisk ikke lenger ateisme per se, men offensiv ideologi tuftet på ikke alt for godt skjult menneskeforakt. Ergo burde også ateister luke litt i egne rekker: Korttenkte og primitive individer er likelig fordelt i alle livssyn.

Det finnes som nevnt en nyttig og ærlig ateisme som vil ha en dialog og er villige til å lytte og gi. Dvs være i en sunn interaksjon med omgivelsene, Det er altså ikke denne typen ateisme jeg har i fokus her. Den ærlige og redelige ateismen er derfor ikke et bittert og foraktfullt forsøk på å ramme andre troende.

Når den nøkterne og nøytrale ateismen utvikler seg til foraktfulle angrep på troen som sådan, stygge karakteriseringer av troende gjennom ikke alltid like godt skjulte personangrep, osv, så blir den kun faktisk noe annet. Nemlig et uttrykk for en misantropisk dogmatisk ideologi. Den som ikke tror på Gud kan selvsagt gjerne avdekke feilgrep, forbrytelser og elendighet utført i en religions navn gjennom historien. Eksemplene er da også legio. Man gjør som helt legitimt det samme i alle akademiske religiøse utdanningsmiljøer. Men menneskers misbruk av makt er ikke et typisk religiøst problem. Å angripe og kritisere ideene, deres grunnlag og omgivelsenes livssyn når maktpersoner opptrer destruktivt er å unngå det som er selve problemet. Nemlig det maktmisbrukende selviske individet. Mennesker som misbruker makt bruker alltid de faktorer og tilgjengelige elementer i sitt nærmiljø for å underbygge sine maktposisjoner. Dette gjelder også i høyeste grad maktmisbruk i sekulære miljøer, ikke minst politiske sådanne. Det mangler heller ikke eksempler her gjennom historien, både nært og fjernt. Å angripe dette nevnte maktmisbruket i troende miljøer er da heller ikke noe egentlig oppgjør med Gud, men en debatt med historien samt påpekninger av menneskers grove utilstrekkelighet og destruktive valg gjennom tidene.

Videre: Om en ateisme skeier ut og blir til foraktfulle angrep og forkynnende negativitet, er det på tide at den besinner seg og finner tilbake til sine røtter. Der finner man f.eks. også filosofer som sier at gudserkjennelse er umulig fordi det ikke foreligger noen tilstrekkelige midler til å avdekke en eventuell sannhet om noen gud. Gud kan m.a.o. være her. Eller ikke. Vi VET m.a.o. intet om dette? Men...  hvordan kan man egentlig VITE at man ikke kan vite? Hvordan kan man så vite at det ikke finnes en absolutt sannhet? Et slikt krav bygger jo nettopp på kravet om at man eier en slik innsikt: En absolutt og negativ påstand forutsetter og krever nettopp absolutt kunnskap:

Valget av perpektiv er altså som kjent ikke vitenskapelig, men går forut for forskningen. "Absence of evidence is not evidence of absence." Man bør m.a.o. for eksempel skille mellom fakta og tolkningen av dem. De er ikke nøytralt eller vitenskapelig å utelukke Gud, det er en livssynsmessig stillingstagen.

Noen av de nye filosofene hevder at det finnes ingen rett til å kalle seg ateister i dette begrepets egentlige og absolutte forstand. Fordi man da gjør det uerkjennelige til nettopp et (ateistisk) trosforhold, Man VET altså ikke at det man ikke kan vite eksisterer. De har m.a.o. erkjent at de biter seg selv i halen rent filosofisk med en militant og dogmatisk ateisme.

Og selvsagt uansett: ALL religion trenger alltid å utfordres. Også kristendommen. Og utfordringer har da også kristendommen møtt. Heldigvis. Det er dette som er en av de positive sidene av det pluralistiske samfunnet.

Ethvert innlegg som raskt tar til med tanker om at tro, religion og teologi er idioti og drømmetenkning fortjener derfor faktisk ikke å bli tatt på alvor. Derfor er ekstrem sekularisme faktisk en trussel mot det pluralistiske samfunnets bærepilarer og eksistens; og er derfor også en hindring for også det levende mangfold og integrasjon.

Virkeligheten er den øverste dommer; vi oppfordres daglig til å se vår neste med den respekt, solidaritet og nestekjærlighet vi selv fordrer og søker. Så gjelder det å la det som er felles, det menneskelige, få forkjørsrett. Det som er felles kan ikke endres; vi er alle skapt av samme Gud og gitt livet i gave. Vi bærer Guds bilde i vårt innerste.

Det som skiller finnes i hodene våre.

Dét kan derimot endres.