Verdidebatt

Kan sann kjærlighet velge bort barn med Downs syndrom?

Det er med forundring jeg leser innlegget til en kvinne som har valgt å ta livet av sitt 4 måneder gamle foster med Downs syndrom. Gjennom innlegget søker hun forståelse og respekt for det valget hun har tatt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bekkelund skriver blant annet:

"Tanken på «belastningen» det ville gi meg selv, barnefar og barna mine førte til panikk. Jeg kunne ha vært beredt på å ta meg av barnet i barneårene, men ikke hele resten av mitt liv. Tanken om «hele livet» rev og slet i meg, samtidig som smerten om å ta bort mitt lille barn som hadde vært i min mage i 4 måneder var ubeskrivelig grusomt. Jeg snakket med henne. Kjente bevegelse. Hun og jeg hadde oppnådd kontakt, jeg elsket henne og gledet meg enormt til den dagen hun skulle komme."

Bekkelund argumenterer med alle bekymringene og belastningen for alle de involverte og det var disse bekymringstankene som ble utslaget for at hun valgte å avslutte datterens liv. En datter hun allerede elsket i følge henne selv.

Jeg betviler ikke at dette har vært et smertefullt og vanskelig valg for henne, men jeg stiller spørsmål ved måten hun argumenterer for sine valg.

For hva betyr det å elske? Handler ikke kjærlighet om å hegne om de svakeste blant oss? Å lære våre barn om solidaritet og at kjærligheten ikke stiller betingelser til funksjonsevne eller i hvilken grad du blir en belastning for dine omgivelser. Handler ikke sann kjærlighet om at man mobiliserer og bretter opp ermene og tar den kampen som må til for den man elsker?

Å skyve barnets beste foran seg som et argument for å ta barnets liv er ikke det å trekke et slør over hva dette virkelig handler om?  At man selv ikke orker å forholde seg til den belastningen man mener dette barnet representerer? At man ikke elsker betingelsesløst, at man ikke klarer å elske nok?

Vi lever i en tid der vi har drømmer om et friksjonsfritt liv og det kan synes som om det er den betingede kjærligheten som styrer våre følelser og våre valg. Jeg tror at man da går glipp av nettopp det som gir livet en dypere mening. Det er når mennesket må strekke seg utover sin egen komforsone fordi man elsker, det er nettopp da man vokser som menneske og har mulighet til å få en dypere innsikt i hva livet og sann kjærlighet er.

Nettopp derfor blir det også så problematisk hvis slike historier setter agendaen for hvordan vi bør tenke og leve. At helsevesenet allerede langt på vei heier frem den betingede kjærligheten er trist og legger et utilbørlig press på alle dem som ønsker å bære frem sine barn i sann kjærlighet, koste hva det koste vil.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt