Verdidebatt

Der alt skal være perfekt

Vi liker å tro at Norge er et inkluderende samfunn, men det er vi ikke. Vi må hjelpe barna våre å se at det er de små tingene som teller for å finne lykken ikke hvordan man fremstår utad.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi liker å tro at Norge er et inkluderende samfunn. Men det er vi ikke. Norge liker å tro at det er rom for alle, men det har vi ikke. Vi har i stedet et samfunn der alt skal være perfekt.

De siste fire årene har bruken av antidepressiva økt med 27%, og økningen er størst blant jenter mellom 15 og 19 år. Dette skremmer meg. På mange pakningsvedlegg står det: «Unge voksne (under 25 år) med psykiatriske lidelser har økt risiko for suicidal atferd ved behandling med antidepressiver». Da bør det ringe varsellamper. Alle skal gjennom en fase der man skal finne seg selv, bli trygg og kjenne at jeg er bra nok for den jeg er. For noen er denne veien vanskeligere enn for andre.

Selv har jeg slitt med sykdom siden jeg var 10 år, og det tok 16 lange år å få riktig diagnose. Min diagnose er ME, og derfor passer jeg ikke inn i samfunn og system. ME er ingen statussykdom. Vi er stigmatisert.

Min største drøm er å komme tilbake til livet. Jeg bærer på skyld og skam fordi jeg fra å ha vært en perfekt elev med toppkarakterer, falt ut av videregående skole.

Jeg raste ned i karakterer pga den kognitive svikten sykdommen gir. Det er mentalt veldig hardt. Det å se at den ene drømmen etter den andre om hva du ønsker å bli svinner hen, er sårt når man har ambisjoner. Men jeg burde egentlig være stolt av meg selv for at jeg faktisk har klart å fullføre VGS som privatist i min tilstand.

Hver gang jeg har kommet meg litt, går jeg rett tilbake på skolebenken, nå universitet. Men som ME syk småbarnsmor passer jeg ikke inn i universitets opplegg med gruppeoppgaver og samlinger på ettermiddagstid. Første året gikk alle kreftene med til å sette meg inn i systemet for å få studiet tilrettelagt som syk - ting er ikke enkelt når du ikke fungerer optimalt.

Sjelden hører jeg arbeidsbevegelsen snakke om oss som ikke passer inn. Det snakkes om 100% stillinger og faste jobber, men der kommer ikke vi som er utenfor boksen inn. Er ikke vi bra nok til å satses på?

Jeg skal ut igjen i samfunnet, men da kommer neste problem. Når utdannelsen er tatt, hvem vil ansette ei som da snart nærmer seg 40 år uten arbeidserfaring?

Jeg leser at friske unge mennesker som er nyutdannet, sliter med å få seg jobber, da kan vel jeg bare drømme om å få meg en jobb? Jeg ønsker ikke å havne i Nav-systemet, jeg vil  ut av det systemet. Jeg vil klare å få jobb på egenhånd, styrke selvfølelsen fordi jeg vet jeg er bra nok og at jeg er verdt å satse på, selv om jeg ikke fungerer optimalt på alle områder.

Jeg ønsker meg at firmaene skal se meg som person, mine kvalifikasjoner og livserfaringen jeg har skaffet meg gjennom tiår som ME-syk og den erfaringen er ikke liten. Problemet er bare at den kan ikke stå på en CV, og dermed kan jeg bare drømme om å komme til intervju.

Så at mange unge sliter med depresjoner er ikke rart for det er et stort press på å passe inn i et samfunn der du skal fungere 100% på absolutt alle områder.

Jeg tror det er vi foreldre som har skapt perfeksjonismen,  og derfor er det vi foreldre som også må rette opp i dette. Vi voksne må vise våre barn at det er greit å ikke fungere optimalt på alt hele tiden, vi må slutte å fremstå så perfekte på alt bare for å passe inn i mengden.

Dette ser våre barn og de føler det på kroppen i en sårbar fase i livet at dette er en umulig oppgave. Vi må hjelpe våre barn til å se gleden i hverdagen og at det er de små ting som teller for å finne lykken, ikke hvordan man fremstår utad.

Vi må få støtteordninger slik at bedrifter tørr å satse på oss som har hull i CVen, det er ikke alltid innsatsviljen det står på.

Min farfar var lykkelig i sin oppvekst og døde lykkelig. Han ble 98 år og sa til meg at han aldri ville byttet med meg når det gjaldt å leve i dagens samfunn som ung fremfor da han var det på 1920-tallet. Barna bidro med inntekten til familien med å plukke hasselnøtter, de fisket og de tørket klippfisk for å hjelpe sine foreldre med å brødfø en husholdning på 15, og de var lykkelige. Det var langt fra designvesker, topp idrettsutstyr og luksusferier som måtte vises frem på Instagram og Facebook. Samholdet i familien, musikkgleden og ikke minst troen var essensielt og det gav livet glede, mening og et godt familiært samhold.

Kanskje vi burde ta tilbake noen av verdiene fra den gang for å kjenne på dette: Jeg er bra nok som den jeg er.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt