Flyktninger brukes som pressmiddel

Flyktningproblemet er et av de vanskeligste spørsmålene i Midtøsten-konflikten. Problemet oppsto som en følge av at den arabiske siden ikke ville godta FNs vedtak i 1947 om en deling av det britiske mandatet. De fleste flyktningene vi i dag snakker om, måtte flykte under den arabisk-israelske krigen i 1948 da Egypt, Transjordan (Jordan), Libanon og Irak gikk til krig mot Israel.

Jeg sier de fleste, fordi en ny flyktningbølge oppstod i 1967 under seksdagerskrigen, da Israel igjen ble angrepet, denne gangen av Egypt, Syria, Jordan og Irak.
Benny Morris beskriver krigen detaljert i boken 1948. Han beskriver at den jødiske militære organisasjon Haganah (senere IDF) innskrenket seg til selvforsvar i starten av krigen, men etter hvert begynte en mer aggressiv linje. Dette er rimelig å se i sammenheng med jødenes situasjon, hvor man var sikker på at araberstatenes mål med å angripe Israel var å knekke den nye staten. Jødene sto med ryggen mot Middelhavet.

Antallet som flyktet i 1948 er ikke dokumentert, men tallet er sannsynligvis rundt 750.000 flyktninger. Problemet med de arabiske flyktningene er velkjent, og FN har til og med sitt egen organ for disse flyktningene, kalt UNWRA. I tillegg har palestinske flyktninger en særegen rett som gjør at flyktningstatusen går i arv. Det betyr at i dag er flyktningene fra 1948 (750.000) og 1967 (450.000) blitt til over 7 millioner flyktninger. 40 % av disse bor i Jordan.

Jødiske flyktninger. Mindre kjent enn de palestinske flyktningene er de jødiske flyktningene fra krigen i 1948. Selv om det ikke pågikk krigshandlinger i de arabiske landene, ble nær 1 million jøder fordrevet fra disse landene. Disse flyktningene så heller aldri sine hjem igjen. Ca. 600.000 av dem flyktet til den nye staten Israel, hvor de ble tatt imot og integrert. Resten flyktet til andre land i verden.

Men for de arabiske flyktningene ble situasjonen mye verre enn for de jødiske. Ingen arabiske land ville ta imot dem. Etter 1948 ble det derfor opprettet flyktningeleirer i Egypt (på Gazastripen), Syria, Libanon og Transjordan (på Vestbredden som da ble okkupert av Transjordan).

I 1967 ble Israel igjen angrepet, og resultatet var at Israel okkuperte Gazastripen og Vestbredden. For flyktningene på Gazastripen og Vestbredden betydde dette at de var fri til å forlate leirene, og bosette seg i byene (Gaza by) og på Vestbredden. På Vestbredden benyttet noen få tusen denne muligheten og bosatte seg i byene rundt.

Samtidig opphørte restriksjonene for flyktningene inne i Jordan, og flyktningene fikk bosette seg i Jordan med samme rettigheter som jordanerne. Husk at dette gjelder for 40 % av flyktningene. Men selv om de fikk jordansk statsborgerskap kansellerte ikke dette den palestinske returrett eller deres status som flyktninger. Sammenligner man dette med jødene som måtte flykte ville dette bety at de fortsatt i dag hadde hatt status som flyktninger, og kunne påberopt seg returrett. Noe slikt er aldri krevd. For flyktningene i Syria og Libanon er det fortsatt forbudt å forlate flyktningeleirene.

Åpne leirene. I Nablus finner vi en av flyktningleirene på Vestbredden. Den ligger omtrent midt i byen som er kontrollert av palestinske selvstyremyndigheter (A-område). Det opplagte spørsmålet er jo hvorfor denne leiren, samt de andre på Vestbredden og i Gaza, ikke stenges og flyktningene integreres i samfunnet hvor de kan bosette seg og finne arbeid. Dersom leirene åpnes, vil presset på Syria og Libanon om å stenge sine leire og å integrere flyktningene også øke. Flyktningproblemet ville simpelthen smuldre bort. Problemet er bare at flyktningene er et viktig pressmiddel overfor Israel. Derfor brukes altså disse menneskene i et storpolitisk spill, hvor FN og selv Norge deltar med massiv støtte for å holde liv i leirene.

Flyktningproblemet er et av de vanskeligste spørsmålene i hele konflikten. Israel nekter arabiske flyktninger å vende tilbake, og araberstatene nekter å integrere flyktningene i sine land. Det hele opprettholdes av et FN som står og ser på. Verdenssamfunnet og Norge må derfor legge press på Hamas og De Palestinske selvstyremyndighetene slik at leirene på Vestbredden og i Gaza legges ned, og flyktningene integreres. Dette vil gjøre det umulig for Syria og Libanon å opprettholde sine flyktningleirer. Da vil veien til fred være ett viktig skritt videre. Men spørsmålet er jo om man vil.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.3.2015