Først har vi Richard Dawkins som ytret på twitter at det er umoralsk å sette et liv til verden med downs syndrom. Hans unnskyldning for sin sleivete kommentar handlet om å peke på andre for så å fordele skyld. Først Twitter (som begrenser antall ord), deretter får `andre` skyld fordi de sies å ville misforstå.
Så har vi regissør Ulrik I Rolfsen som ytret at arrangert ekteskap er å sammenligne med arrangerte voldtekter. Han sier unnskyld i dagens VG, men ikke uten å stikke det til andre. VG får dermed skyld for å ha lagt vekt på hans ytring i nyhetsformidlingen, og `andre` får skyld fordi `de alltid er ute etter han`.
Deretter har vi SV som har fremmet forslag om at en kirke kan brukes som en moske/til andre religiøse sermonier enn den kristne. Her ser vi SV rep blir sur fordi `de andre` har lagt merke til og reagerer på dette forslaget, og de selv hevder temaet kun handler om `å utnytte bygg bedre`. Eksempelet som trekkes fram fra SV`s side er Jacob kirke - som ikke er eksempel på en kirke som blir brukt til bønn og preken for en annen religion. Men de forsøker å late som det under et innlegg her VD (nøytrale kirker?) - men må trekke seg når det blir avslørt. Altså, det er egentlig `de andres` skyld at det reageres, fordi forslaget var ment som en bisetning (mens det store temaet er bygningsbruk) og SV har rett til å brainstorme i offentligheten (mens andre skal gjøre jobben).
Jeg gleder meg til den dagen en unnskyldning kun er en unnskyldning - og det på egne vegne. Men å rette skyts mot andre for å forklare egne utspill, det er slik aktører (og særlig menn?) tror de beholder integritet og ære. Mens det som er realiteten er at de faktisk mister begge deler p.g.a. sine `å peke-på andre-forklaringer`.