Verdidebatt

Hermann Cheruskeren - Slaget i Teutoburger Wald

Dette er en del av muren som romerne bygde for å beskytte seg mot noen de kalte for barbarere. Dette var mot ingen ringere enn Israels 10 stammer som opprinnelig hadde levd i nord-Israel.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Men det kom til mange trefninger og det avgjørende slaget ble vunnet av barbarene med det rette navnet, israels 10 stammer.

"Det skjedde i de dager at det gikk ut bud fra keiser Augustus om at allverden skulle innskrives i manntall." For de fleste er vel dette velkjent fra historieundervisningen på skolen. Det var på den tiden Jesus ble født. Fra

Roma ledet gudekeiseren Augustus verdens sterkeste rike. Hans ord var lov og når jeg kaller ham "gudekeiser" så er det bokstavelig ment. Han var opphøyet til Gud på linje med de andre romerske gudene.

Han ble tilbedt i templene og av hæren i felt. Han og hans soldater var uovervinnelige. Alle andre folkeslag ble foraktfullt kalt "barbarer". Når Augustus pekte med utstrakt høyrearm for å la seg hylle eller utstede ordrer om nye erobringer, ble han hyllet og erobringene utført. I alle himmelretninger. Og nå reiste han seg igjen mens han ga sin nye marsjordre til sine uslåelige legioner: "Tiden er inne til å tukte våre naboer i nord. Marsjer inn i germanernes rike og drep alle dem som står dere imot. De andre fører dere til Roma som slaver eller trellbinder dem på stedet. Av sted, soldater, og bring nytt land til riket og ny ære og rikdom til keiseren!"

Oppdraget ble betrodd den ypperste romerske hærfører av alle: Generalstattholder Publius Quintillus Varus og hans elitelegioner. Og dette skjedde i år 7. Etter to års nitidige forberedelser startet Varus felttoget mot nord og øst for Rhinens bredder i Midt-Tyskland. Det første angrepsmålet var Elben. Og i bagasjen brakte de paradeuniformene sine som de skulle bruke når målet var nådd. Lite visste de hva som ventet dem i skog og i myrterrenget i Teutoburger Wald hvor Hermann, krigshøvding over Cheruskerne, ventet dem.

Hermann hadde samlet sin egen hær og et par av nabostammene til motstand mot invasjonen. De ville ikke gi seg under åket til romerne og slavehandlerne og ågerkarlene som fulgte i romerhærens fotspor. Og som hadde finansiert erobringen for å berike seg ytterligere. Den gang som i dag. Et pakk som er blitt kjent som det verste krapylet på jorden. På samme måte som gribber og hyener følger de hærenes gang og suger ut hjerteblodet av de overvundne. Når så folket til slutt får kastet dem ut finner de seg nye ofre. Dette visste Hermann fordi han var vokst opp som gissel i Roma og hadde vært offiser over de germanske hjelpetroppene deres i flere år. Han var derfor godt kjent med romersk kampteknikk og visste at hans germanere ikke kunne slå de romerske infanteristene på åpen mark. Men det er lov å bruke list også. Det som teller i all krig er å vinne, og Hermann disponerte deretter.

Speiderne hans vill-ledet Varus slik at han la marsjen gjennom myrlendte strøk med tette skogholt innimellom. Og romerne rykket framover. Helt til de passerte elven Hunte rett øst for Osnabrück i Teutoburger Wald. Og derfra videre inn i Niewedder Senke. På den ene siden av veien var en stor myr og på den andre siden en skogbevokst åsrygg; Kalkriesenberg. Her hadde våre blodsbrødre under ledelse av Hermann bygget opp en jordvold godt skjult i skogen. Og her ventet de på at den forhatte fienden skulle gå i fellen. Og det gjorde den.

Og fellen klappet sammen om romerne, forrædertroppene deres og slavehandlerne og ågerkarlene. Da den romerske kolonnen var kommet langt nok inn i fellen ble veien sperret og våre folk angrep i full bredde og drev invasjonsstyrken ut mot myren. Baktroppen deres ble knust og retretten sperret. Krigsropene gjallet og stål slo mot stål og sang den germanske frihetssangen. Den sangen vi nå må synge om igjen. I vår kamp mot dem som i dag invaderer oss og de forræderne som støtter dem og mot de internasjonale ågerkarlene som vil ha restene.

Når vi germanere blir invadert er det vår tradisjon og plikt å forsvare oss. Med alle midler til målet er nådd og vår frihet igjen er vunnet.

Romerne prøvde etter beste evne å komme i slagorden, men de ble hardt trengt. Enkelte avdelinger greide det og kjempet seigt og sikkert bakover for å forskanse seg i den befestningen de nettopp hadde forlatt. Med jernhard disiplin brøt de seg vei gjennom sperretroppene og kom fram til leiren på slagets tredje dag. Men det hjalp dem ikke. Våre blodsbrødre fulgte etter og angrep fra alle kanter.

Den siste striden ble spesielt hard og da Varus så at alt var tapt holdt han sverdspissen mot hjertet og lot seg falle på sverdet slik at han kunne dø med ære. Rundt ham begikk også andre offiserer selvmord mens de siste soldatene overga seg. Enkelte av dem klarte senere å flykte og kom seks år etter tilbake på romernes hevntokt.

Da gudekeiseren Augustus fikk melding om utfallet av slaget, som til overmål fant sted i hans egen måned, august, reiste han seg fra tronen, strakte begge hender opp mot himmelen og ropte:, "Varus, Varus, gi meg mine legioner tilbake!" Men han fikk intet svar. Det var taust. Legionene var borte og kom aldri igjen. 25.000 elitesoldater fra invasjonshæren lå igjen på slagmarken. Pluss tusener slavehandlere, ågerkarler, forrædere og andre som fulgte hæren. Knust. Fullstendig knust. Borte var også drømmen om et bastardisert og ensrettet Romerrike som skulle nå til Østersjøen. Knust av Hermann og hans tapre germanske soldater. Av vårt folk. Av oss. Slik vi skal knuse alle invasjoner. Også dagens.

Det ble siden gjort kun ett seriøst fremstøt av romerne for å undertvinge den germanske nasjon. Det var straffe-ekspedisjonen seks år senere. Den varte i tre år og ble ført med nesten like sykelig grusomhet av romerne som de allierte i den andre verdenskrig i forrige århundre og en blanding av den brente jords taktikk og geriljakrig fra vår side. Resultatet var at romerne trakk seg tilbake med blant annet Hermanns kone og lille sønn som fanger. Han fikk aldri se dem igjen. Selv ble han myrdet av andre høvdinger som ble redde for at han ville bli for mektig. Noe som desverre forsinket frigjøringen av de andre germanske områdene med 400 år.

Det var lenge usikkerhet om hvor slagstedet nøyaktig hadde vært og det er i tidens løp (fra ca. år 1100) lansert utallige mulige steder, men de avgjørende bevisene har manglet. I 1875 ble det reist en stor minnestøtte ved byen Detmold for Hermann og hit har mange millioner germanere reist for å hylle en av våre aller største frihetshelter. Kanskje den største. I 1989 startet en nederlandsk gruppe arkeologer utgravingen ved Niewedder Senke og kunne i 1994 konkludere med at her fant slaget sted. De manglende arkeologiske bevisene var funnet.

Vel, uansett; ta turen bortom Hermannstøtten og gi ham og våre tapre krigere den ære de har fortjent ved å gi sine liv for at vi i dag skal kunne leve i frihet. Og la oss i dag te oss slik at våre etterkommere  kan si det samme om oss.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt