Sigøynere/roma og våre moralske matriser

Ekeland Bastrup la noen dager før jul ut sin VD-artikkel Vi og de fredløse. På mitt spørsmål om han aksepterer konsekvensetiske resonnementer ifm sigøyner/roma-problemstillinger, svarte han bekreftende, og viste til hvilke konsekvenser ulike strategier kunne få nettopp for romfolket. Jeg fulgte da opp med en kommentar (#34) som jeg for sammenhengens skyld ønsker å gjenta her.

Sitat:

Takk for ryddig og greit svar, Ekeland Bastrup! Du peker på hvilke konsekvenser ulike strategier kan ha for roma/sigøynere, hvilket selvsagt er helt legitimt. Men er det etter ditt syn også legitimt å anvende konsekvensetiske resonnementer når det gjelder konsekvenser for de landene visse grupper roma/sigøynere (f.eks. fra Romania) velger å reise til?

Jeg har tidligere tatt til orde for at rumenske roma/sigøynere (som gruppe betraktet - individuelle unntak kan selvsagt forekomme) har en kultur og et verdisett som i svært stor grad er på kollisjonskurs med hva som legges til grunn i bl.a. vestlige samfunn (noe jeg oppfatter at du (langt på vei) sier deg enig i), at jeg mener det er rimelig at det legges restriksjoner på nevnte gruppes bevegelsesfrihet (f.eks. ved å innføre krav om visum for folk fra Romania, hvilket formodentlig krever endring/avskaffelse av Schengen-avtalen).

Med andre ord: Når rumenske roma/sigøynere (igjen: som gruppe betraktet) forakter og saboterer sentrale verdier i vårt samfunn (slik Ekeland Bastrup selv går langt i å bekrefte), da er det etter min mening bare rett og rimelig at de må finne seg i restriksjoner på sin bevegelsesfrihet; de kan/bør ikke få i både pose og sekk.

Jeg antar at Ekeland Bastrup vurderer dette siste annerledes (siden jeg får inntrykk av at han mener roma/sigøynere har full rett til å reise til Norge og andre land), og det er i og for seg greit nok. Mitt standpunkt er imidlertid basert på konsekvensetiske resonnmenter, og jeg lurer på om dette er noe Ekeland Bastrup kan respektere som et velbegrunnet og legitimt synspunkt som han selv er uenig i, eller om han vil hevde at mitt standpunkt er uanstendig/uakseptabelt.

Sitat slutt.

Til dette svarer Ekeland Bastrup blant annet følgende (#39, min uthevelse): «Jeg viser til det siterte. Siden jubileumsåret 2014 ennå ikke er runnet ut, kan det være på sin plass å minne om at Anfindsens begrunnelse for å nekte romfolk "adgang til riket" - for det er i realiteten det han gjør - er prikk lik den begrunnelse som i 1814 ble benyttet for å innføre en jødeparagraf i grunnloven. For øvrig samme år som Danmark avskaffet sin jødeparagraf, i likhet med europeiske stater for øvrig. [...] Anfindsen står altså på Kains side. Her vil han sikkert ha folkemeningen med seg, for Kains løsning er enkel.»

Dette er sterk metaforbruk fra hans side. De fleste av oss har hørt historien om Kain og Abel. De færreste ønsker å ha Kain som forbilde. Her oppfatter jeg Ekeland Bastrup som moraliserende, og det er vanskelig å tolke ham på noen annen måte enn at dette er hans svar på min avsluttende setning i #34: «jeg lurer på om dette er noe Ekeland Bastrup kan respektere som et velbegrunnet og legitimt synspunkt som han selv er uenig i, eller om han vil hevde at mitt standpunkt er uanstendig/uakseptabelt.»

Vi står altså overfor en etisk problemstilling der Ekeland Bastrup og jeg kommer til ulike konklusjoner, men der han føler seg berettiget til å stemple mitt standpunkt som farlig, uanstendig, mindreverdig, uakseptabelt eller tilsvarende. Jeg opplever dette som ganske drøyt.

Ekeland Bastrup skriver også følgende: «Endelig må man stille seg spørsmålet hvor stort problemet i realiteten er. Hvor stort var "jødeproblemet"? Hvor stort er "romproblemet"? Når alt kommer til alt? Det følger noe kriminalitet med, men ikke de alvorlige former for kriminalitet. Det er en kriminalitet som det går an å håndtere med normale prosedyrer.»

Jeg oppfatter dette som forsøk på bagatellisering. Så vidt jeg vet har sigøynere/roma gjort seg skyldig i en rekke stygge ran her i landet de siste årene. Forøvrig ser jeg innbrudd i private hjem som en grov krenkelse av dem som rammes, og derfor som en svært alvorlig forbrytelse.

Forøvrig har mitt standpunkt lite eller ingen ting med sigøynere/roma som sådan å gjøre. Jeg mener det ganske enkelt er uakseptabelt at utlendinger begår kriminalitet her i landet. Folk som ikke kommer hit i ærlige hensikter, ønsker jeg utestenge. Uansett hvem de måtte være. Nøyaktig hvor man skal sette grensen, kan selvsagt diskuteres; sigøynere/roma tråkker uansett langt over det jeg anser som akseptabelt. Dette har å gjøre med min konservative grunnholdning (se nedenfor). Sammenligningen med jødeparagrafen halter kraftig.

En annen sak er at jeg har problemer med å se at det vil hjelpe sigøynere/roma med å komme ut av analfabetisme og sosial nød (som Ekeland Bastrup fremhever som deres fundamentale problemer) at de gis anledning til å tigge, stjele og rane her i Norge.

Men dette siste er pragmatiske spørsmål om hva som på sikt er den beste strategien for å hjelpe sigøynere/roma, samt beskytte vanlige folk mot å bli utsatt for overgrep av ulike slag. Det som interesserer meg mest i denne sammenheng er de moralfilosofiske sidene av saken. Og jeg tror altså ikke de er fullt så enkle som Ekeland Bastrup vil ha det til.

En som har forsket mye på hvordan vi mennesker tar stillling til hva som er rett og galt, er Jonathan Haidt, av mange regnet som en av verdens mest innflytelsesrike psykologer.

Han er særlig kjent for sin bok The Righteous Mind – why good people are divided by politics and religion (2012). I denne beskriver han hvordan folk er utstyrt med ulike moralske matriser, hvilket i sin tur faktisk ser ut til å være genetisk betinget.

Haidts forskning tyder på at det særlig er seks fundamenter som legges til grunn når folk gjør seg opp en mening om hva som er rett eller galt. Her er en kort og forenklet oppsummering av de seks fundamentene (ibid:297; med hans engelske uttrykk i parentes):

Haidt har funnet ut at hans forskningspersoner, basert på deres moralske normer, grovt sett kan inndeles i tre hovedkategorier, og med følgende kjennetegn (alle oversettelser er gjort av meg):

Så skulle man kanskje tro at det var mulig å oppnå forståelse for at det er slik våre moralske instinkter fungerer, samt at vi alle bør behandle hverandre med gjensidig respekt. Men, nei, så enkelt er det dessverre ikke.

I delkapitlet The Grand Narratives of Liberalism and Conservatism(ibid:283-288) forteller Haidt om forskning som ser nærmere på henholdsvis liberaleres og konservatives evne til å kunne forstå den andres perspektiv. Det viser seg at mens konservative kan mobilisere en viss forståelse for at liberalerne tenker og føler som de gjør, er det motsatte i mye mindre grad tilfellet (ibid:286, min uthevelse):

«Men liberalere strever mer når de forsøker å forstå [den overordnede, konservative fortellingen]. Når jeg holder foredrag for liberale forsamlinger om de tre 'bindende' fundamentene – Lojalitet, Autoritet og Hellighet – viser det seg at mange i forsamlingen ikke bare mangler forståelse for dette; de vil også aktivt forkaste slike overveielser/hensyn som umoralske. Lojalitet til en gruppe krymper den moralske sirkelen; hvilket er grunnlag for rasisme og utestengelse, sier de. Autoritet er undertrykkelse. Hellighet er religiøst snikk-snakk hvis eneste funksjon er å undertrykke kvinnelig seksualitet og rettferdiggjøre homofobi.»

Folk med liberale, radikale eller progressive tilbøyeligheter har dessuten en lei tendens til å sverme for ulike utopier. Dette gjør at man hele tiden streber etter perfekte, men akk så uoppnåelige, idealer, noe som gjør at samfunnet til slutt kjøres i grøften om ikke slike folk til en viss grad holdes i sjakk. En av oppgavene til konservative motstemmer må derfor være å minne om at det er grenser for hvor perfekte samfunn det er mulig å oppnå (ibid:245):

«Det hadde vært fint å kunne tro at vi mennesker var blitt designet for ubetinget å elske alle andre. Fint, men temmelig usannsynlig fra et evolusjonært perspektiv. Avgrenset kjærlighet – kjærlighet innen grupper – forsterket av likhet, en opplevelse av skjebnefellesskap, og undertrykkelse av snyltere, er muligens det beste vi kan oppnå.»

Haidt skriver dessuten (ibid:316, mine uthevelser): «Om du tar én eneste suvenir med deg fra denne del av turen, la meg da antyde at det bør være mistenksomhet overfor enhver som er moralsk enøyd. Ta deg i vare for enhver som insisterer på at det kun finnes én sann moral for alle mennesker, for alle tider og steder – særlig dersom deres moral kun hviler på ett eneste fundament. Menneskelige samfunn er komplekse; deres behov og utfordringer varierer. Våre sinn er utstyrt med en verktøykasse av psykologiske systemer, inkludert de seks moralske fundamentene, som kan brukes til å møte de aktuelle utfordringene, og bygge effektive, moralske fellesskap. Du må ikke nødvendigvis bruke alle seks, og det kan finnes visse organisasjoner eller subkulturer som kan trives og videreutvikle seg kun med én. Men enhver som forteller deg at alle samfunn, på alle områder, kun skal gjøre bruk av én moralsk matrise, som hviler på én gitt kombinasjon av moralske fundamenter, er en fundamentalist av den ene eller andre typen.»

Sammenhold gjerne Haidts advarsler med følgende (min uthevelse):

«Fundamentalisme i enhver form er og blir farlig, absolutisme i enhver form er farlig - farlig fordi fellesnevner for alt dette er at de ikke har det felles beste, men det ene beste man har satt seg i hodet, som mål. Men la meg da også bemerke følgende: Også den liberale fundamentalisme er farlig og like undergravende for det den utgir seg for å fremme. Det finnes ingen frihet uten grenser. Frihet uten grenser konvergerer straks til sin egen motsetning og blir totalitær. Det er egentlig en ganske banal sannhet.»

Olav Rune Ekeland Bastrup, kommentar til tråden Er islamister farlige?, Verdidebatt, 04.09.2014