Svein Ole Hansen

101

Autoimmun sykdom som metafor for kristen desavuering

Dette innlegget har jeg kommet til å skrive etter å ha lest mange forvirrende, men dog outrert desavuerende innlegg og kommentarer her på VD fra kristne angående profeten Muhammed og den monoteistiske åpenbaringsreligionen islam.

Publisert: 7. okt 2014

De første muslimene var under særdeles åndelig innflytelse og påvirkning, selvsagt fra profeten selv, men også fra profetens nære familie og imam Ali – profetens fetter og svigersønn. Og videre under etterfølgende åndelig ledelse av de første tolv imamer. Dette bare for å hentyde grovt den viktigste linjen av innflytelse i islams heroiske tidsalder etter profetens oppfyllelse av innvarslingen fra tidligere hellige skrifter.

Det var nettopp denne familiære tilknytningen til profeten for det videre lederskapet som utgjorde det store stridsspørsmålet i tiden etter profetens død. Striden sto om videreføringen av lederskapet skulle følge profetens familiære linje eller komme etter valg av den man anså som best mulig skikket for oppgaven - uavhengig av en slektsmessig tilknytning til profeten. Som vel de fleste nå sikkert vet «kulminerte» denne lederstriden i umayyade-dynastiets oppkomme, befestning og ekspansjon.[Jfr. imam Husayins (profetens barnebarn og imam Alis sønn) martyrdød i slaget nær Karbala i år 680 e.Kr.]. Dette selv om sårene etter denne tidlige, men dog store striden blant muslimene enda ikke synes å være leget den dag i dag.

Utgangen av denne striden i den nære tid etter profetens bortgang kjenner vi nå, men kan også leses om (som profetert) i Johannes Åpenbaring. Nevnte dynasti var det siste og fjerde Dyret profeten Daniel (Daniel 7:23) så skulle komme, og det Dyret som ikke var da Åpenbaringen ble skrevet, men senere skulle komme.

«Dyret du så, det var, men er ikke, og det skal komme opp fra avgrunnen og gå sin undergang i møte...» (17:8).

Kvinnen - som vi kan lese om i begynnelsen av tolvte kapittel i Åpenbaringen - er en metafor for Guds Lov som profeten Muhammed åpenbarte. De tolv stjernene - som utgjorde kransen på kvinnens hode, er de tolv første imamer som fremmet Guds Lov og oppdrog folket etter nevnte Lov. Solen fra versene nevnte kvinne draperte seg med og månen under hennes føtter er hentydninger til land som spesielt befestet denne Lovens utbredelse og innflytelse. Iran (Persia) og Tyrkia er land med henholdsvis solen og halvmånen som kjente symbol.

At det mildt sagt ikke var uproblematisk med kvinnen (Guds Lov Muhammed åpenbarte) i møte med Dyret forstår vi også av dette verset:

Men kvinnen rømte ut i ødemarken, til et sted som Gud hadde gjort i stand, og der skulle hun i 1260 dager få den maten hun trengte. (12:6).

Og muligens enda tydeligere med dette verset:

Men når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem. (11:7).

Altså, Dyret agerte gjennom sin tilmålte tid uten å videreføre den livgivende ånd som ble åpenbart i Guds Lov av profeten Muhammed. Dette har jeg skrevet om tidligere.

Det mange kristne synes å være likegyldig til, eller lite villig til å tilkjennegi, er å skille mellom islam etter profetens åpenbaring og eksempel, og islam under Dyrets grep om for den tid nylig åpenbarte religionen. Med folkelige ord synes det som om mange kristne i dag sauser sammen eller visker ut dette markante skillet fra islams tidligste fase. Ellers synes unøyaktigheten mildt sagt å være hensiktsmessig for å påføre profeten selv Dyrets aggressivitet og truende egenskaper.

Hensikten med dette synes ikke å være spesielt godt skjult. Mange kristne ser det nærmest som tilhørende deres apologetiske oppgave å desavueres profeten Muhammeds liv og åpenbaringsreligionen islam så tydelig og klart som mulig. Den eneste årsaken jeg kan tenke meg til denne negative aktiviteten er at noe alvorlig galt har skjedd med kristen teologi og åndelighet på ett eller annet tidspunkt i historien eller at en betydelig teologiske plattform for kristne over tid har utviklet seg gradvis i sviktende retning, og at dette i dag utgjør en såpass indre trussel at mange kristne faktisk angriper sitt eget trosgrunnlag når de angriper oppfyllelsen av profetier fra deres egne hellige skrifter. Ja, slike angrep fremstår nærmest som et teologiens svar på en autoimmun sykdom. Og dette uten at disse mange kristne synes å være klar over rekkevidden av det de selv bedriver.

Med dette mener jeg at mange kristne ikke synes å være klar over er at de med å desavuere profeten Muhammed og islam - som en monoteistisk åpenbaringsreligion - også desavuerer oppfyllelsen av profetier fra deres egne hellige skrifter. En slik aktivitet bør på ingen måte tillegges Den hellige ånds ledelse over sanne troendes liv. Ei heller det å være født på ny, for ikke å nevne det å tale med en særdeles åndelig tunge. Selv ateister ser dette misforholdet hos kristne.

Nå mot slutten av innlegget minner jeg enda en gang - med noen vers fra Johannes Åpenbaring - om mandatet Muhammed var gitt. Han som ble innvarslet etter Johannes Åpenbaring (11:1-7) med et mandat tilsynelatende forskjellig fra det Jesus var gitt, men mer likt det Moses var gitt:

Jeg fikk nå en målestang som lignet en stav, og det ble sagt til meg: «Reis deg og mål Guds tempel og alteret, og tell dem som tilber der! Men forgården utenfor tempelet skal du ikke ta med, den skal du ikke måle. For den er overlatt til hedningene, og i 42 måneder skal de trampe ned den hellige byen. Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sekkestrie, til å profetere i 1260 dager.» Dette er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens herre. Om noen vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på fiendene deres. Ja, slik skal den som vil skade dem, dø! De har makt til å lukke himmelen så det ikke faller regn i den tiden de er profeter. De har makt til å gjøre vann til blod og til å slå jorden med alle slags plager, så ofte de vil. Men når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem.

Det synes også å være denne innvarslingen og dette mandatet kristne desavuerer profeten Muhammed for å ha oppfylt. Og det på en slik måte at mange kristne sannelig også setter Muhammed opp mot Jesus på uredelig vis for førstnevnte. Sannsynligvis for å forsøke på forlokkende vis å villede andre med deres villfarelse eller befeste eiendommeligheten i forvillelsen de selv forfekter. Dette uten at alle disse mange kristne nå synes å vite om at straffen - etter dommen de henger på profeten Muhammed og islam - vil komme til å bli utmålt for dem selv. Straffen kommer ikke fra muslimene, men blir utmålt etter de mange kristnes egne mål og grad av profetisk desavuering – om de ikke selv i forkjøpet tar et oppgjør med denne særdeles nedbrytende aktiviteten for fremveksten av Guds rike blant alle folkeslag på jorden.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere