Verdidebatt

Folkekirken, presteskap, biskoper og teologi

Responsen blir mindre og mindre i kirkepolitiske saker. Hva kan årsaken være? Skyldes det likegyldighet, materialtretthet eller følelse av avmakt?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg tror det skyldes alle disse forholdene.

Folkekirken lever sitt liv både midt i folket gjennom dåp, konfirmasjon, vigsler og begravelser. Men også på siden som et trossamfunn som de færreste tror eksisterer. Hvilken posisjon den enkelte har, er avgjørende for hvilket engasjement man verdiger kirkepolitiske spørsmål. Om kirken reformeres enda en gang eller ikke engasjerer de få i landet, fordi bygningene blir stående uansett og man har et sted å gå til gjennom livets ulike faser allikevel. Min konklusjon er at folk flest er likegyldige.

Så har vi grupperingene for og mot reformasjon / liberalisme, som er små grupperinger i folkekirken. Her tror jeg materialtrettheten melder seg. Spørsmålet om kamper og omkamper er trettende i lengden.

Den reformatoriske / liberale andelen har makten og de sekulære argumentene på sin side, og vi ser det alle sammen hvilken vei det vil gå. Avmaktfølelsen og opplevelsen av bortkastet energi gjør at kirkepolitiske temaer blir uinteressante med tiden. Enhver må ta konsekvensene av sin egen overbevisning og ikke forvente at man som enkeltpersoner kan påvirke et stort apparat til å gå tidsånden imot.

Jeg har ikke full oversikt over hvordan Sverige og Danmark har håndtert kirkepolitiske spørsmål før oss og hvilke responser det har ført til, men mye tyder allikevel på at reformasjonen / liberaliseringen har gått sin gang uansett.

Det er logisk at responsen avtar, det går som det går uansett fordi det er politiske interesser som styrer utviklingen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt