Verdidebatt

Til forsvar for ytterpunktene

Kjære Allah, nei, kjære Jesus! Jeg takker deg for Gyrid Gunnes som får oss til å snakke om viktige og nødvendige ting.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gyrid Gunnes kunstverk ”Bønner til Allah” på høstutstillingen har vakt mye debatt. At hun beveger seg i grenseland av hva en prest kan gjøre når hun fremfører bønner til Allah, det kan nok være. Men om Gyrid Gunnes dermed bør vie seg fullt og helt til kunsten og henge prestekjolen i skapet som Vedbjørn Selbekk skriver på lederpplass i Dagen 20.09. – nei, det tror jeg ikke er heldig verken for Den norske kirke eller høstutstillingen.

Det har også tidligere stormet rundt Gyrid Gunnes. Hun har ikke stengt sin teologiske utforskertrang inne i teologiske avhandlinger, men praktisert den i kirkerommet og andre steder. Dersom vi kan skrelle av unødvendige utsagn om oppmerksomhetstrang, så tror jeg debattene har vært av det gode. Ikke fordi jeg synes det er så spennende å diskutere om en prest kan be til Allah eller ikke. Men det som ER interessant, det er at performancen på høstutstillingen setter søkelys på hva bønn er og hvem Gud er. Og det er ingen tvil om at dette også kommer frem i debattene. Ofte selv uten at vi er klar over det. Når Gyrid Gunnes utforsker troens grenser, så kommer våre grenser også til syne. Og det er ikke alltid et like flatterende syn.

Og apropos grenser. Om vi ser til vårt naboland: I Sverige er det nesten 20 år siden det ble vedtatt at kvinneprestmotstandere ikke skulle ordineres til prester i Svenska kyrkan. Jeg er selv kvinne og ordinert prest, men jeg ønsker ikke en kirke der kvinneprestmotstandere ikke kan bli prester. Ikke fordi jeg tenker at vi trenger å ta debatten om kvinnelige prester en gang til. Men fordi kvinneprestmotstandere reiser et annet spørsmål som vi må fortsette å snakke om, nemlig hva det er å være prest. På samme måte er det med dem som ikke vil vie fraskilte: Jeg tror ikke vi trenger å ta debatten om gjengifte. Men prester som ikke vil vie fraskilte tvinger oss til å tenke over hva ekteskap er. I et rettighetssamfunn der den største diskusjonen i kirken handler om likekjønnet vigsel, bringer prester som ikke vil vie fraskilte noe inn i debatten som utfordrer oss.

Å vedta seg bort fra teologiske dilemmaer ved å utelukke prester som har standpunkt som ligger i et teologisk grenseland, det er skummelt for en kirke. På den måten kan vi miste viktige debatter. Men kanskje er det viktigste at vi ved å gjøre som i Sverige, å ekskludere kvinneprestmotstandere fra presteembede, ekskluderer oss selv fra å måtte forholde oss til disse teologiske uenighetene i praksis. For som den svensk-finsek teologen Patrik Hagman sier i sin ”Tio teser om den kyrkliga freden”: Det er ikke hva vi er enige om som er avgjørende for om vi er kirke eller ikke. Det er hvordan vi er uenige.

Når Jesus ble døpt, så ble han det ikke i det religiøse sentrum, i Jerusalem. Nei, Jesus ble døpt i utkanten, i ødemarken, hos Johannes i Jordan-elven. Det kan være lurt å huske på i debatter som berører både vår egen tro og kirkens. Ofte kommer de nødvendige stemmene fra ytterkantene. I den religiøse midte kan det være litt for behagelig og motstandsløst å befinne seg. Sannheten er neppe en lunken. De ubehagelige spørsmålene som holder oss våkne, som skjerper oss, de kommer som oftest fra grenseland langt fra maktens sentrum. Derfor er det avgjørende at vi har både kvinneprestmotstandere og Gyrid Gunnes som prester i en og samme kirke.

Tilbake til Gyrid Gunnes og høstutstillingen: Det er noen aspekter ved det hun har gjort som kanskje ikke har kommet så godt frem, og som burde være gledelige tolkninger for mer konservative kristne. I Dagbladet 01.10. skrev Paul Grøtvedt at dersom en prest hadde bedt til Jesus, så hadde vedkommende aldri sluppet inn på høstutstillingen. Det tror jeg er en viktig observasjon. Jeg tror faktisk at det at en prest ber til Jesus i det offentlige rom er mer provoserende for mange enn at hun ber til Allah. Hvorfor? Jo, vi lever i et sekulært samfunn som til dels er religions- og kristendomsfiendtlig. Mange unner religionen stadig mindre plass i offentligheten og krever at den skal plasserer i det private og lukkes inne der.

Sånn sett har selvfølgelig Gyrid Gunnes gjort en viktig jobb når han løftet bønnen og dermed fromhetslivet inn i en sekulær offentlig ramme som høstutstillingen er. Hun synliggjør jo uten tvil en del av religiøsiteten som folk vanligvis vil ha seg frabedt å bli belemret med. Men ved å be til Allah gjør hun likevel presterollen og den kristne tro så utydelig at den blir spiselig også for det sekulære publikum på høstutstillingen. Dessuten: Alle vet hun på denne måten provoserer konservative kristne, noe som for mange er en populær sport, men neppe kan kalles noen kunst.

En tolkning av Gunnes performance på høstutstillingen er dermed at den er en iscenesettelse av liberalteologenes nødvendige undergang: De starter med å tvile på jomfrufødselen og ender med å be til Allah - på museum! Konservative kristne burde klappe i hendene.

Men likevel. Om jeg hadde rukket en Oslo-tur før høstutstillingen var over, ville jeg også skrevet en bønn og blitt en del av Gyrid Gunnes’ kunstverk. Jeg ville satt et stort kryss over ”Kjære Allah!” og bedt som følger: ”Kjære Jesus! Jeg takker deg for Gyrid Gunnes fordi hun får oss til å snakke sammen om ting som er viktig og nødvendig. Amen.”

PÅ TRYKK I DAGEN 9/10-14

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt