Verdidebatt

I grevens tid på moralens vegne

Gjennom Fifty Shades of Grey trues samtiden av en ny «Don Juan», hvor overgrep belønnes med lykkelig slutt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Gid min mann var mer som Don Juan!» er nok en setning som har opptrådt i fantasien til mange husmødre verden over opp gjennom tidene. Når forelskelsen har ebbet ut i endeløs hverdag, blir fantasien kilde til litt sødme. Her opptrer Don Juan som en mystisk forfører som tar seg inn gjennom soveromsvinduet, men forsvinner like mystisk ut i natten igjen.

Don Juan, eller Don Giovanni som han heter i Mozarts opera med samme tittel, er myten om tidenes mest beryktede forfører, en iskald morder og bedrager. Men der historien om den klassiske Don Juan er en historie til skrekk og advarsel, så truer en ny og farligere forfører med å kuppe Don Juan-begrepet. Fifty Shades of Greys glatte forførerhelt, Christian Grey, forfører damer og menn verden over.

I grevens tid. Bergen Nasjonale Opera tar denne uken ansvar for å reinkarnere fantasien om den klassiske Don Juan ved en nyoppsetning av Don Giovanni. I grevens tid på moralens vegne. For i motsetning til forfatteren av Fifty Shades of Grey, har ikke Mozart latt seg friste til å gi historien en lykkelig slutt. Her går det bokstavelig talt rett til helvete for mannen som forfører, smigrer, lyver og myrder.

Mr. Grey portretteres som en drømmehelt. En slutt som til tross for overgrepene gir forføreren belønning for syndene. En som slett ikke forsvinner ut i natten, men flytter inn for godt.

For i motsetning til Don Giovanni vil Mr. Grey eie kun den ene, med hud og hår. Og han forfører ikke med smiger og søte ord, men med trusler og «stalking», noe som gir forførelsen en ny dimensjon. Det at Fifty Shades-trilogien ender med ekteskap, babylykke og «happy ever after» sukrer pillen. Så mens Mr. Grey truer med å erstatte Barbie-Ken som brudgom på pikerommene, lider den klassiske Don Juan i Mozarts Don Giovanni en skjebne som formidler at forføreren kommer med en tydelig advarsel.

Forlokkende. Det er noe like forlokkende med «samtidens Don Juan» som med Don Giovanni. Det er noe besnærende ved en mann som er så blottet for den skurrende samvittigheten som alltid skal ødelegge når man har det gøy. Moral er riktignok høyverdig, men lite sexy og setter begrensninger som rammer forføreren. Dette forfører ikke bare kvinner, men også menn. Det er vel mange menn som drømmer om å kunne nedlegge den ene etter den andre – uten å måtte la noe så irriterende som sympati med det enkelte byttets hjertesmerte bli et hinder for den rene forlystelse.

Men er det synd på dem? Må de tilgis fordi de ikke vet sitt eget beste? Her ligger et annet viktig skille mellom disse to Don Juan-ene. Filosofen Søren Kierkegaard er kjent for sin tolkning og hyllest til Don Giovanni, som han mener er Mozarts beste verk, i det filosofiske skriftet Enten – Eller.

I følge Kierkegaard kan ikke Don Giovanni regnes som en typisk forfører, ettersom en forfører er en som vet hva han gjør når han gjør det. I forføreren finnes, ifølge Kierkegaard, alltid en viss refleksjon og bevissthet før han med går løs på sitt bytte.

Don Giovanni fremstår ikke som en person, men snarere som rent begjær. Han er en som overhodet ikke overveier, men bare gyver løs på det som tiltrekker ham – enten det er en dame, eller øyebikkets lyst til å drepe den som kommer i veien for ham. Kierkegaard mener at Don Giovanni rett og slett ikke faller inn under etiske bestemmelser. Don Giovanni er bokstavelig talt offer for eget begjær.

Advarer. Derimot vet Mr. Grey nøyaktig hva han driver med. Han advarer bedårende mot seg selv: «Kom deg bort fra meg, jeg er farlig,» hvisker han hest til den bergtatte kvinnen og fremstår med det bare enda mer mystisk og tiltrekkende. Det man ikke ser i jungelen av røde roser, er at dette er en blindende manipulasjonsteknikk som fraskriver seg ansvaret for overgrepene. Hun er advart, så da er det hennes eget ansvar som lar det fortsette.

Don Giovannis Donna Elvira advares gang på gang, ikke bare av andre, men også av egne erfaringer om å bli forført og forlatt av Don Giovanni. Men hun gir ham nye sjanser og vil redde ham – slik hovedperson, Anastasia Steele, i Fifty Shades, vil redde Mr. Grey.

Don Giovanni står ikke til å redde, og Donna Elvira går i kloster. I Fifty Shades får den ikke-angrende synderen lov til å være overgriper – han har jo hatt så fæl barndom, stakkar! Manipulatoren får viljen sin, og etterlater publikum med en følelse av at dette er vakkert og riktig.

Grenseløst. Don Giovanni stiller også spørsmålet: Er det frihet å stadig tørste etter mer? Er det frihet i grenseløst begjær, eller er forføreren forbannet som Dracula  en som stadig tørster videre etter andre å tømme for blod. Slik begjæret etter stadig mer blod holder Dracula fanget, synes det umettelige kvinnebegjæret å holde Don Giovanni fanget.

Der Dracula næres av blod synes Don Giovanni å nære sitt bunnløse begjær med blødende kvinnehjerter. Og som ikke gir seg før døden innhenter ham. Don Giovanni krasjlander i evig fortapelse. Den skruppelløse forføreren får sin straff og publikum sin klare advarsel: Man turer ikke fram sånn ustraffet.

Mr. Grey har andre preferanser og suger til seg næring i fra denne ene han kan fortære fullt ut. Og han gir seg ikke før han har sugd seg fast i et nytt liv. Og han klarer det. Men de barbariske metodene Grey bruker, rettferdiggjøres av historiens sødmefylte slutt. Belønningsmekanismene aktiveres i publikum, det reises en bauta over helten og blir stående som et ideal som forfører både kvinner og menn.

I mens flytter Mr. Grey og hans offer inn i rammen av familielykke. Et bilde som blir stående så lenge straffen aldri blir skrevet inn i Fifty Shades of Grey. Vi får aldri se konsekvensene av Mr. Greys lysskye handlinger. Tvert i mot blir manipulering og overgrep stående som veien til en lykkelig slutt.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 14.3.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt