Det vakreste jeg vet er mennesker som gir opp

De som snøvler når de snakker. De som har munner det renner suggel fra. Uteliggerne. De tvangsinnlagte. De manisk depressive. Psykopatene. De som hører stemmer. De som banker kona si. Misbruker ungen sin. De. Som også har øyne, øre, nese, munn. Følelser. De. Er mine mennesker. Det vakreste jeg vet er mennesker som gir opp.

Normalitetens gestapotropper har langsomt erobret Norge, og har alliert seg med de fleste av oss. Med folk flest. Sykdommene våre er bare gullforgylte hekker vi elegant og uten å få ødelagt frisyrene hopper over. Får vi kreft er det om å gjøre å løpe maraton. Og redselen for døden blir til bestselgende bøker. Vi viser at man er sterk, at sykdommen ikke holder en tilbake på noen måte.

Er man feit lager man en blogg hvor alle vi normale kan følge med på den fantastiske reisen fra 120 kg til 76 deilige, attraktive, vektløse og gestapogodkjente kilo. Har man møtt en narkoman er det bare fordi man ga han en 200-lapp, og, som vår alles guru Fredriksen, ba ham skjerpe seg. Vinen vår er ikke alkohol, den er ikke noe skittent rusmiddel, den er tanniner, et hint av sjokolade, mandarinskall og en anelse tobakk.

Våre hus er ikke bygget for å verne oss mot vind, regn og snø. De er forlengelser av oss selv, et statement, et smykke, en dildo vi masturberer vårt ego med.

De som får kreft og av angst knapt orker å gå på do etterpå, er mine mennesker. De som gir opp. Er mine mennesker. Det vakreste jeg vet er mennesker som gir opp. For de er ekte. De er virkelige. De forstiller seg ikke. De forsøker ikke å være noe annet enn det de er. Når de gråter forventer de ikke trøst. Når de skriker forventer de ikke at noen hører. Når de gir opp reiser de seg ikke igjen. Når de dør, dør de i smerte. Alene.

Det er hos disse vår egentlige rikdom finnes. Det er når det hvite blir sotet av svart at et motiv blir skapt. Det er hos dem maleren finner sitt motiv, maler det bildet vi perfekte synes er så hjerteskjærende vakkert. Det er hos dem Dostojevskij finner sin historie, for å skrive den boken vi perfekte synes er så dyp og som forteller oss så mye om oss selv. (Å, herregud)

For det blankpolerte har bare én farge. Det perfekte er bare perfekt. Ingenting annet. Det sterke er bare sterkt. Det vakre er bare vakkert. Et lykkelig sinn er bare lykkelig. Ikke noe mer. Det hvite er bare hvitt. Ingenting mer.

Smerte er ikke bare smerte. Det er mye, mye mer. Det er fortvilelse, håpløshet, håp, forbannelse, mørke, lys. Den lærer oss noe, smerten. Gjør oss klokere. Lærer oss å kjempe og å gi opp.

Galskap er ikke bare galskap. Det er mye, mye mer. Det er et menneske. Flere mennesker. Som elsker, sørger og håper. Det var et før. Galskapen inneholder et menneske som før ikke var gal. Som før var forlovet, så fremover, hadde en fremtid. Som før ikke hørte stemmer. Og det er dypt, det. Det ER noe. Noe man kan bruke. Noe verdifullt.

Alkoholisme er ikke bare alkoholisme. Å, herregud, det er uendelig mye mer.  Alkoholismen har tatt til fange et menneske. En far som elsker sine barn. En universitetslektor som var i ferd med å ferdigstille sin doktoravhandling. Han er tatt til fange. Hermetisert. Men hans historie, hans angst, hans historie er min og alles historie. Og de vakreste menneskene jeg vet om er mennesker som har gitt opp.

Kolbein Falkeid skriver: ” Fins et paradis så må det vær for horene og skyggen som prektigheten alltid vende ryggen.”

Jeg håper vi perfekte havner i helvete. Jeg håper våre motstandsløse dager gjør oss uskikkede for himmelen. Jeg tror (og håper) horene havner i himmelen. For Gud har ikke interesse av kjedelig perfekthet og endeløse skjønnhets- og vellykkethetskonkurranser.

Han vil ikke ha et perfekt smil. Han vil underholdes. Og det er så mye mer underholdende å møte et angstinfisert menneske enn et overlykkelig menneske. Og jeg tror Gud elsker. Jeg tror Gud er skapt (hvem skapte ham?) med medlidenhet og interesse for det mangefasetterte. Jeg tror han er mer interessert i å lese en dyp roman enn et glossy magasin.

Og de vakreste menneskene jeg vet om er mennesker som har gitt opp.