Reelt kirkedemokrati – eller mer om sex i kirkevalgkampen

Like før debattredaktørens innlegg om at ekteskapsstriden (spørsmålet om likekjønnet ekteskap, eller homoekteskap om man vil) ville bli tema i ved kirkevalget  gled ut av hovedsiden på Verdidebatt, fikk det en kommentar, fra Eirik Stillingen, med tittelen ‘La oss få et reelt kirkedemokrati’, som fortjener oppmerksomhet.

For å forstå den situasjonen som nå foreligger, at det ene partiet, Åpen folkekirke, stiller egne lister, mens det andre partiet, Levende folkekirke, satser på nominasjonsprosessen i regi av bispedømmerådet, må man ha klart for seg at toneangivende kretser i kirken har vært og er sterkt mot muligheter for partidannelse og dermed forholdstallsvalg.

Høsten 2012 foreslo Kirkerådet at det nok skulle være mulig å stille alternative lister, men mente at mulighetene for at det slike ville fremmes, var svært små, fordi det måtte kreves 500 underskrifter. Dette ble gjentatt, så vidt jeg husker fem ganger på samme side i saksforelegget. Ett sted refererte man til det man egentlig fryktet, nemlig at de homofiles organisasjon Åpen kirkegruppe skulle stille, men fremholdt at de var såååå små at de ikke ville kunne fremskaffe nok underskrifter. I innlegg i Vårt Land og Aftenposten påpekte jeg at tallet 500, som er kravet ved fylkestingsvalg, var urimelig høyt, fordi langt færre stemmer ved et bispedømmerådsvalg enn ved et fylkestingsvalg. Jeg vet ikke om min påpekning hadde noen betydning, men resultatet ble i hvert fall overkommelig – det kreves bare 150 underskrifter. I prosessen fremmet Kirkerådets formann et forslag om at det bare skulle kunne være en liste – og at velgerne bare skulle stemme på et fåtall av kandidatene, færre enn det antall som skulle velges. Men det falt. Det ble adgang til å stille alternative lister – slik det i overskuelig fortid hadde vært adgang til ved menighetsrådsvalg.

I dette perspektivet blir det forståelig at Benestad fra Levende folkekirke kan hevde at Åpen folkekirke «… ignorerer … hele nominasjonsprosessen og kjører sitt eget løp». Det er den offisielle prosessen som oppfattes som den virkelige. Alternative lister oppfattes som en nødløsning: «Hvis noen valglister har liberal slagside, vil vi måtte vurdere å stille med egne lister i noen bispedømmer.»

Men slik er det altså ikke. Å stille lister er fullt ut legalt og legitimt. Slik det alltid har vært ved menighetsrådsvalg. Og disse kandidatene fra slike lister vil ikke nøle med å si hvordan de stemmer i Kirkemøtet – som Stillingen påpeker, til forskjell fra de som nå er medlemmer.

Nå er nok faren liten for at den offisielle nominasjonsprosessen vil frembringe valglister med liberal slagside. De liberale vil stå på en annen liste, og nominasjonskomiteene vil få problemer med å tilfredsstille et hovedkrav, nemlig å «… tilstrebe bredde i kandidatenes syn på aktuelle kirkelige spørsmål …» (§ 2-6.7). Dermed vil nominasjonsarbeidet i en viss forstand kompromitteres. Nominasjonskomiteene vil, selv om komiteene settes bredt sammen, i realiteten bli redskaper for ett parti. I dette perspektivet er jeg enig med Stillingen i at det hadde vært en fordel om Levende folkekirke stilte lister selv.

Nå kan imidlertid ikke Levende folkekirke være helt sikker på at alle kandidatene på de offisielle listene er illiberale nok. De må derfor kjøre en valgkamp der de må be velgerne kumulere visse personer: Stem på A, C, E og G. Heldigvis er det ikke adgang til å stryke, slik at man ikke kan gå ut med ‘stryk B, D og F’. Åpen folkekirke kan imidlertid sende et enklere budskap: Stem på oss.

Det var vel som forventet at Åpen folkekirke ville stille liste i alle bispedømmer. Spørsmålet er om de også vil stille lister til menighetsrådene i de ca fem bispedømmer hvor tre av bispedømmerådets sju medlemmer skal velges via menighetsrådene. Dette er en levning fra ordningen med personvalg (som Stillingen beskriver), som fremstilles som resultat av et kompromiss, men som egentlig innebærer at konservative kretser har lettere for å vinne fram ved valget av snaue halvparten av bispedømmerådsmedlemmene i ca halvparten av bispedømmene, altså ca 20 % av kirkemøtedelegatene. Tanken bak er at ved menighetsrådsvalg, hvor det til nå har vært vanlig med bare en liste, vil kandidatene for en stor del ha synspunkter som samsvarer med det Levende folkekirke står for. Det rene forholdstallsvalget vil bare omfatte 80 % av delegatene.

Pussig nok har altså Kirkerådets og Kirkemøtets flertall fått gjennomslag for en valgordning som har tatt opp i seg to av de mest negative trekk ved amerikanske valg: Manipulering av valgkretsenes utforming (i noen bispedømmer lages det to valgkretser) og spesielle krav til velgerne (ikke bare kirkemedlemskap, men kvalifikasjoner ut over dette, i dette tilfelle medlemskap i menighetsråd).

Åpen kirkegruppe bør derfor stille alternative lister ved menighetsrådsvalg i disse bispedømmene, og om nødvendig konsentrere seg om menighetsråd med mange medlemmer, fordi man da kan få stemt inn flest mulig kandidater, som i neste omgang blir velgere ved det indirekte valget til bispedømmerådene.